Kommentar

Tenk om nesten samtlige talere ved en litteraturkonferanse hadde brukt en stor del av sin taletid til å understreke betydningen av skriftkultur eller gi tilhørerne en innføring i alfabetet. Eller om deltagerne ved en legekongress hadde brukt sine innlegg til å gi banale anatomiske opplysninger som var velkjente for alle tilstedeværende, for deretter å legge til at pasientene har noen utfordringer med sin helse.

Det ville ha vært pinlig, absurd og dumt, og det i en slik grad at det ikke forekommer i praksis.

Da er situasjonen en helt annen i vår nasjonalforsamling, som burde bestå av våre beste menn og kvinner – med en innsikt i samfunnet som ikke står tilbake for legenes innsikt i sykdommer.

Torsdag ble det avholdt en integreringsdebatt i forbindelse med at regjeringen har lagt frem en integreringsmelding. Det hele noen og førti år etter at innvandringen til Norge begynte, altså på et tidspunkt hvor de fleste andre enn eremitter er nokså brukbart orientert om innvandringens årsaker, beskaffenhet, omfang og konsekvenser.

Desto mer nedslående at debatten for det meste ble en orgie i klisjeer, banaliteter, overfladiskheter og feilaktigheter, samt nedlatenheter overfor FrP. En teaterforestilling av hykleri og inkompetanse.

Den som måtte ha vært så uheldig å befinne seg i Stortinget torsdag formiddag, måtte f.eks. høre en fyr som Michael Tetzschner (H) lire av seg de største selvfølgeligheter om forskjellene mellom integrering, assimilering og segregering. Men i denne sammenheng var det nesten nok til å fremstå som en intellektuell kjempe, i alle fall sammenlignet med f.eks. Willy Pedersen (A): «Denne nasjonen er så til de grader flerkulturell, og det har den alltid vært.»

Og den som måtte ha holdt ut hele debatten, ville også ha hørt Lise Christoffersen (AP) påstå at befolkningsveksten er høy blant annet pga. høyere fødselsrate hos den etnisk norske befolkningen, til tross for at vedkommende rate er på 1,78 og dermed i det lange løp ikke kan gi vekst, og til tross for at det etterhvert er allmennkunnskap at økningen i folketallet i all hovedsak er innvandringsdrevet, og at en rekke innvandrergrupper har høyere fertilitet enn nordmenn.

Christoffersen serverte også en annen usannhet, nemlig at det ikke er mulig å begrensen andelen som får asyl i Norge uten å «bryte de internasjonale menneskerettighetene», til tross for at europeiske land som nesten ikke tar imot asylsøkere aldri er blitt anklaget eller dømt for slike brudd.

På toppen av alt dette kom, slik Rita Karlsen poengterte i går, de stadige henvisningene til det useriøse bestillingsmakkverket av en rapport fra NyAnalyse – som hverken inneholdt noe nytt eller analytisk, men snarere gamle statistiske luretriks.

Med dette redselskabinettet av virkelighetsfjerne stortingsrepresentanter falt det i Fremskrittspartiets lodd å bruke sin tilmålte tid til å helle bitte litt malurt i det flerkulturelle begeret med hvilket man fremkalte allmenn beruselse. Men hva nytter vel det mot slik en massiv vegg av propaganda?

Slik endte man altså med en integreringsdebatt uten diskusjon om innvandreres større tilbøyelighet til kriminalitet, trygdemisbruk eller skatteunndragelse, i beste fall bare noen innspill fra FrP som ikke ble fulgt opp. Ikke ett ord om voldtekter eller drosjeskandaler, om svindel med overgangsstønad ved falske skilsmisser, om den svarte østeuropeiske skyggeøkonomien, eller om følgene av økende befolkningstetthet. Ikke ett ord om segregasjonen i skolene.

