Gjesteskribent

Robert Putnam er en av USAs mest kjente forskere innen samfunnsvitenskap. Hans faglige engasjement går hånd i hånd med det politiske: Putnam er liberaler – han ønsker å opplyse og bidra til et tolerant samfunn. Han er per definsjon for det flerkulturelle samfunn. Stor var derfor hans overraskelse da han fant at i samfunn hvor variasjonen er størst, er tilliten mellom menneskene lavest.

Det var snakk om den største studien i sitt slag i USA: 30.000 mennesker i 41 lokalsamfunn over hele USA.

In the most diverse communities, neighbors trust one another about half as much as they do in the most homogenous settings. The study, the largest ever on civic engagement in America, found that virtually all measures of civic health are lower in more diverse settings.

«The extent of the effect is shocking,» says Scott Page, a University of Michigan political scientist.

Så problematisk var funnene at Putnam har brukt flere år på å kryssjekke opplysningene for å se om det kan være feilslutninger. Kolleger har supplert med å spørre «men har du tenkt over» og sørget for at ca 30 nye variabler ble kontrollert. Likevel sto hovedkonklusjonen fast: heterogene samfunn har mindre sammenhengskraft enn homogene.

But even after statistically taking them all into account, the connection remained strong: Higher diversity meant lower social capital. In his findings, Putnam writes that those in more diverse communities tend to «distrust their neighbors, regardless of the color of their skin, to withdraw even from close friends, to expect the worst from their community and its leaders, to volunteer less, give less to charity and work on community projects less often, to register to vote less, to agitate for social reform more but have less faith that they can actually make a difference, and to huddle unhappily in front of the television.»

«People living in ethnically diverse settings appear to ‘hunker down’ — that is, to pull in like a turtle,» Putnam writes.

På engelsk snakker man om sosial kapital, men danskene har funnet på ordet «sammenhengskraft» som er vel så bra. Det handler ikke bare om de ulike nettverk mennesker er deltakere i, fra jobb, skole, sport, foreninger til private, men også om et felles språk og historie. USA adskiller seg her fra Europa som innvandrersamfunn. Europa har mye historie, og mye av den handler om nasjonsbygging. Hvordan kan nye innbyggere få del i denne historien og verdiene den representerer?

Michael Jonas har en god presentasjon av Putnams arbeid i the Boston Globe. Boston er ett av samfunnene som inngår i undersøkelsen. Han siterer en forsker som sier at den lavere velferden i USA henger direkte sammen med større variasjon. Det er mindre vilje til å betale en så stor del av inntekten til velferd for andre som i Europa. Men hva skjer med den viljen når Europa begynner å ligne på USA? Hva synes norske skattebetalere om at polske barn får kontantstøtte fra Norge, når barna aldri har bodd i Norge, og myndighetene åpent innrømmer at de ikke har noen mulighet for å sjekke om opplysningene er riktige? Ifjor ble det utbetalt 130 millioner i kontantstøtte til utlandet.

Derfor handler Putnams studie om de viktigste spørsmål vi står overfor som samfunn. Hans funn er en kruttønne. Hvorfor den ikke er presentert og kommentert i norske medier er en gåte. Den burde vært standard-pensum. Ikke minst fordi den tar opp forhold som angår den vanlige kvinne og mann.

Mina Hauge Nærland har gjort en grundig jobb i Dagbladets Magasinet, i den forstand at hun har lest materialet. Men presentasjonen er slapp. Språket er unnvikende. Og studiene kommenteres av en av de pene, kjekke, hvite middelaldrende forskere som alltid sørger for å sette kontroversielle temaer inn i en riktig ramme: I dette tilfelle Jon Rogstad ved Institutt for Samfunnsforskning.

– Spørsmålet er hva som skal være grunnlaget for solidaritet. Før var likhet grunnlaget for solidaritet – nå er utfordringen om ulikhet, men samtidig gjensidig avhengighet, også kan være en kilde til solidaritet. Vi ser en stadig større forestilling om økende forskjeller – folk antar at andre er ulike dem selv. Hvordan vi skal skape solidaritet på tvers av disse forskjellene er det sentrale spørsmålet, sier Rogstad.
..
– Norge ligger på verdenstoppen når det gjelder deltagelse i lokalsamfunnet, og den samlede sosiale kapitalen er høy. Vi ser dessuten at i byer med mange innvandrere, det vil si mer etnisk mangfoldige samfunn, er minoritetene mye mer aktive enn i resten av landet. Innbyggere med pakistansk bakgrunn i Oslo, Lørenskog og Drammen stemmer i stor grad ved lokalvalgene, mens det er mindre valgdeltagelse blant innbyggere med samme bakgrunn i områder der det er få innvandrere, forklarer Rogstad.

Dermed ser vi i Norge at Putnams funn om at nettverk betyr mye for demokratisk deltakelse har noe for seg. Innvandrerenes nettverk fører nemlig til høyere mobilisering.

