Kommentar

Det er kunstnerne Marius Dahl og Jan Christensen som står bak verket «Fremtiden er Fjell», som preger en husvegg i Tordenskiolds gate i Drammen. Kunstverket er en del av kunstprosjektet «Jeg er Drammen». Foto: Facebook.

«De gode» på venstresiden vet om multikulturalismens problemer, men ønsker ikke å ta tak i dem, ettersom det venter et rasisme- og intoleransestempel på den som tar bladet fra munnen. Deres løsning er alltid å kaste mer penger etter problemene, som om dét skulle nytte.

Jeg er født i Drammen. Ikke en gang bergensere har mer ektefølt patriotisme enn drammensere. Vi er stolte av elvebyen med alle broene som binder bydelene på hver side av elva sammen. Etter noen år utenbys har jeg flyttet tilbake til Drammen, og er strålende fornøyd med det. Men ikke alt er som det skal i elvebyen.

Med hund og kjærestens gutter på slep gikk turen til Sølvfastøya torsdag. Øya i Drammenselva er et populært utfartsmål med store gressplener, små skogsstier, brygger og lekeplass. Lekeplassen var full av folk. Hijabkledde kvinner med sorte, lange klær og deres langt mer lettkledde ektemenn satt i hver sin kjønnsdelte klynge mens barna sprang rundt. Jeg tenkte, som jeg ofte har tenkt, at de er flinke til å dra på lekeplasser med barna sine. Litt påfallende var det kanskje at både kvinner og menn hadde mulighet til utflukt kvart over tre en hverdag, men likevel. Praten gikk aktivt i begge grupper, men ikke på norsk.

Guttene ville ta zip-linen på lekeplassen. Noen hijabkledde innvandrerjenter på åtte–ti skvatt hurtig unna da guttene gikk bort for å vente på tur. Eldstemann tok zip-linen først, mens vår yngste ventet på tur. En treåring kom springende og ville også ta zip-line. Bleierumpa hang tung ned mellom lårene.

– Du kan ta etter meg, men du må vente på tur, sa vår yngste da bleiebarnet, åpenbart under oppsyn av mennene, forsøkte å komme seg først i køen.

Reaksjonen til treåringen kom umiddelbart. Han løftet haka og dro pekefingeren over halsen, før han simulerte hakking med knyttet neve. Mennene som satt i nærheten, lo.

Vår yngste tok zip-linen, men ville gå etter det.

– Så du den lille gutten truet meg? sa han.

– Ja, jeg så det.

– Han hadde bleie.

– Ja, jeg så det.

Så gikk vi. Vi kikket på svanen som ligger på rede, og fikk se hvor sint svanepappaen ble da vi kom i nærheten. Vi plukket liljekonvall og ruslet hjem igjen.  Jeg klarte ikke slippe tanken på treåringen og mennene som lo. Det var noe grotesk over det – den bittelille gutten med tung bleie og en voksens truende kroppsspråk. En simulert kuttet strupe og tilsvarende knivstikking. Mennene som syntes det var festlig. De svartkledde kvinnene i en gruppe for seg selv, altfor varmt kledd for dagen.

De segregerte

Ikke at noe av dette er nytt for en drammenser. Drammen er kun slått av Oslo i innvandrertetthet. Spesielt utmerker bydel Fjell seg, der innvandrerandelen med opprinnelse fra Asia og Afrika er på hele 38 % (2013-tall). Ved Fjell skole har 75% av foreldrene innvandrerbakgrunn.

 

Kilde: SSB

Med den aggressive treåringen i bakhodet tenkte jeg tilbake på egen skolegang på Fjell. Som elev fra utkantbydelen Skoger i Drammen ble vi busset til Fjell for å gå på ungdomsskole. Kulturkollisjonen var til å ta og føle på. Norsk bygdeungdom i møte med ungdom fra Afrika og Midtøsten. I 1989 ble ikke klassene blandet ved oppstart. Det var ikke før året etter at kommunen besluttet å blande elever fra ulike bydeler. Men segregert forble det likevel.

