Sakset/Fra hofta

Barneombud Inga Bejer Engh sier at mange barn får det verre under offentlig omsorg. Foto: Gorm Kallestad / NTB Scanpix

Barneombud Inga Bejer Engh er forbilledlig tydelig når hun fastslår at barnevernet er i krise. Barneombudet er ikke i tvil. Mange får det verre under offentlig omsorg.

Norge er gjentatte ganger dømt for brudd på menneskerettighetene i Den europeiske Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Med dommene som bakteppe uttaler Inga Bejer Engh seg til Fontene om en krise som vokser i omfang.

– Det er ingen politikere som går til valg på et bedre barnevern. Jeg håper jeg får oppleve dét mens jeg fortsatt er barneombud, sier Inga Bejer Engh. Igjen og igjen avdekkes store mangler i barnevernet. Det er statens ansvar, men staten fortsetter å vise til at barnevernet er et kommunalt ansvar. Det holder ikke, mener barneombud Inga Bejer Engh.

Document har tidligere skrevet om barnevernskrisen, og vil i tiden framover publisere flere artikler om emnet.

Til tross for det inngripende mandatet barnevernet har, er manglene store. Det stilles i dag ingen krav til utdanning, kunnskap om barn og unges utvikling eller juss for å treffe beslutninger i barnevernet, til tross for at de ansatte i flere tilfeller er tildelt større myndighet enn f.eks. politibetjenter eller ansatte i helsevesenet. Mer enn 30 prosent av alle årsverk i barnevernet utføres av mennesker uten høyere utdanning overhodet.

– Jeg blir ofte spurt om det er krise i barnevernet. Mitt svar er ja, det er krise. Fordi vi ikke tar innover oss hvor komplekst og inngripende barnevern er, og fordi det mangler god styring fra stat og kommune, fortsatte Bejer Engh.

Misforhold mellom styring og praksis

I intervjuet med Fontene peker barneombudet på et misforhold mellom styring og praksis i norsk barnevern. Hun tar utgangspunkt i forskjellene mellom politikernes aktive rolle i barnehage- og skolestyring og den passive styringen av barnevernet, og påpeker at skolene i tillegg kvalitetsstyres av nasjonale prøver.

– Barnevern styres overhodet ikke på de to første variablene. Og jeg vil hevde at det også styres lite på faglig kvalitet, sa Bejer Engh.

Faglig kvalitet i barnevernet anses ikke like viktig som faglig kvalitet i andre instanser som møter barn og unge. Bejer Enghs uttalelser er sammenfallende med funn fra en undersøkelse i kommunalt barnevern gjennomført av Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU), som sier at:

  • 21 prosent av de ansatte svarer at de kan i liten eller i noen grad identifisere omsorgssvikt og vurdere konsekvenser for det enkelte barn.
  • 66 prosent svarer at de i liten eller noen grad har kompetanse til å vurdere omsorg hos foreldre med annen sosial, kulturell eller erfaringsmessig bakgrunn.
  • 29 prosent mener de i liten grad eller noen grad har kompetanse til å være bevisst på, og jobbe for å unngå, ulike former for feilslutninger i arbeidet.

Verre under offentlig omsorg

Barneombudet presiserer paradoksene i barnevernet til Fontene:

Lovhjemmelen til å iverksette tiltak uten foreldrenes samtykke brukes ikke. Dermed oppstår et stort paradoks, ifølge ombudet:

– Vi bruker frivillighetslinja overfor foreldrene. Og når situasjonen blir alvorlig nok, bruker vi tvang overfor barn og unge og plasserer dem på institusjon. Valg av institusjon er for tilfeldig, og mange institusjoner er ren oppbevaring. Mens ungdommene bor på institusjon, jobber ikke barnevernstjenesten med familiene og nettverket som de skal tilbake til. Følgefeilene er svært alvorlige, og flere får det verre under offentlig omsorg, konkluderer ombudet.

Det er ikke rom for følgefeil i et system som er ment å ivareta barns interesser og mulighet for utviklingsstøttende livsbetingelser. Dersom barnevernet ikke kan konkludere på tungtveiende grunnlag og heller ikke tilby bedre omsorg enn barna ville fått i hjem som vurderes uegnet, er det verre å ta barna ut av hjemmet enn å la det være. Nedprioriteringen av foreldrenes betydning for barn er en hemsko i det moderne barnevernet, og når kvaliteten uteblir i omsorgsinstitusjonene, er det barn og unge som er taperne, i dobbelt forstand.

Det er Barne- og familiedepartementet som, gjennom lovverket, må sørge for at kommunene har hjelpetiltak av en viss kvalitet. Det nytter ikke bare å si at vi har råd og veiledning, sier Bejer Engh.

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!