Gjesteskribent

Av ASLAK NORE

Høyt over Drammensfjorden rager blokkene på Fjell, oppført i perioden 1966-74. De første som flyttet til området var som drabantbybeboere flest et ungt tverrsnitt av Norges befolkning. Endringen på Fjell begynte tidlig på 80-tallet, etter liberaliseringen av boligmarkedet. Den norske middelklassen flyttet til nyoppførte rekkehus utenfor byen, og de lave boligprisene gjorde Fjell til et attraktivt sted for nyankomne innvandrere. Tydeligst kom dette til uttrykk blant de yngste. Alt i 1991 utgjorde elever med innvandrerbakgrunn flertall i skolekretsen.

Ski- og ballklubben Drafn har klubbhus ikke langt fra Fjell. Klubben har en ærerik historie og var lenge Drammens ledende innen vinter- og ballidrett. Utover 1980-tallet opplevde klubben samme utvikling som skolekretsen. Rundt 1990 hadde rundt halvparten av spillerne minoritetsbakgrunn, utover i tiåret steg tallet ytterligere.

I 1996 informerte Drafns leder Drammens politikere om at klubben hadde 60% utøvere med minoritetsbakgrunn, og at dette ville få konsekvenser, siden de norskfødte foreldrene var i ferd med å gå lei. Innvandrerforeldrene var grovt underrepresenterte innen leder/trenerverv, de stilte ikke til dugnad eller kjørte til bortekamper. Ildsjelene – som nesten uten unntak hadde norsk bakgrunn – ble frustrerte over å måtte kjøre dobbelt til Mjøndalen, eller påta seg alt frivillig ansvar. I 2003 hadde Drafn 16 fotballag. Tre år senere var tallet to. Nå er det ingen igjen i det som engang var Drammens største klubb. Hva gikk galt i Drammen?

For ikke lenge siden intervjuet jeg Harvard-professoren Robert Putnam. Amerikaneren ble verdensberømt med en studie av sivilsamfunnets forfall i USA etter krigen. Summen av frivillige relasjoner mellom mennesker – om de organiserer seg i klubber, om de stiller opp på dugnad, om de er politisk aktive, kort sagt all aktivitet mellom familien og staten – utgjør samfunnets sosiale kapital. Høy sosial kapital skaper tillit, som er viktig for å skape trygghet og velstand.

I en mye omtalt artikkel fra 2007 fant Putnam at etnisk mangfold skaper mindre tillit innbyggerne i mellom. Etter å ha sammenliknet områder med stort og lite etnisk mangfold i USA, var konklusjonen entydig. Innbyggerne i områder med stort innslag etniske minoriteter stemmer i mindre grad ved valg, de deltar i mindre grad i frivillig arbeid, de gir mindre til veldedighet, har færre venner og lavere livskvalitet.

Hva har så dette å gjøre med Arbeiderpartiets landsmøte? Det flerkulturelle Norge sto høyt på agendaen. Jan Bøhler foreslo obligatorisk oppmøte på foreldremøter og dugnader. Det ble fremmet forslag om å øke antall norsktimer for innvandrere fra 300 til 600. Har Arbeiderpartiet endelig forstått utfordringene rundt det flerkulturelle samfunnet?

I tillegg til lavere tillit viser undersøkelser fra USA at middelklassen er mindre villig til å betale skatt når pengene går til finansiering av velferd i etnisk mangfoldige bykjerner. Poenget har overføringsverdi: hvorfor skal jeg betale for velferdsordninger når under halvparten av norskpakistanere, tyrkere, marokkanere og somaliere er i arbeid? Dette er den virkelige debatten om sosialdemokratiet og det flerkulturelle samfunn. Og den nekter Arbeiderpartiet å ta.

Bøhler og de andre må gjerne drømme om at innvandrere lærer norsk med 300 timer ekstra og at en ny generasjon Gerhardsen-ungdom med innvandrerbakgrunn vil dukke opp på Fjell og i Groruddalen. Men spør frustrerte norsklærere og borettslagsformenn og du får et annet svar. Bøhlers forslag er i beste fall kunstig åndedrett. Det finnes ikke noen vei tilbake til det klassiske sosialdemokratiet. Norge har blitt, og vil bli, et land der innbyggerne stoler mindre på hverandre, slik alle etnisk mangfoldige land er.

Da jeg snakket med Putnam – en klassisk liberaler – understreket han imidlertid at lavere tillit ikke skaper fiendtlighet gruppene i mellom. Innbyggere i etnisk mangfoldige områder starter ikke borgerkrig. De trekker seg tilbake. De ser mer på tv og deltar mindre på dugnad. Det er lærdommen fra Putnam – og fra et idrettslag i Drammen.

Trykket i søndsagsutgaven av VG 26. april 2009, gjengitt med tillatelse av forfatteren.