Kommentar

Bilde: Protest I South Boston mot at en dommer bestemte at de hvite barna skulle busses for å få slutt på segregeringen. Vil vi få se noe lignende i Oslo hvis byrådet vedtar bussing av norske elever til innvandrerskoler? Foto: Spencer Grant 

Snart er det skolestart for små og store, og mange som har en 6-åring i huset ser spent frem mot en helt ny hverdag. Som regel går det jo bra, men noen skoler har blitt veldig forandret, og ikke alt er like hyggelig for alle elever, trass antirasistiske slagord på veggene, endeløse og kostbare anti-mobbeprogrammer med vekslende til minimal effekt, en stab som gjør så godt de kan i en flerkulturell hverdag, og nå sist: Adgangskontroll på norske skoler. Jammen er vi beriket.

I 1973 fantes det nesten ikke fremmedspråklige elever på skolene. Og de få som var der, ble fort assimilert. For bare 20 år siden var enhver som påpekte at innvandrere kunne komme i flertall på skolene en fordømt rasist. I dag er innvandrerelever i flertall på 52 Osloskoler. Om 20 år vil det antagelig gjelde alle skoler i Oslo, fordi dette tross alt er det uunngåelige resultatet av masseinnvandring uten begrensninger eller planer.

Det er ingen tilfeldig variasjon eller naturkatastrofe som har rammet osloskolene. Dette er styrt frem av Høyres og Arbeiderpartiets egen innvandringspolitikk, derfor er det litt corny at denne utviklingen blir omtalt som et problem hvert eneste valgår. Hvorfor er ikke Høyre og Arbeiderpartiet stolte av resultatet? Dere skapte det jo selv. Ingen andre har skylda.

Bussing flytter problemet rundt så problemet forsvinner. 

Hvert valgår dukker forslaget om å busse innvandrerelever rundt, så man kan spre berikelsen utover. Noen skoler er nemlig praktisk talt 100% beriket av innvandrerelever som ligger i etnisk- klanmessig- og religiøs konflikt med hverandre. Derfor ønsker man å busse disse berikelsene ut til andre skoler hvor norske barn er i flertall, slik at disse skolene også skal få sin del av berikelsen.

Det skal visstnok hjelpe til med integreringen – hva nå enn det måtte være, hvem nå enn som skal integreres, og hva nå enn de skal integreres i. Det hele fremstår som en stor tåkedott som Arbeiderpartiet og Høyre nekter å oppklare – til tross for at det er deres politiske prosjekt. I 30 år har løsningen vært «bedre integrering», noe som altså ikke har fungert i 30 år.

Hva som skjer når berikelsen blir så stor, at selv bussing medfører at samtlige skoler får flertall av fremmedspråklige elever, det sier naturligvis ikke multikulti-partiene noe om. Folk er dumme nok til å stemme på dem likevel, og det vil ramme ungene deres til slutt, for regnestykket er enkelt: Til slutt vil norskspråklige elever måtte busses rundt for å hjelpe til med integreringen på skoler preget av islamske lands utallige konflikter. Det kommer nok til å bli en sjokkerende berikende opplevelse for lille Ola og Kari. Det er derfor jeg vil dra frem 1973, og superhiten «En spennende dag for Josefine»

En nidvise om stakkars, mørkhudede Josefine

Jeg var 11 år da denne sangen kom ut, og ingen fra samtiden glemmer den: Den gikk på høy rotasjon på NRK, drev alle som hørte på «Norsktoppen» til vanvidd, og lå hele 22 uker på VG-lista, og hele åtte uker på førsteplass. mye fenget denne sangen om fiktive lille Josefine, som gledet seg sånn til skolestart, men skjønte snart at fremtiden blir hård. Denne sangen sementerte «rasisme» som det store problemet i samfunnet – og pussig nok var det ganske sammenfallende med starten på masseinnvandringen til Norge. Den oppdragende effekten på folket var stor. Rasisme var overalt!

Jeg gikk i femteklasse på denne tiden, og det var imidlertid én ting jeg og mange medelever stusset over rundt denne landeplagen: Teksten stemte ikke med virkeligheten. Barn fra utlandet ble ikke mer mobbet enn barn fra Nord-Norge. Faktisk var barn fra utlandet sjeldne, kule og interessante, og alle ville være venner med dem. De som ble mobbet var raringer, tjukkaser (som ikke var kule eller mannevonde), og enhver som tok seg nær av å bli mobbet. (Eller «ertet» som det het i den tiden). Sjansen for at lille Josefine ville oppleve det sangen beskriver, var minimal. Faktisk nøyaktig like stor som det et barn fra Bergen ville risikere. Det ville ikke ha det minste med rasisme å gjøre.