Uten nærmere begrunnelse hadde vi kjønnsdelte gymtimer. Det var ikke noe snakk om islam i 1989, det var bare snakk om å være forsiktige, og ikke uten grunn. Medbrakte skrutrekkere som provisoriske stikkvåpen, slåsskamper og narkotikaomsetning i storefri var en realitet. Jeg husker at det ble tatt opp i elevrådet hva vi tenkte om at jenter hadde svømming fullt påkledd. På åttitallet fantes ikke burkini, det var bukse og genser. Jeg husker at vi var litt bekymret for hvorvidt jentene kom til å synke. 

Under skoleavslutningen våren -92 var det skuespill ved elevene. Det vil si: Det var tre skuespill. Det ene var på arabisk og varte over et kvarter. Det andre var på norsk, og det tredje var et meta-skuespill ingen av oss forsto oss på, den gang. Det var velvilje og multikulti, slik multikulti reelt sett er: Totalt forskjellige kulturer ved siden av hverandre, uten sammenblanding.

Jeg husker marokkanske «Sona», som klippet øyevippene sine korte fordi hun ønsket å se mer norsk ut. Jeg husker hun viste arrene hun hadde på ryggen etter pisking. Oppdragervolden hadde gått over styr, «Sona» hadde vist at hun ville bli norsk. Senere skulle hun leve med norsk mann og barn, på hemmelig adresse, med ny identitet, slik at familien ikke kunne finne henne. Men ingen voksne hjalp henne da hun gikk på ungdomsskolen. De fremmede, eksotiske kulturene fikk være i fred og drive med sitt.

Kostbar respekt for ukultur

Alle visste, slik alle fortsatt vet, at ukulturen lever i beste velgående på innsiden av blokkleilighetenes vegger. Siden de første tyrkiske fremmedarbeiderne kom for å redde Drammens papirindustri på 70-tallet, har bydel Fjell vært et samfunn i samfunnet. De mest ressurssvake norske og ditto innvandrere har eierskap over bydelen, der du fremdeles kan få kjøpt en femroms leilighet til under to millioner kroner.

Men mye har skjedd siden det naive 80- og 90-tallet. Drammen kommune har gjort offentlig informasjon tilgjengelig på arabisk, urdu, tyrkisk og polsk, og derved fjernet behovet for å lære seg norsk i det hele tatt.

Det er noe grovt feilaktig i en slik tankegang. Hvorfor skal det anses som en slags straff for innvandrere å lære seg norsk språk? Hvorfor legges ikke lista høyere?

Skoleåret 2009/2010 fikk to av tre barn særskilt norskopplæring ved Fjell skole, til tross for at 90 prosent av elevene var født i Norge. De kunne rett og slett ikke norsk språk i det hele tatt. Tallet har gått ned, men ikke grunnet krav til foreldrene. I stedet har Drammen kommune belønnet foreldrene med gratis barnehageplasser og tilsvarende skolefritidsordning, slik at samfunnet har overtatt ansvaret.

Mange foreldre snakker fremdeles ikke norsk. Enorme summer er brukt på bydel Fjell. I praksis ligger det stor belønning i å være «sårbar». Milliardene regner ned over bydelen med knapt 4000 beboere. I publikasjonen «Internasjonale Drammen og Fjell: Hva bør regjeringen bidra med?» opplyses det at:

Fjell/Austad er eneste bydel med:

  • Eget bydelshus med festsal
  • Bibliotek
  • Frivillighetssentral
  • Nærmiljøkontor
  • Helsestasjon
  • Jordmor
  • Klubbhus
  • NAVs tilstedeværelse, med mer

For å kompensere for all «sårbarheten», vises det videre til at beboerne får:

