Sakset/Fra hofta

I enkelte amerikanske byer har innbyggerne i noen tid opplevd sporadiske og tilsynelatende tilfeldige rasemotiverte voldsepisoder med unge svarte menn. I år ser det ut som at varmt vær og økonomisk krise har bidratt til en liten men signifikant økning i fenomenet. Nasjonale medier har gjort en god jobb med å unngå å se nærmere på dette, og kanskje med god grunn. Amerika har ikke akkurat behov for en mediastorm som kunne tenkes å stimulere flere til å gjøre det samme.

Men litt oppmerksomhet er på sin plass. Eugene Kane, journalist i Milwaukee Sentinel rapporterer det sentrale:

Philadelphia: Mens jeg var bortreist i forrige uke fikk jeg plutselig en rekke krisemeldinger om unge svarte menn som gikk amok i Milwaukee. Igjen.

Forrige gang var jeg på langhelg rundt 4. juli når en gjeng med unge svarte ute av kontroll, ranet en bensinstasjon og angrep folk i en park. Denne gangen var jeg på konferanse for den nasjonale foreningen for svarte journalister i min hjemby Philadelphia, da BlackBerryen min gikk varm med meldinger om det som skjedde torsdag kveld på Wisconsin State Fair.

I følge rapportene lignet dette på det som skjedde forrige måned i Riverwest, bare på en mye mer brutal og skremmende måte. Når folk melder at de blir banket opp av svarte bare fordi de er hvite, er det ganske alarmerende.

Her er en nyhetsreportasje om volden. Som Kane påpeker er ikke Milwaukee den eneste byen som har opplevd dette.

Store deler av sommeren har Philadelphia-politiet måtte håndtere en rekke såkalte flash-mobber som har utviklet seg til voldsepisoder. Grupper av svarte ungdommer har drevet rundt i sentrum og angrepet for det meste hvite fotgjengere og shoppere.

Det har blitt så ille at borgermester Michael Nutter og politisjef Charles Ramsey nettopp har kunngjort et koordinert svar på problemet som involverer politi, sosiale tiltak og lokale krefter i bydelene. De satser på at et nettverk av Afroamerikanske eksperter og samfunnsledere skal komme på banen.

På fredag sa Nutter han ville øke antall politipatruljer og innføre portforbud for unge. Byens portforbud-regler sier at barn under 13 må være hjemme til klokka ti, og at ungdommer mellom 13 og 18 må være hjemme til midnatt.

Elijah Anderson, sosiolog fra Yale, har i Philadelphia Inquirer beskrevet Philadelphias flash-mobber slik:

Flash-mobber har kommet tilbake til sentrumsgatene. Disse gruppene med for det meste svarte ungdommer møtes på et bestemt sted til en avtalt tid. Når de har samlet seg utvikler de seg til en mobb som øker i styrke når de driver rundt i gatene, vandaliserer forretninger, skremmer og noen ganger angriper fotgjengere.

Dick Simpson fra Chicago Journal beskriver situasjonen i sin by slik:

Disse velkjente sosiale forholdene nører opp under sinne og lovløshet. Så nå har vi svarte «flash-mobber» som angriper hvite i The Loop, på offentlige strender langs North Beach, samt gjennom bydelene River North og Lakeview. Begrepet «flash mob» oppsto når studenter samlet seg på steder som for eksempel Grand Central Station i New York og utførte tilsynelatende spontane forestillinger. Men nå blir begrepet også brukt om voldelige grupper. I flere år har omstreifende svarte tenåringer angrepet folk i sør og vest-Chicago så langt ut som Oak Park. Disse unge flash mob – eller gjengmedlemmene er ikke redde for politiet. De angriper og stjeler raskt og er langt borte når politiet kommer. De bare forflytter seg til et nytt sted for neste angrep. Ofrene kan få brutal behandling.

I en artikkel om den svarte underklassen i Chicago for In These Times intervjuer Salim Muwakkil en av deltagerne:

Jamal Fosters historie er et eksempel. […] Foster forteller at han ofte drar sammen med vennene sine til North Avenue og Oak Street Beach, to populære bydeler langs Gold Coast, for å skremme folk og stjele hva de kommer over. «Vi kan få tak i noen bra saker der nede», sier 17-åringen. «Du får ikke tak i Ipoder eller sånt noe på West Side. Så da drar vi dit vi kan, og når vi slår oss sammen kan ikke engang politiet stoppe oss.»

