Sakset/Fra hofta

Oppvekst- og kunnskapsbyråd Inga Marte Thorkildsen sier det ikke finnes statistikk over hvor mange barn barnevernet i Oslo har sendt til familiens opprinnelsesland fordi man ikke har gode nok tiltak. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Forsker Anja Bredal ved NOVA, OsloMet, som har ledet ekspertgruppa som har sett på hvordan man kan forebygge og følge opp unge som etterlates i utlandet mot sin vilje, overrakte i dag sin rapport til regjeringen. Rapporten viser at barneverntjenesten bruker sekssifrede beløp på utsending av ungdom i samarbeid med foreldrene, mot barnas vilje.

Aftenpostens gjennomgang av rapporten «Det var ikke bare ferie«, viser en praksis som er stikk i strid med norsk lovgiving:

Ekspertgruppen skriver i sin rapport at de ser to eksempler på måter barnevernstjenesten handler på i saker der unge driver med rus og kriminalitet, og der ungdommen er kjent for hjelpeapparatet:

    • Noen ganger planlegger foreldrene å sende ungdommen ut av landet, parallelt med at barnevernstjenesten er involvert, men uten at foreldrene forteller noen om det.
    • Den andre varianten er at barnevernstjenesten og politiet er klar over foreldrenes planer. Enten støtter de passivt at foreldrene «tar grep» og sender den unge ut. Eller de samarbeider aktivt med foreldrene om å sende ut ungdommen, ved for eksempel å betale flybilletten.

Praksisen synes hårreisende, og tegner et bilde av betydelig kompetansesvikt i barnevernets førstelinjetjeneste. I tilfellet med brødreparet Document har omtalt gjentatte ganger, betalte barneverntjenesten i ansvarlig bydel i Oslo over 172.000 kroner for flybilletter for å sende brødrene eskortert ut av landet.

I følge Aftenposten sier en fagperson at det kunne ligge økonomiske motiver bak utsendelsen:

«Det er nesten så man ikke skal si det, men ofte var det jo snakk om institusjonssporet i disse barnevernssakene. Det var enorme besparelser for bydelene at disse ungdommene forsvant til utlandet ett år, versus at barnevernet måtte plassere dem i dyre enetiltak. Det ble en pause for alle, fra problemet og utfordringene.»

Årsakene til utsendelse

Ekspergruppens funn samsvarer med en rapport som ble levert av Oslo Economics i januar. Bakgrunnen for at foreldre sender barna til utlandet mot sin vilje, er ofte sammensatt av flere faktorer. Mandagens rapport identifiserer disse faktorene:

–       gjenopprette familiens ære
–       tvangsekteskap
–       forhindre rus og kriminalitet
–       unngå «fornorsking» og styrke kulturell tilhørighet
–       manglende tillit og kjennskap til offentlige institusjoner og hjelpeapparat
–       uenighet mellom foreldre
–       vanskelig livssituasjon i Norge

Noen ufrivillige utenlandsopphold vil være innenfor foreldrenes rett til å bestemme hvor barnet deres skal bo, mens andre kan være lovstridige. Felles er at de unges rett til medbestemmelse og selvbestemmelse brytes når familien verken informerer eller involverer dem i beslutningen, eller forleder dem til å tro at de bare skal på ferie, står det i NTBs pressemelding mandag.

Å sende barn ut av Norge har alvorlige årsaker, men også alvorlige konsekvenser. I familier som tilhører klankultur er det norske noe farlig de vil unngå. At barna er store nok til å sendes alene ut av landet, indikerer alt for sen inngripen i familiene fra samfunnets side. Med en politisk styring som fokuserer på foreldrenes velbefinnende vil dette problemet øke i omfang, ikke avta.

Det rapporten ikke viser, er omfanget. Da Oslo Economics kartla kommunenes kjennskap til saker om barn etterlatt i utlandet mot sin vilje i perioden 2016–2018, anslo de at kommunene har kjennskap til minst 415 barn, hovedsakelig somaliske, men at mørketallene er store. Forskerne frykter at det kan være mellom 600 og 1.400 barn, men at det mest sannsynlig ligger i overkant av 700.

«Det var ikke bare ferie» er basert på samtaler med unge som har opplevd å bli sendt vekk mot sin vilje:

Noen har vært innesperret på en institusjon, opplevd æresrelatert vold, tvangsekteskap og/eller fysisk og psykisk vold. Andre har ikke opplevd så dramatiske forhold, men har likevel hatt et vanskelig opphold. Flere av de unge har tatt en stor risiko ved å rømme tilbake til Norge. Noen bærer på alvorlige traumer.