Man fikk derimot høre dette fra Trine Skei Grande (V):

Til det å bli integrert, høre til fellesskapet og å si noe om felles verdier, må jeg si: Den jeg har mest lyst til å integrere – gi et ordentlig integrasjonsprogram – i denne debatten, er nok representanten Tybring-Gjedde. Han hadde hatt godt av å bli litt mer integrert i det fellesskapet som vi andre føler at vi har. Jeg vil gjerne bidra til det.

Til gjengjeld knapt et ord om flyttemønsteret, som klart viser at nordmenn betakker seg for det fellesskapet Trine Skei Grande lyver om, vel vitende om at hun lyver, og vel vitende om at alle ville ha visst at hun lyver – dersom avisene hadde satt et kritisk søkelys på det hun sa fra Stortingets talerstol rett før alle dro på påskeferie.

Tybring-Gjedde er altså ikke integrert i det nye Norge. Det er plass til alle, bortsett fra den som ikke vil ha enda mer innvandring. Hvilket utvilsomt er et stort flertall av befolkningen, som dermed trekker seg tilbake til det gamle Norge. Folk betakker seg for det nye Norge på de forskjelligste vis: De unngår offentligheten og dyrker sine private interesser, de emigrerer, eller de naver heller enn å arbeide. Resultat: En offentlighet hvor mentale kloner av Trine Skei Grande snakker med hverandre.

Nedlatenheten overfor FrP tok også form av bedrevitenhet. Som denne fra Lise Christoffersen (A):

Leirstein var også inne på det at minoriteten kan bli majoritet. Nei, ta det med knusende ro. Et godt råd: Ikke lytt til partifelle Amundsen som tidligere har påstått at nordmenn er i mindretall før 2050. Gå heller til den offentlige statistikken og Statistisk sentralbyrå som kan det med å lage prognoser, og sov godt om natta heretter.

Man fortsetter altså å avvise at nordmenn kan havne i mindretall, enda det er opplagt for alle at det kun er et tidsspørsmål hvis man på ubestemt tid mottar flere innvandrere pr. år enn det er nyfødte pr. år, og man selv har en nettoreproduksjonsrate under 2 barn. Det er så banalt at det ikke engang trenger å utredes, det er noe ethvert barn forstår. Aksel Hagen (SV) etterlyste utredninger som viser dette, som om det behøves utredninger for å vite at gjenstander faller som følge av gravitasjon.

I stedet vises det stadig til prognosemakere som gang på gang har tatt feil i sine prognoser, utarbeidet som de er i et lite og gjennomsiktig fagmiljø dominert av politiske kommissærer som av en eller annen grunn fortsatt jobber der til tross for at de er i sitt 69. år – personer hvis spådommer ikke ett kvantitativt utdannet menneske i landet fester lit til, men som likevel ikke blir motsagt for husfredens skyld.

Interessant er det også at dette pinlige nivået og fraværet av substans går hånd i hånd med et språklig forfall. Der hvor det tenkes dårlig, tales det heller ikke særlig bra. Ta nå f.eks. det over alle grenser forslitte ordet «utfordringer». Fra debatten:

Lise Christoffersen (A): Alle vet at mangfold også betyr utfordringer.

Morten Ørsal Johansen (FrP): Det er ikke til å stikke under stol at innvandringen skaper en del utfordringer

Aksel Hagen (SV): SV er opptatt av når vi prater om innvandringspolitikk, at det er viktig å ta utgangspunkt i at innvandringsbefolkningen har noen utfordringer knyttet til utdanning, kompetanse, språk osv. Men det er vel så viktig å ta utgangspunkt i at det norske samfunnet som de innvandrer til, har noen utfordringer.

Heidi Greni (Sp): Norge er en del av en stadig mer globalisert verden. Innvandringen har bidratt til at Norge har fått en mer mangfoldig befolkning med ulike språk, tradisjoner, kulturer og ulik kompetanse. Denne utviklingen har gitt oss mange nye muligheter, men den gir oss også nye utfordringer.