  • Ferieaktiviteter på Fjell skole – 180 elever på sommerskole – 48 på høstferieaktiviteter
  • Ferieaktiviteter på Galterud skole – Åpen hall i alle skolens ferier – Fysisk aktivitet og kulturelle uttrykk

Den selvvalgte segregeringen belønnes og heies fram av kommunen. Resultatene viser seg i SSBs statistikk. På Fjell blir man sjelden mer enn andregenerasjons innvandrer, for miljøet henter ektefeller i opprinnelseslandet:

Seks av ti familiegjenforente i Drammen kommune var kvinner, som understreker en generell tendens i migrasjonen der den mannlige «pioneren» (flyktning eller arbeidsinnvandrer) kommer først, etterfulgt av sin familie. Blant familieetablerte var andelen kvinner enda større, 70 prosent.

 

Sist uke gikk Drammens-ordfører Monica Myrvold Berg (Ap) ut med bekymring for de sårbare i Dagsavisen:

– Koronaprislappen har for lengst bikket 100 millioner kroner for vår del. Bare 70 av disse millionene ble dekket inn av tiltakspakka fra staten. Vi er blitt lovet at utgiftene skal dekkes fullt ut, men jeg er veldig bekymret for at vi i realiteten kommer til å bli sittende igjen med en stor del av regningen i kommunen, sier Myrvold Berg til Dagsavisen.

– Jeg er reelt bekymret for at innbyggerne våre kommer til å få et dårligere tjenestetilbud framover, ikke minst gjelder dette sårbare barn og unge. Vi har stor barnefattigdom i kommunen. Derfor har vi satset store ressurser på forebyggende tilbud som gratis barnehage, idrett, SFO og kulturskole for barna som trenger det aller mest. Dette er ikke lovpålagt, men en investering i disse barnas framtid som vi vet sparer samfunnet for store utgifter og redder liv på sikt, sier Myrvold Berg.

«Investeringen i disse barnas framtid» er en eufemisme for unnlatt integrering av foreldrene. Det er i realiteten foreldrene barna er sårbare for. De tresifrede millionbeløpene ordføreren nevner, er utrolig nok bare en dråpe i havet av midler som brukes på aktiviteter og tilbud fra morgen til kveld for å kompensere for foreldrenes manglende vilje eller behov for å oppdra barn i henhold til standarden som ellers forventes av foreldre i Norge.

Dersom man ser på utgiftspostene til prosjektmidler og investeringer på Fjell, og ikke minst de årlige driftsutgiftene for bydelen, er beløpene hinsides all fornuft. Ha i bakhodet at bydel Fjell huser fire tusen mennesker, ikke førti tusen eller fire hundre tusen:

 

 

Bør være en vekker

Om noe bør koronakrisen være en vekker for venstresiden. De vet om problemene, men ønsker ikke å ta tak i dem, ettersom det venter et rasisme- og intoleransestempel på den som tar bladet fra munnen. Når det oppstår et voldsomt engasjement straks barn må overlates til foreldrene sine, bør likevel varsellampene blinke.

Det hjelper dessverre ikke å si «bedre integrering» og «styrke samholdet» i kor, samtidig som milliardene sitter løst.

Når «de sårbare barna» simulerer strupekutting på lekeplassen, mens voksne menn ler, har slike besvergelser for lengst utspilt sin mening.

I lokalavisen Drm24 beskrives stadig gjengvold. I blokkleilighetene sitter de som tror det er en straff å lære norsk språk og norske normer. Det er på tide å se forbi egne frelserkomplekser og legge vekk den politiske uviljen til å ta reelle tak, snarere enn å belønne den selvvalgte segregeringen.

Fremtiden er gjerne i Drammen, men dersom fremtiden er Fjell, er fremtiden en særdeles kostnadstung affære, både på det menneskelige og det økonomiske plan. På overflaten ser det pent og vellykket ut, men under overflaten sementeres segregeringen.

Vi kan ikke betale oss ut av virkeligheten.

Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!

Finn flere titler på forlagssiden!