Hjelpeapparatets håndtering og myndighetenes innsats

Unnvikelse i møte med klankultur er ikke noe nytt. Det som derimot (forhåpentligvis) er nytt, er at barnevernet betaler for omsorgssvikten. Mens alternative medier har fokusert på myndighetenes unnfallenhet i en årrekke, er rapporten klokkeklar på at praksisen per i dag ikke er forsvarlig, og at det er barna som betaler prisen for at myndighetene ikke adresserer voldskulturen:

Det er betydelig usikkerhet i førstelinjetjenesten når det gjelder hvordan saker om ufrivillige utenlandsopphold bør håndteres.  Flere har problemer med å skille mellom lovlige og lovstridige utenlandsopphold.  Rettslig uklarhet fører til at hjelpeapparatet i noen tilfeller gjør mer enn de har juridisk grunnlag for, mens de i andre tilfeller ikke griper inn for å forhindre et lovstridig utenlandsopphold.

Familier som sender barn til utlandet mot deres vilje, er gjerne kjente for barneverntjenesten. I samtale med foreldre har flukt og frykt for barnevernet vært et gjennomgående tema. I noen tilfeller har barneverntjenesten kjent til planene om å sende barnet til utlandet og aktivt støttet foreldrenes valg.

Ekspertgruppa peker på helsevesenet som en sentral aktør når de unge kommer hjem. Unge som har opplevd ufrivillige utenlandsopphold, kan ha behov for umiddelbar fysisk og psykisk helsehjelp ved retur, eller behovet kan melde seg på sikt. Unge som har vært i utlandet over lengre tid, kan i tillegg ha mistet den obligatoriske helseoppfølgingen som gis til barn og unge i Norge. Det eksisterer i dag ingen rutiner for kartlegging av de unges helsebehov ved retur. Det synes å være lite fokus i hjelpeapparatet på hva de unge har erfart mens de har vært i utlandet.

For slappe anbefalinger

Ekspertgruppen konkluderer med at de er kritiske til praksisen der barnevernstjenesten har kjent til planene og støttet foreldrenes valg om å sende den unge til utlandet.

Ekspertgruppa etterlyser større fokus på de unges rettigheter. De blir sviktet av familien, men også av samfunnsinstitusjonene dersom de ikke får den hjelpen de har behov for. Flere unge føler at de står helt alene i en maktesløs situasjon både før, under og etter utenlandsoppholdet. Ekspertgruppa mener at myndighetene må gjøre mer for å ivareta de unges rettigheter, og kommer i rapporten med en rekke anbefalinger om hvordan tiltakskjeden kan styrkes.

Til tross for konklusjonen i rapporten, står anbefalingene ikke i stil til problemene som må håndteres. Noen av disse anbefalingene er:

De unge må få bedre informasjon om sine rettigheter og hvilke handlingsalternativer som finnes. Unge som ikke ønsker å reise, må få veiledning om hvilke muligheter de har, og hvordan de kan få hjelp til å bli i Norge.

Foreldre må få økt kunnskap om barns rettigheter i Norge, og hvilket ansvar og plikter som følger av foreldreansvaret.

Skoler må ha større fokus på å identifisere elever som står i fare for å bli sendt til utlandet mot sin vilje.

Barnevern og politi må få bedre kunnskap om når de har rettslig grunnlag for å gripe inn for å forhindre ufrivillige utenlandsopphold, hvilke muligheter de har når den unge befinner seg i utlandet, og hvordan de unge og deres familier bør følges opp ved retur.
Unge under 18 år bør få oppnevnt en setteverge dersom de oppholder seg i utlandet mot sin vilje og foreldrene ikke vil hjelpe dem tilbake.

Unge over 18 år bør få fri rettshjelp/ advokatbistand dersom de oppholder seg i utlandet mot sin vilje.

Det forutsettes i anbefalingene at målgruppen tar til seg informasjon. All erfaring med klankultur i Norge viser det motsatte. Foreldre som sender barna sine til koranskoler og voldelig indoktrinering, kan ikke møtes med mer informasjon i reelt håp om endring. Når barneverntjenesten faktisk betaler for at barn sendes til opprinnelseslandene, har samfunnet et problem som må løses av andre enn byråd Inga Marte Thorkildsen og hennes like.

Barneombud Inga Bejer Engh har tidligere uttalt at hun er overrasket og kritisk til at barnevernet landet på dette tiltaket overfor de to brødrene.

Jeg har aldri vært borte i et sånt barnevernstiltak før, sa Engh til Aftenposten.

Ifølge Inga Marte Thorkildsen finnes det ikke statistikk over hvor mange barn barnevernet i Oslo har sendt til familiens opprinnelsesland fordi man ikke har gode nok tiltak, skriver Aftenposten.

Når Inga Marte uttaler seg om statistikk, bør man stille seg særdeles kritisk. Hadde samfunnet gjenspeilet byrådens ønsker om innvandring, ville problemet vært enda mer omfattende enn det er.

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.

Les også