Sakset/Fra hofta

Byråd Inga Marte Thorkildsen (t.h.) mener at tiltakene i hovedsak må være innrettet trygge, nyttige og samarbeidende fra et barns synspunkt. Stort nærmere definisjonen av svada er det nesten ikke mulig å komme. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

«Det er paradoksalt at tiltakene finnes i alle landets barnevernsregioner, men ikke i Oslo – hvor behovet er størst», skriver fire psykologspesialister ved Nubu i et innlegg i Dagbladet tirsdag, og viser til at unge lovbrytere burde fått bedre hjelp. Dermed hopper psykologspesialistene bukk over integreringssvikten som skaper voldelig, kriminell ungdom.

Document har fulgt brødrene brødrene som har kostet over 20 millioner kroner bare i institusjonsplasser, barnevernstiltak, ungdomsfengsel og advokatutgifter. De er Norges desidert farligste og mest aktive kriminelle ungdommer. I kjølvannet av adferden deres ligger ofre for knivran, vold og grove trusler. Dette er gutter som har endret andre barns liv, kanskje for alltid. Det synes nesten absurd at et av landets tyngste fagmiljøer tar til orde for at brødrene og deres foreldre burde fått enda mer hjelp på et sent tidspunkt i guttenes oppvekst. Hvorfor roper ikke psykologspesialistene opp om et skrikende behov for assimilering av foreldrene i stedet?

Barn og helvete i rettssalen

 

Tiltaket psykologspesialistene fra Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge (Nubu) mener brødrene burde fått tilbud om, kalles MST (Multisystemisk Terapi). Fra Nubus egen nettside kan vi lese om behandlingsopplegget, som gjennomføres av et døgnbemannet spesialteam, at:

Multisystemisk terapi er et behandlingstiltak for familier med ungdom som har alvorlig utfordringer i relasjoner til familie, skole og nærmiljø i form av fysisk eller verbal aggresjon, hærverk, rusproblemer, skolefravær og venner som har uheldig innflytelse på dem.

Målet for behandlingen er at ungdommen og familien skal fungere godt – og uten alvorlige utfordringer. For å oppnå dette, retter behandlingen seg mot

  • Styrke familiens samhold og omsorg for hverandre
  • Endre og styrke foreldrenes oppdragelsespraksis
  • Styrke kontakten mellom familien og omgivelsene, dvs. det sosiale nettverket, skole, fritidsaktiviteter og det offentlige tjenestetilbudet.
  • Bedre ungdommens trivsel og prestasjoner i skolen eller arbeidslivet
  • Hindre kontakt med negative miljøer, ettersom vi vet at atferdsproblemer «smitter»
  • Gjenopprette kontakt med positive venner og øke ungdommens deltakelse i positive fritidsaktiviteter
  • Sette familien i stand til å løse framtidige problemer

Fagfolkene mener at Oslo kommune burde valgt denne behandlingsformen fordi den er solid dokumentert, og mener både brødrene og foreldrene kunne fått god hjelp.

En ting er at fagfolk anbefaler tiltak som står i tråd med deres egen profesjonsutøvelse, en annen ting er det hårreisende i å anbefale tiltak med sekssifret kostnad per barn for en familie som åpenbart har utsatt brødrene for gjennomgående omsorgssvikt. Psykologspesialistene kunne benyttet muligheten – ikke til å fremme forslag om terapeuter på døgnvakt for den dysfunksjonelle familien – men til å ta bladet fra munnen om en gjennomgående integreringskrise som krever total endring av barnevernet.

– Det er mange ungdommer og familier i Oslo kommune som kan ha nytte av disse behandlingene, og som ikke får god hjelp i dag, sier Rebecca Ervik-Jeannin, spesialrådgiver ved Nubu og en av fagpersonene bak innlegget til Aftenposten.
– Vi har fått flere henvendelser om å starte disse metodene fra ledere i ulike bydeler i Oslo kommune, men prosessene har stoppet opp uten at vi har detaljkunnskap om årsakene.

«Prosessene stoppet opp». Det begynner å nærme seg tiden da førstelinjetjenesten må ta bladet fra munnen. Det finnes foreldre det ikke går an å snakke til fornuft, det finnes foreldre som truer, det finnes et konsensusstyrt kvinneregime i norsk barnevern. Alle disse faktorene spiller sammen når det viser seg umulig å iverksette tiltak – som ellers gir effekt – i spesielle segmenter i det muslimske utenforskapet. Noen må snart si det høyt.

Men å snakke høyt om utfordringene er helt umulig for et byråkrater som tror at alle mennesker og alle kulturer er likevektige.

Hege H. Malterud, direktør i Barne- og familieetaten (BFE) sier at modellen Oslo skal utvikle, vil ligne på MST, men være noe tyngre forankret i teorier om traumesensitiv tilnærming enn det mange mener at MST er.

– Har byråd Inga Marte Thorkildsen lagt politiske føringer for hvilke type hjelpetiltak man skal velge?
– Byråden er tydelig på at det er metodefrihet for barnevernstjenestene i Oslo. Samtidig er det lagt en føring på at våre tiltak skal være trygge, nyttige og samarbeidende sett fra barns synspunkt. Så langt har vi ikke sett at Nubu kan dokumentere hva barna selv mener om tiltakene de gjennomfører, sier Malterud til Aftenposten.

– Nå vil vi utvikle en egen Oslo-modell for tiltak overfor denne målgruppen.
– Vil det ikke ta unødig mye tid og være dyrt å bygge opp et eget tiltak fra grunnen av?
– Vi mener det vil være en berikelse for norsk barnevern at vi hengir oss til å lage en ny metode.

En berikelse med mer traumesensitiv tilnærming der altså. Den kultursensitive tilnærmingen skal kombineres med traumesensitivitet i et eget spesialutviklet behandlingsopplegg fra Oslo. Det er neppe nødvendig å holde pusten i påvente av effekten.

Les også: 

Integreringssvikten er en kostbar tragedie

Klankulturen inntar fengslene – behandlings­apparatet later som noe annet