«Mangfold» ble innført for å løse et problem som ikke fantes.

På 70 taller fantes det ikke rasisme i norske skoler. Det fantes ikke etniske konflikter, og skolegården var ingen religiøs frontlinje. Naturligvis ble barn ertet, for sånn er barn skrudd sammen – men «hore» og «jøde» var ikke skolegårdens mest brukte skjellsord. Norske barn trengte ikke bli blandet med store menger mørke barn for å være empatiske og ha gode holdninger. De var allerede empatiske og hadde gode holdninger. Vi trengte ikke tiltaksplaner for å skape en bedre skole. Skolehverdagen var bra, og problemene var så oversiktlige og små, at det var plenty ressurser til for å løse dem.

Venstresiden  bekymret seg for et rasisme-problem som ikke fantes. Og med det, skapte de hele problemet de fryktet. Nå er norske barn i mindretall, og sikkerhetskontroll blir innført. Hva blir det neste? Væpnede vakter? Ungene våre fortjener bedre enn et slikt samfunn. De fortjener bedre politikere og bedre politikk også.

Det omvendte problem.

Vi som har skolebarn har nemlig fått med oss en ting: Det er fortsatt ikke elever med mørk hud som risikerer mobbing. Det er jøder, blondiner og vantro elever med lys hud og salami på brødskiva som risikerer en ring av barn rundt seg, og som kan oppdage at «dette ikke er noen lek.» På bakgrunnen av dette har jeg tatt meg den frihet å gjøre noen små forandringer i teksten på skillingsvisen «En Spennende Dag For Josefine».

Denne gang handler det om lille, norske Karoline – og ut over det skal det bare noen bitte små forandringer til for å beskrive vår nye tid, og tiden som kan komme med bussing av elever i alle retninger.

Syng med alle sammen:

EN SPENNENDE DAG FOR KAROLINE

Det var en spennende dag for Karoline


Den dagen hun ventet på med glede mang en gang

Og hun så fram mot en masse nye venner

Og være sammen med hele dagen lang

I hånden bar hun sin fine nye veske           

som skulle romme den første lesebok

Hun kunne se seg selv sittende med lekser

for å lære seg å lese å bli klok.

På gården kretset en ring av barn rundt henne

Og hun så snart at dette ikke var noen lek

Men skulle hun nå så tidlig kunne kjenne

Det kalde pust fra alle drømmene som svek

Hun kunne høre de hviske til hverandre

Og se dem peke på hennes blonde hår

De ropte ut at hun var en skitten vantro

En vond erfaring i hennes unge år

Ja, det var en spennende dag for Karoline

En liten pike – en innfødt i sitt land

Men hennes hud var en av de få hvite

Er det en trussel mot Allah og islam?

Hvem er det vel som har skapt en fremmed skole?

Hvor ingen andre snakker landets eget språk

Det var en spennende dag for Karoline

Den dag hun lærte seg at fremtiden blir hård

Ta ansvar for dine barn, og ikke hele samfunnet. 

Kanskje norske foreldre heller bør busse sine norske barn til skoler hvor norsk språk og verdier står i sentrum, og alle kan spise salami i fred? Protester med beina. Norske barn har ingen andre oppgaver på skolen enn å lære, og det er jo ikke så lett når ingen forstår hverken språk eller oppførsel til hverandre, og skolegården er en mini-krigssone. Det er godt og trygt og være som andre, og oppleve fellesskap gjennom likhet, uten konflikter og ukultur fra u-land. Det fortjener barna våre. Kanskje barn fra andre kulturer fortjener det samme? Like barn leker ofte best.

En ting er sikkert: Barna dine er ikke et verktøy for at andres fikse ideer og feilslåtte politiske eksperimenter skal lykkes. De skylder ikke flerkulturen noe som helst, og skal ikke brukes som brikker for å få «mangfoldet» til å fungere. Det er ikke barnas oppgave.

Samfunnet skylder heller dem en fungerende skole uten dette kaoset.