Politiets manglende evner til å stoppe slik kriminalitet – mer en et dusin hendelser i begynnelsen av juni alene – er den sannsynlige årsaken til at Chicago-politiet for aller første gang stengte den svært populære North Avenue Beach på Memorial Day. (Den offisielle grunnen var for å gi tilgang for ambulansekjøretøy for behandling av heteskader.)

Christian Science Monitor legger Washington og Las Vegas til lista over byer som har sett fenomenet, og diskuterer et annet tidsfordriv: Et spill som kalles «Knockout King» som spilles hovedsaklig av svarte tenåringer. Formålet er å oppsøke og hurtig slå ned en fremmed, ofte hvite eller immigranter, i et forsøk på å gjøre dem bevisstløse ved første slaget.

Høres morsomt ut. En variant som øker i popularitet er «flash rob», hvor en stor gruppe ungdommer går løs på en butikk og rundstjeler den. Ansvarlige journalister legger alltid til at ungdomskriminalitet generelt er på nedtur i USA, men akkurat denne formen synes å øke.

Man kan gjøre seg så mange slags tanker – både om fenomenet selv og om den forsiktige måten pressen ønsker å håndtere det på.

Fenomenet er uttrykk for en viktig trend jeg har sett nærmere på i en serie artikler om det Svarte Amerika. Det som en gang var en gruppe med sterkt samhold er nå i ferd med å bli fragmentert i forskjellige retninger. Immigranter fra Afrika og den afrikanske diasporaen i Sentral-Amerika og Karibien forandrer definisjonen på hva det vil si å være Afro-Amerikaner. Og både interessene og erfaringene til de nye immigrantene passer ikke alltid komfortabelt inn i Afro-Amerikansk kultur og ideologi. I tillegg til det holder de tre hovedgruppene av amerikanskfødte Afro-Amerikanere på å vokse fra hverandre. Det fins en stadig mer innflytelses og suksessrik Afro-Amerikansk elite som beveger seg i de øverste lagene i amerikansk samfunnsliv på relativt tilfredsstillende betingelser. For dem blir livet bare bedre og bedre. Oprah, president Obama og en rekke andre gjør det rett og slett godt.

Så fins det en middel og lavere middelklasse. De er ikke rike, men har gjerne universitetsutdannelse og bor stadig oftere i forstedene. Denne gruppen er under et stort økonomisk press. Finanskrisen, kollapsen på boligmarkedet og reduksjonen av ansatte i offentlig sektor tærer på den svarte middelklassen.

Til slutt har vi den urbane underklassen som på mange måter er signifikant verre stilt nå enn på 1970-tallet. Sosiale forhold i bysentrene (vurdert etter helsestatistikker, andel av barnefødsler utenfor ekteskap, andel av svangerskap som ender i abort, resultater på standardiserte prøver, andel av uteksaminerte fra videregående og universiteter, arbeidsløshet, HIV-utbredelse, narkotikabruk og andelen straffedømte) er trøstesløse og mange indikatorer er verre enn de var for en generasjon siden.

Kommunikasjonslinjene mellom de fattige Svarte og den Svarte eliten har stort sett brutt sammen. (En lignende prosess har skjedd for hvite.) President Obama har hatt lite å melde fra det hvite hus om den håpløst forverrede situasjonen til det Svarte Amerika – enda mindre om den uforholdsmessig store effekten kuttene i offentlig forbruk vil få for Afro-Amerikanere som ser til det offentlige for jobber eller tjenester. De personlige og individuelle triumfene til høyt synlige Afro-Amerikanere i styre og stell, forretningslivet eller intelligensiaen, har ingen gjenklang hos unge mennesker som ikke ser noen vei fra hvor de er til hvor Oprah Winfrey og Colin Powell befinner seg.

Det samme gjelder på lokalplan. Etter at flere og flere suksessrike familier har flyttet fra bykjernen til forstedene, har evnen til det lokale «Svarte etablissementet» blitt dårligere til å håndtere situasjoner med høy spenning. Mange barn i bykjernene vokser i dag opp med følelsen av å være forlatt av de svarte lederne, så vel som av de hvite. Skulle flash-mobber eller andre bekymringsfulle fenomener bli mer populært (Og kombinasjonen av sosiale medier og ledig ungdom kan føre til veldig rask endring i oppførsel), er det ikke sikkert at lokale eller nasjonale ledere kan gjøre stort for å roe gemyttene.