Når motforestillingene glimrer med sitt fravær blir jeg mistenksom. At innvandrerne har sterke nettverk kan også være andre ord for dannelsen av parallellsamfunn, og gjeninnføring av samfunnsformer der individet er underlagt gruppen. Dette gir seg også utslag på skole og jobb: folk som læres opp i så forskjellige verdisett vil ha vansker med å fungere i det norske samfunn. Det handler om ganske grunnleggende ting. Folket har oppdaget det for lenge siden, men forskerne og eliten vil ikke snakkke om det.

Det finnes dessuten studier som viser nettopp den korrelasjon mellom innslag av innvandrere og mangel på sammenhengskraft som Putnam omtaler. Fotball er en krevende sport i Norge i form av deltakelser og dugnad: Det forutsettes at foreldrene bidrar. Men studier av et fotballag på Fjell i Drammen og et lag i Groruddalen viste at når andel innvandrerforeldre oversteg en viss prosent, falt laget fra hverandre. Innvandrerforeldrene stilte ikke opp til kjøring på kamp feks. De samme problemer kjenner vi fra boligsameier, der det er vanskelig å få innvandrere til å delta i dugnad.

Innvendingen er selvsagt at manglende dugnadsinteresse er et allment problem. Derfor handler ikke dette om at innvandrerne alene har ødelagt den norske idyllen. Putnams første bok het «Bowling Alone», den viste at det sosiale fellesskap var svekket i USA. Samme tendens kjenner vi fra Norge. Nye befolkningsgrupper med en annerledes kultur og religion samspiller med tendenser som allerede er der. Dette tror jeg folk flest er klar over.

Misbruk?

Putnam fikk kvaler fordi politiske motstandere kunne bruke hans funn til å bekrefte sine oppfatninger. Han fikk ros fra folk han ellers ikke vil ha noe med å gjøre:

But on a topic as charged as ethnicity and race, Putnam worries that many people hear only what they want to.

«It would be unfortunate if a politically correct progressivism were to deny the reality of the challenge to social solidarity posed by diversity,» he writes in the new report. «It would be equally unfortunate if an ahistorical and ethnocentric conservatism were to deny that addressing that challenge is both feasible and desirable.»

Putnam må tåle kritikk fra saklig hold fordi han mislikte sine egne funn. Skal en vitenskapsmann verdivurdere sine resultater? Putnam sier han er deltaker: han har to roller: vitenskapsmann og samfunnsborger. Så lenge han ikke manipulerer resultatene og er åpen om sin fremgangsmåte, kan det fungere.

Oppside

Det finnes også en oppside ved mangfoldssamfunnet: Det kan utløse skapende krefter, på arbeid, innen kunst og kultur, design, osv. En slags kryssfertilisering.

Diversity, it shows, makes us uncomfortable — but discomfort, it turns out, isn’t always a bad thing. Unease with differences helps explain why teams of engineers from different cultures may be ideally suited to solve a vexing problem. Culture clashes can produce a dynamic give-and-take, generating a solution that may have eluded a group of people with more similar backgrounds and approaches.

Et typisk eksempel er New York, med sin spesielle civic spirit. Men det krever at noen holder orden i rekkene. Diskusjonen om narkomani og prostitusjon midt på Oslos hovedgate er ikke spesielt overbevisende. Når man ikke greier å håndtere problemene i en småby som Oslo, hvor mye har man da forstått?

Arbeidsplasser og skoler kan blomstre på mangfold, men det krever at noen tør å si nei, og si hva som gjelder, selv når det er upopulært. Den belastningen virker det som få er villig til å ta. Man velger å se på mangfoldets oppside, ikke dets nedside.

Forskerne sier kreative arbeidsplasser ikke kan oppveie tap av sammenbindingskraft. Det finnes noen tipping points: der samholdet blir for svakt, rakner fellesskapet.

If ethnic diversity, at least in the short run, is a liability for social connectedness, a parallel line of emerging research suggests it can be a big asset when it comes to driving productivity and innovation. In high-skill workplace settings, says Scott Page, the University of Michigan political scientist, the different ways of thinking among people from different cultures can be a boon.

«Because they see the world and think about the world differently than you, that’s challenging,» says Page, author of «The Difference: How the Power of Diversity Creates Better Groups, Firms, Schools, and Societies.» «But by hanging out with people different than you, you’re likely to get more insights. Diverse teams tend to be more productive.»

If civic engagement falls off too far, he says, it’s easy to imagine the positive effects of diversity beginning to wane as well. «That’s what’s unsettling about his findings,» Page says of Putnam’s new work.

The downside of diversity
A Harvard political scientist finds that diversity hurts civic life. What happens when a liberal scholar unearths an inconvenient truth?

By Michael Jonas | August 5, 2007

IT HAS BECOME increasingly popular to speak

Etnisk mangfolk gir mindre samhold