Gjesteskribent

Av ASLAK NORE

Hvordan skal Arbeiderpartiet komme på offensiven i integreringsdebatten?

Toppledelsen i Arbeiderpartiet vet det altfor godt. Skal de vinne valget i september må partiet komme på offensiven i innvandringsdebatten. Jens Stoltenberg vet noe mer. Skal han bli husket som en av de store statsministerne i nyere norsk historie, må han foreta noen visjonære grep i det flerkulturelle Norge. Men hvordan skal han gjøre det?

Et samfunn er alltid i endring. I dag skjer forandringene raskere, og griper dypere om seg enn tidligere. Det hersker en latent uro i Norge, forårsaket av globalisering, finanskriser og migrasjon over landegrensene. Innvandrerbefolkningen teller nå over 10% og vil vokse i årene som kommer. Presset på velferdsstaten er større enn før, folk stiller mindre på dugnad, kriminaliteten er grovere og de religiøse fundamentalistene flere.

Samtidig ser stadig flere nordmenn den andre siden: stadig flere rollemodeller med minoritetsbakgrunn i idrett, underholdning og samfunnsliv. De går på skole, jobber og spiller fotball sammen med innvandrere. De har sett at bak stereotypiene er de fleste innvandrere vanlige moderate mennesker som ønsker å leve normale liv i Norge. Hvordan skal Arbeiderpartiet manøvrere i dette terrenget?

Den amerikanske økonomen Bryan Caplan har anslått at i underkant 20% av befolkningen i et moderne land er fremmedfiendtlige i tradisjonell forstand. Ytre venstre utgjør 5-10% av befolkningen. Det liberalkonservative økonomiske høyre har en base på ca. 20-30%. I Norges tilfelle står omtrent halvparten av velgermassen igjen. De reiser verken på solidaritetsbrigader eller skriver rasistisk slarv i avisenes kommentarfelter. De er sosialdemokrater, og de er opprørte.

Hva er det disse menneskene – som ellers støtter et offentlig helsevesen og betydelig statlig omfordeling – er opprørte over? De forarges over at skattepengene går til å finansiere sosialklienter og uføretrygdete i sin beste alder, at tunge kriminelle ler av det lave straffenivået i landet, eller at Norge blir en frihavn for kriminelle asylsøkere og tiggerbander fra Øst-Europa. Dette er ikke høyrepopulisme, men menneskets natur. Evolusjonære psykologer har i en serie forsøk vist at alle mennesker har en innebygd «juksedetektor» – som nådeløst avslører juks, normavvik og lovbrudd. Antiintellektuelle Frp er det eneste partiet i Norge som har skjønt dette prinsippet. Kanskje finnes den egentlige «Frp-koden» her?

På kort sikt må Arbeiderpartiet formulere en innvandringspolitikk som samsvarer bedre med vår jukseradar. Sterke krefter i partiet har innsett dette. De har sett hvordan danske og nederlandske søsterpartier har blitt svekket de siste årene. Anført av Jan Bøhler og Martin Kolberg vil de markere styrke og handlekraft i integreringssaken. Av taktiske hensyn er ikke en fornyelse av Rune Gerhardsens «anti-snillisme» så dumt. Men Arbeiderpartiets utfordringer i det nye Norge stikker langt dypere.

Arbeiderbevegelsen vokste seg sterk gjennom evnen til å samle og mobilisere en hel samfunnsgruppe, som fikk stemmerett, velferdsordninger og innflytelse. Problemet i dag er ikke at innvandrere mangler rettigheter i det norske samfunnet, men at de allmenne rettighetene ble utformet for et homogent samfunn, et normfellesskap. På sikt kan ikke Arbeiderpartiet både opprettholde et ekspansivt velferdsstatlig sikkerhetsnett og slippe inn innvandrere i samme takt som i dag.

Dette betyr likevel ikke at sosialdemokratiets dager er talte. Arbeiderpartiet er den eneste politiske kraften i Norge som potensielt kan skape en ny flerkulturell samfunnskontrakt. Gode skoler og helsevesen for alle, men også patriotisk elitedyrking, strengere straffer og velferdsordninger knyttet opp mot plikter. For jeg er selv en opprørt sosialdemokrat som ønsker at framtidens Norge skal bli et bra sted å leve for alle. Ærlig erkjennelse av problemer og utfordringer må ligge under håpet. Men håp er en forutsetning for at realismen ikke henfaller til enøyd og giftig frykt. Arbeiderpartiet har historisk vært på sitt beste når det har gått på akkord med egne prinsipper, som i spørsmålet om NATO og kapitalisme. I spørsmålet om det flerkulturelle Norge tvinger et oppgjør med kulturradikale pedagoger og partiets endringsfiendtlige venstrefløy seg fram. Først når Jens Stoltenberg klarer det, vil han kunne tre inn i historien.

aslaknore@gmail.com

Les også

-
-
-
-
-
-