Tatt i betraktning hvordan depresjonen etter finanskrisen har påvirket den allerede dårlige jobbsituasjonen og mulighetene for ungdom i bykjernene, de økte forskjellene som gjør at fattige og marginale Svarte ungdommer føler seg forlatt av både Svarte og hvite ledere, er det grunn til å bli bekymret over potensialet for urovekkende og voldelig utvikling. Når man i tillegg tar med utbredelsen av skytevåpen i visse kretser, organiseringen som gjenger kan tilby, og de allesteds nærværende sosiale medier, er det ikke usannsynlig at den framtidige volden i byene vil se mer ut som flash-mobber og mindre ut som de sosiale opptøyene på 1960-tallet. De skjedde i Svarte bydeler, og det var forretninger og eiendom eid av for det meste Svarte som ble ødelagt. Nye opprør vil sannsynligvis spre skaden utover bysentrene. Forbindelser i enkelte tilfeller til radikale religiøse grupper eller utenlandske interesser som vil oss vondt kan ikke utelukkes.

Opprørene i Frankrike i 2005 og i London nå nylig, viser oss at ungdom og arbeidsløshet kan være en dårlig kombinasjon. Voldelige flash-mobber burde minne oss på at dette også kan skje hos oss. Og i de sosiale mediers tidsalder kan voldelige grupper oppstå på tider og steder der politiet ikke kan håndtere dem.

Nå vil tradisjonelle liberale argumentere for å bruke mer penger på sosiale programmer i bykjernene. Det vil neppe skje. Det fins ikke mye bevis for at disse programmene oppnår stort, og det fins ingen penger. Selv om man skulle skattlegge «millionærer og milliardærer» knallhardt, vil ikke det håndtere de velferdsordningene som har vokst ut av kontroll, og langt mindre sette igang enda en Marshall-plan for byene.

USA har et stort behov for en rimelig og effektiv oppfølger av Lyndon B Johnsons plan fra sekstitallet for et «Great Society» for bykjernene. Det har vi ikke ennå, dessverre, og det er godt mulig vi går harde prøvelser i møte på grunn av det.

Men det er ennå en trend som bør legges merke til. Det fins mange folk i dette landet som er sinte og frustrerte og som har mistet tiltroen til sine ledere. Og de er ikke Svarte. De er faktisk hvite.

[Mange lesere spør meg hvorfor jeg skriver Svarte med stor forbokstav og hvite med liten. Spørsmålet har ofte et negativt perspektiv, en følelse av at den store forbokstaven skjuler en politisk agenda. Grunnen er ikke venstreortodoks politisk korrekthet, men fordi jeg mener begrepet beskriver to forskjellige grupperinger. Afro-Amerikanere er en amerikansk etnisk gruppe på samme måte som Irsk-Amerikanere, Meksikansk-Amerikanere, Tysk-Amerikanere og Jødisk-Amerikanere. Vanligvis skriver vi navnet på slike grupper med stor forbokstav: Tibetanere, Kurdere, Jøder, Sigøynere. Hvite i Amerika er ikke en etnisk gruppe. Det er en større, mindre definert gruppe som ikke deler en sterk felles identitet som mindre grupper gjør. Hvit er et attributt, men ikke en identitet. Jeg skriver svart med liten bokstav når jeg beskriver svarte Afrikanere eller Jamaicanere. Stor bokstav er en måte å spesifisere Svarte i Amerika. Ikke svarte som sådan. Eksentrisk, kanskje, men det virker logisk.]

Her ligger problemet. I et langt tidsperspektiv synes rasemotsetningene i Amerika å bli stadig mindre. I forhold til 1960, 1920, 1890 eller hvilken som helst annen tid i amerikansk historie er raseforholdene i dag ganske enkelt rosenrøde. Jeg håper og tror at når vi når tohundreårsjubileet for borgerkrigen i 2061, så vil vi være kommet langt nærmere det nasjonale målet om et virkelig raseløst samfunn.