Trine Skei Grande (V): Blant den innvandrerbefolkninga vi får, har vi selvfølgelig utfordringer […] I Oslo er det veldig mange skoler som er kjempegode på flerspråklighet, flerreligiøsitet og sånne utfordringer.

Ulf Leirstein (FrP): Norge må ta inn over seg at vi i framtiden vil ha enorme utfordringer.

Anna Ljunggren (A): De siste 30 årene har Norge opplevd økt innvandring, og vi har blitt et mer mangfoldig land. Innvandringen bringer med seg nye kulturer, tradisjoner, en gang ukjente religioner, men også nye utfordringer. […] Dette er utfordringer som vi må ta på alvor

Marianne Marthinsen (A): Man kan ha minst to ulike innganger til integreringsdebatten. Man kan først og fremst se problemer, se trusler mot norsk kultur, trusler mot den norske velferdsstaten, eller man kan anerkjenne at det er utfordringer, for det er det, men allikevel ha som bunnplanke at innvandring til Norge ikke bare er bra, men faktisk har vært en forutsetning for sysselsettingsvekst og sterke tall for norsk økonomi de siste årene. […] Vi har en del utfordringer på arbeidsmarkedet og når det gjelder språk

Tove Karoline Knutsen (A): Utfordringene når det gjelder helsesituasjonen for innvandrere favner bredt. Innvandrerbefolkninga i Norge er ingen homogen gruppe. Det dreier seg om ulike mennesker som av forskjellige årsaker har kommet til Norge: flyktninger, asylsøkere, arbeidsinnvandrere og familiegjenforente. Dette innebærer også noen utfordringer for helsetjenesten, som vi må ta på alvor. […] Migrasjon medfører utfordringer i møtet med et nytt samfunn, nytt språk, nytt klima, nytt levesett og nye normer.

Morten Ørsal Johansen (FrP): Helt til slutt vil jeg faktisk gi litt ros til en representant fra Arbeiderpartiet, representanten Ljunggren. Hun hadde et meget godt innlegg som fokuserte på en del tydelige problemstillinger og utfordringer vi har, og jeg håper virkelig at hun jobber videre med å få de problemstillingene i fokus.

Aksel Hagen (SV): Meldinga vi diskuterer i dag, sier jo at det er noen utfordringer knyttet til innvandring og integrering. Meldinga sier videre at det må vi gjøre noe med. Det er nettopp det som ligger i meldingen. En kan da ikke si at vi ikke ser at det er utfordringer der ute.

Lise Christoffersen (A): I flere innlegg har vi tatt opp viktige utfordringer, men samtidig skal vi ikke la de viktige utfordringene overskygge mulighetene som finnes, og de positive resultatene som er.

Heidi Grini (Sp): Vi er ikke blåøyde – vi har utfordringer med integreringen også i Norge.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF): Vi har utfordringer – det har vi vært ærlige på, og det skal vi snakke sant om – men stort sett går integreringen bra i Norge.

Statsråd Grete Faremo: Samtidig er vi alle enige om at det fortsatt finnes utfordringer og behov for å utvikle politikken videre.

Stortingets kunnskap om integrering er altså at vi har endel utfordringer som vi må ta på alvor. En debatt i nasjonalforsamlingen over et viktig tema består i å gjenta ørten ganger en banalitet som selv den mest innesnødde person i kongeriket har fått med seg. For en flau forestilling! Eier de ikke skam i livet?

En urovekkende høyt antall av Stortingets medlemmer skjønner altså ikke en pøkk av verden rundt seg, og de har ikke den fjerneste anelse om hvordan de kan bidra til å forme den. Det er så hjelpeløst udugelig at det er provoserende. En privat bedrift ville ha gitt så dårlige og tåkepratende rådgivere sparken. De burde derfor ta konsekvensen av denne sin inkompetanse og gjøre landet en tjeneste ved ikke å stille til gjenvalg.