Utenfor Mosaikk barnehage i Norbygata 34 i Oslo står lekeapparatene tomme den 3. april 2020. Foto: Thomas Brun / NTB Scanpix.
Mye kan sies om regjeringens håndtering av koronakrisen – også gode ting – men håndteringen av skolestengingen og -gjenåpningen leder tankene hen til Rousseau og teateret. De vikarierende motivene står i kø, og håndteringen bør utløse et kraftig etterspill når koronakrisen er over.
Rousseaus problem med teateret var ikke bare at skuespillerne på scenen forstilte seg. Han påpekte at publikum gjorde det samme, og at dynamikken mellom skuespillerne og publikum dermed ble av en slik art at den virket moralsk forvitrende.
Med kunnskapen som forelå om smittespredning 12. mars, var det et betimelig grep å stenge skolene. Det er uttalelsene om skolens mandat underveis som synes forstilte. Ikke minst har barne- og familieminister Ropstad og Oslos skolebyråd Thorkildsen gitt uttalelser som levner liten tvil om direkte feil mandatforståelse, men også farlig ideologisk tankegods om at skolens primærfunksjon er å beskytte barna mot foreldrene.
Tidlig etter stenging av skoler og barnehager opprettet byråd i Oslo for oppvekst og kunnskap, Inga Marte Thorkildsen (SV), og utdanningsdirektør Marte Gerhardsen «hjertetelefoner» for elevene. Elevene ble ikke bare påført unødig redsel, det var også et uttrykk for de lave forventningers rasisme. Utspillet om å åpne skoler og barnehager for de «sårbare barna» var et annet alvorlig uttrykk for kompetansesvikt i kraft av at det utsatte helsearbeideres barn for unødig smitterisiko.
Oppi det hele skal det unnlates å gjøre det implisitte eksplisitt; at smittevern er vanskelig gjennomførbart i de innvandrermiljøene som motsetter seg integrering, samtidig som barna i de samme miljøene lider mer enn andre barn ved skolestenging, fordi kultursensitiviteten har gitt lærerne nedsatt moralrefleks på barnas vegne. Det akutte behovet for ivaretakelse av «sårbare barn» som oppsto da skolene stengte, syntes hult. Hvorfor var det ikke agert i forkant?
Verst var likevel ikke Thorkildsens klamme hjertetelefoner og sammenblanding av barn fra høyrisikogrupper for smitte med helsearbeidernes barn. Det verste var da familieminister Ropstad, som leder et departement med mandat til å iverksette tiltak mot omsorgssvikt, bestemte seg for å oppfordre ansatte under et helt annet departement til å påta seg familievernets oppgaver. I et intervju med NRK presterte Ropstad å oppfordre barneskole- og barnehagelærere til å oppsøke barn i hjemmene:
– Jeg vet at det er mange barnehagelærere og lærere som har kontakt med unger og foreldre som de tror er sårbare. En ekstraoppfordring er å besøke de og se hvordan de har det. Det tror jeg de fleste familier og unge vil sette pris på, sa Ropstad til kanalen.
Oppfordringen er ikke annet enn vanvittig. Lærere har ikke kompetanse til å vurdere eller intervenere ved eventuell omsorgssvikt, og kan ikke omdirigeres fra å være fagformidlere til å bli private terapeuter. Det Ropstad burde gjort, var å ta til orde for nytenking i barnevernsektoren, som ligger under hans eget departement. Om noe har koronakrisen vist med skrikende synlighet behovet for oppsøkende barnevernsvirksomhet i innvandrermiljøene.
Gjenåpningen og forstilte vurderinger
Risikovurderinger ved gjenåpning av skoler og barnehager er gjennomført, og regjeringen har så langt kommunisert vilje til risikoaksept – i strid med Helsedepartementets anbefalinger – ved å gå ut med gjenåpning av alle landets barnehager og 1.–4. trinn senest 27. april. De endelige nasjonale føringene skal foreligge torsdag, men det kan fastslås allerede nå at gjenåpning i smittetunge områder som Oslo og Drammen er lite sannsynlig. Når smitteforekomsten er opp til ti ganger høyere i enkelte innvandrertette miljøer enn hva det er i majoritetsbefolkningen, kan regjeringen gjøre lite annet enn å følge ekspertenes råd om å holde stengt.
Men i dette oppstår mer enn ett paradoks. Først og fremst er det i disse områdene barna reelt sett har størst behov for gjenåpnede skoler, både av hensyn til faglig oppfølging og psykososial ivaretakelse.
Men sekundært foreligger også forstilte vurderinger blant offentlig ansatte kvinner når barna skal tilbake til skoler og barnehager. Det er å forvente et opprør der foreldre holder barna hjemme, til tross for Høies uttalelser om skoleplikt ved oppstart. Kvinneopprøret vil foregå med henvisning til usikkerhet om smittefare, men også denne henvisningen er, i likhet med Rousseaus teaterpublikums forstilte respons, ikke helt genuin og troverdig.
I et samfunn der en stor andel borgere ikke bærer lønnstap overhodet ved å permitteres, må det antas at denne andelen ikke heller forholder seg til de samme risikovurderingene som resten av befolkningen gjør. Viljen til å akseptere selv marginal risiko for sykdom og minimal risiko for død, vil være langt mindre blant dem som ikke løper noen økonomisk risiko overhodet. Når andelen statsansatte er så høy som i Norge, er det samtidig logisk at gjenåpning av samfunnet tar lengre tid enn det reelt sett bør.
Hard lærdom før neste pandemi
Til tross for at pandemien ikke er over, er det allerede nå mulig å dra lærdom av den. For neste pandemi kommer, enten man vil eller ei. Det er utvilsomt slik at integreringspolitikken må endres betraktelig dersom myndighetene skal opprettholde den lave aksepten for tap av menneskeliv.
Samtidig må Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet skille skitt og kanel – skolen er ikke en arena som har som sitt mandat å beskytte barn fra foreldre.
Det må gås opp noen tydelige skillelinjer mellom staten og familien, og gjenopptas en tro på at foreldre i det store og hele er i stand til å ivareta barna sine. Der det er åpenbart at barn ikke ivaretas på en slik måte at de gis utviklingsstøtte, skal barnehage- og skoleansatte følge den lovpålagte meldeplikten i stedet for å tro seg i stand til å kompensere for omsorgssvikten.
En omlegging av barnevernsstrukturen i Norge er også på høy tid. Det er behov for oppsøkende virksomhet i miljøer som motsetter seg integrering, slik at barna ikke behandles som en slags annenrangs borgere i misforstått toleranse for foreldrenes ukultur.
I et solidaritetssamfunn er det også rimelig at statsansatte bærer det samme økonomiske tapet ved permisjoner som private ansatte gjør. Likhet i vurdering av risiko og tap kan aldri oppnås i et samfunn der halvparten lever i den tro at staten kan dele ut uendelig med penger. I et slikt samfunn vil det alltid forekomme forstilte risikovurderinger. Bedre enn det er ikke vi mennesker anlagt.