Uansett er det på kort og mellomlang sikt potensiale for mye bråk. Både hvite og Svarte har mistet troen på regjeringen og den intellektuelle og kulturelle eliten. Noen hvite betrakter med avsky det de ser som overdrevne privilegier for Svarte basert på etnisk kvotering («Affirmative Action»). Mange tror at regjeringen og (den hovedsaklig hvite) øvre middelklassen ønsker å marginalisere det tradisjonelle hvite flertallet i USA gjennom en kombinasjon av styrt innvandring for å redusere den hvite majoriteten i befolkningen, og ved å favorisere immigranter og ikke-hvite ved utdanning og ansettelser.

For de som føler det slik oppleves massemedias motvillighet til å dekke flash-mobber som noe truende og skremmende. Hvis disse mobbene ikke hadde denne rasedimensjonen ville de sikkert fått mye større dekning, mange ville ha klødd seg i hodet og kommet med velfunderte meninger om hva fenomenet betyr. Selv om det hadde vært få tilfeller, ville våre sensasjonselskende medier blåst opp historien til noe stort. Ungdommer, vold, Facebook og YouTube, en eksplosiv kombinasjon – nøyaktig den type historier som nyhetsredaksjonene ønsker å presentere.

På bakgrunn av Amerikas historie og den uhyggelige fascinasjonen rasespørsmålet har i offentligheten, gjør rasedimensjonen bak disse hendelsene (mange, men ikke alle) det enda viktigere å få ting fram i lyset. Hvis tilfeldige mobber av hvite ungdommer gikk rundt og angrep fredelige Svarte, ville sikkert media og synserne vært svært engasjerte. Artiklene jeg har linket til har vært forsiktig ordlagt, og formulert på en måte som underkommuniserer dramaet og de menneskelige konsekvensene. Det kan jeg forstå, og det er til og med skribentene til ære at de gjør dette. Som tidligere antydet vil ingen mentalt frisk person ønske å øke sjansene for at det som ennå er et marginalt og sporadisk fenomen, skulle vokse til å bli noe alminnelig. Og for å variere metaforen enda mer, allmenn mediaoppmerksomhet er som bensin på bålet for denne typen ildebranner.

Men for et signifikant antall amerikanere ser denne tilbakeholdenheten ut som enda et tilfelle av at anti-hvit elitistisk media bøyer seg baklengs for å skjule den virkelige sannheten for det amerikanske folket. Hvis fenomenet skulle øke og hvis media skulle fortsette å underkommunisere både omfanget og rasedimensjonen, forvent å se et dyptgående rasende tilsvar. Mange hvite amerikanere er unge, sinte og lite utdannede menn. Det samme gjelder spansktalende immigranter. Disse folkene vet også hvordan man organiserer en mobb på Facebook.

Krise i The Great Society

Den nasjonale politikken har ikke dreid seg så mye om dette, men den fundamentale saken i vår politikk i dag er ikke framtida til 30-tallets New Deal, men framtida til The Great Society. Velferdsordninger, immigrasjon og blandingen av rasepolitikken fra det programmet var lenge ansett som tabu å røre ved i amerikansk politikk. Det er ikke lenger tilfelle, og grunnmuren til 1960-tallets amerikanske sosialpolitikk kommer mer og mer på dagsordenen.

Den økonomisk ikke-bærekraftige naturen til velferdsordningene som har kommet ut av The Great Society og som senere har vokst (og ikke glem republikanernes rolle når det gjelder støtten til reseptbelagte medisiner), er grunnlaget for de bitre budsjettstridene vi har sett.

Den nåværende innvandringspolitikken er en oppskrift på sosiale endringer av enorme proporsjoner. Siden 1960-tallet har USA forsøkt et helt nytt og lite debattert eksperiment på sosial ingeniørkunst. I forskjellige trinn over de siste femti årene har vi kombinert tre dristige og hittil uprøvde politiske prosesser. For det første en raseblind innvandringspolitikk med et visumlotteri som en slags etnisk kvotering – på sett og vis – for folk fra land som historisk sett ikke har sendt mange innvandrere til USA. Dette har dramatisk endret sammensetningen av innvandrere til USA, og vil over tid endre den etniske og kulturelle sammensetningen av befolkningen. For det andre ble innvandringspausen under kvoteringssystemet fra 1923 (når offentlig bekymring over uinnskrenket innvandring førte til en nedgang) til 1960-tallet opphevet, og antall lovlige innvandrere ble økt. I dag er nivået på den lovlige innvandringen det høyeste siden første verdenskrig. For det tredje har mange år med slapp og uregelmessig håndheving av innvandringslovene ført til at cirka elleve millioner illegale arbeidere og innbyggere befinner seg i landet.

Jeg tipper at en folkeavstemning om alle disse tre politiske prosessene ville ha gitt solid flertall mot. Men til tross for at den ikke er populær, er den sosiale politikken fra The Great Society den kanskje viktigste sosiale politikken i hele landet nå. En konsekvens av at tiltroen til eliten har kollapset, er at angrep på innvandringspolitikken vil skje hyppigere og mer effektivt.

Rasepolitikk er ikke så upopulær som etnisk kvotering, men det er sannsynlig at også motstanden mot etnisk kvotering og andre former for rasepreferanser vil øke. Det er forskjellige krefter i sving. Å avfeie dem alle som enkel rasisme gjør at man ikke får tak i kompleksiteten og styrken i krefter som enten vi liker det eller ikke sannsynligvis vil vokse hurtig framover.

Rasene står langt fra hverandre i dag. Mange hvite mener at ved å ha valgt en Svart president har landet demonstrert sin vilje til å kvitte seg med rasediskriminering, og forventer at de Svarte slutter å klage på fortida og begynner å finne seg til rette i det fantastiske rasismefrie paradiset som er Amerika av i dag. Mange hvite ser på denne Svarte suksesshistorien og synes det er tid for å ta bort den etniske kvoteringen som har støttet opp under Svart frigjøring. De spør hvorfor barn av presidenter og ministre – for ikke å snakke om kjendisbarn – skal nyte godt av rasekvotering ved ansettelser og opptak.

For de Svarte, og særlig de som ikke er del av eliten, er arbeidsledigheten og den store reduksjonen i Svart velstand under den siste økonomiske krisen av mye større betydning enn suksessen til den Svarte overklassen. Store deler av det hvite USA mener at de har gjort alt det kan forventes av dem ved å åpne det hvite hus for en Svart politiker. Mye av det Svarte USA mener at lite har forandret seg. Mange hvite tror at Svarte har brukt politikken til å skaffe seg selv jobber og fordeler. Mange Svarte mener at den Svarte fattigdommen under Obama viser hvor dårlig resultatene av politikken har vært.

Imens er det andre faktorer som bidrar til mer avmystifisering av rasedimensjonen ved Great Society-politikken. En økende opplevelse av at sekstitallets liberalisme ikke virker, underminerer konsensusen for rase, innvandrings og økonomisk politikk fra den tida. Hvis det må kuttes i populære velferdsordninger for middelklassen, noe som virker sannsynlig, så kommer ordningene for underklassen til å lide enda mer.

Økonomisk dårlige tider gjør ikke bare folk mindre generøse og mer defensive når det kommer til sosialpolitikken. Det fører også til at tilliten til at elitene er kloke og til å stole på undermineres. Et nasjonalt politikerkorps som er tvunget til å følge den ikke-bærekraftige naturen til budsjettene de har lagt opp, er som en keiser uten klær. Elitens støtte til etnisk kvotering og resten av sekstitallets rasepolitikk er forsatt sterk, men elitene fra alle raser vil få mindre og mindre muligheter til å kontrollere retningen på Amerikas sosialpolitikk.

Alle forutsetningene for en orkan av styrke fem er til stede. Det er å lett å se en politisk reaksjon underveis i dette landet som vil få Tea Party-bevegelsen til å minne om et skoleball. Det sies at de sterkeste stormene starter med en triviell hendelse, en sommerfugl vifter med vingene, og hvis forholdene er ideelle begynner vinden å tilta.

Det er så mye sinne i landet nå at det skal ikke så mye mer til enn en sommerfugl på riktig sted til riktig tid for å ta oss til neste trinn i kampen om arven etter The Great Society. Akkurat som opptøyene på sekstitallet spilte en rolle i politikken som med hastverk ble innført da, kan et utbrudd av mindre urbane konfrontasjoner, behandlet på feil måte, dramatisk akselerere og forsterke kaoset i Amerikansk politikk akkurat nå.

Hvis det skjer blir resultatet neppe en styrking av prinsippene bak The Great Society.

Artikkelen sto opprinnelig som blogg på american interest: