Sakset/Fra hofta

Har 22/7 endret rammene for kritikk, spesielt av Arbeiderpartiet? Ikke bare umiddelbart, men permanent? Spørsmålet dukket opp i forbindelse med artikkelen Politiske skandaler?, som ble trukket, men nå er lagt ut igjen, med denne kommentaren.

Det er ingen tvil om at Arbeiderpartiet har vært det statsbærende partiet i Norge i hele etterkrigstiden. De andre* partiene har vært haleheng, mer eller mindre.

Arbeiderpartiet har utviklet seg fra å handle om ideologi til å bli et managementparti. Det er partiet man går til hvis man ønsker å gjøre karriere. Tilnærmingen er pragmatisk, politikk er det muliges kunst. Intellektuell debatt har aldri vært partiets styrke. Pga partiets dominerende rolle får dette konsekvenser for offentligheten.

Det gamle Arbeiderpartiet er erstattet av et nytt, som mangler den gamle folkeligheten. Ap har blitt erobret av en ny generasjon, som vokste opp i skyggen av Gro Harlem Brundtland.

Ut fra klassiske kriterier fører Arbeiderpartiet en høyrepolitikk. At en hermeliner som Jonas Gahr Støre kan bli kronprins, sier mye. Gahr Støre mener EUs europroblemer bør løses ved politisk fordypning, dvs. en skattepolitisk union.

Men i forhold til innvandring, Midtøsten, USA og Israel er Gahr Støre venstreorientert – hvis ordene har noen mening.

Hva har dette med «politiske skandaler» og grenser for kritikk å gjøre?

Det illustrerer hvilke linjeskift Ap har foretatt, for å beholde makten. Hvis man foretar linjeskift er det noe og noen som blir liggende igjen i grøfta. Omleggingen skjer uten de store diskusjoner. Ikke minst gjelder dette innvandringen fra ikke-europeiske land. Selv for de mest ihuga ap-folk sitter lovprisningen av det flerkulturelle langt inne. Man forsøker å gjøre det beste ut av det. Men problemene tar ikke slutt, og de fundamentale spørsmål vil melde seg med fornyet styrke: Hvem har ansvaret?

Behovet for å påta seg ansvar har ikke vært påfallende stort i Ap-kulturen. Og et så stort ansvar som endring av kultur og befolkningssammensetning er helt fjernt. Man vil i lengden si – keep smiling – og finne utforliggende forklaringer på problemene, til tiden visker bort sporene.

Men gjør den det?

Eller kan vi ane et større oppgjør som kaster skygger lenger tilbake? 22/7 reiser spørsmålene om beredskap i en utvidet betydning. Asossiasjonen til 9. april ligger snublende nær. Alf R. Jacobsen anvender begrepet «mental nedrustning». Hvilke farer er det vi har vært blinde for, og hvem har ansvaret?

Arbeiderpartiet bærer utvilsomt mye av ansvaret. Men det gjør sannelig alle de som inngår i den koporative modellen, som tror at det er den offisielle versjon som er riktig fordi den er funksjonell. På et eller annet tidspunkt vil en konsensus slutte å være konstruktiv og bli destruktiv.

Det er særlig Arbeiderpartiets manglende sans for uenighet som er en svakhet. Dette henger sammen med fraksjonsmakeriet i sosialismens historie. Lenin løste uenighet med demokratisk sentralisme, og Arbeiderpartiet har hatt en gjenklang av denne ensrettingen i sin partikultur. Mye sang og samhold, lite sans for kritikk.

Når Jens Stoltenberg sier at vårt svar på 22/7 skal være mer åpenhet, så er ikke dette noe hans parti er kjent for.

Hvis forfatteren av Politiske skandaler mener åpenhet og sannhet, så er jeg helt med. Samfunn som skyr sannheten om sin egen fortid viser svakhet. Norge har i altfor mange år hatt en konsensus som stemmer dårlig med idealet om større mangfold.

Jeg tror at dette hykleriet og forstillelsen i lengden skal bli vanskelig å leve med. Virkeligheten slår inn, både resultatene av det multikulturelle og den økonomiske krisen. Samfunn som skal greie seg må prøve å forstå. Det nytter ikke å hive penger etter problemene.

Det norske samfunn viser alarmerende tegn til ikke å kunne løse store samfunnsoppgaver, til tross for at det ikke står på penger.

Document.no har som oppgave å være det ethvert presseorgan bør forsøke å være; et korrektiv, som arbeider for the common good.

Men vi er ikke ute på noen vendetta. Tvert om. Vi vil forsøke å utvikle noen historier som er konsistente og opplysende, og som folk kan bruke.

Vi tror fremfor alt ikke på at «politikerne vet hva de gjør», dvs. at de med viten og vilje ødelegger et velfungerende samfunn og erstatter det med et nytt. Dette er en altfor enkel modell. Menneskets psykologi er langt mer komplisert.

Men frustrasjonen som gir næring til slike forestillinger skyldes i høy grad at vi hverken har journalister eller forfattere som våger å stille politikerne til veggs: er de klar over hva resultatene av deres valg er?

Der spørsmålene skulle vært er det et vakuum fylt av konsensus og de som utgjør den angriper et stigende antall mennesker som viser tegn på uenighet. De blir uthengt som «grums».

Kombinasjonen av taushet, døvhet og uthengning er ikke bra for demokratiet.

Men hvis vi svarer med følelser og sinne, blir vi selv en del av den onde sirkelen.

Det ønsker vi ikke.

Også politikerne i Arbeiderpartiet og norske journalister deler den samme norske kulturen vi selv er en del av, er vokst opp med, og ikke kan leve uten. Det er who we are.

Stoltenberg sa «vi er et stolt folk». Nei, vi er ikke det, vi er et lite folk.

Derfor står ordet «tilgivelse» sentralt. Mimisbrunnr skriver at han ikke vil tilgi. Det mener jeg er feil. Både vi fordi vi tilhører samme folk og kultur, men også fordi tilgivelse er noe av kjernen i kristendommen.

Tilgivelse er noe av det mest sentrale i menneskenes liv. Det betyr ikke glemsel.

Tilgivelse er noe annet enn at et menneske «gir» noe til et annet. Det forutsetter at det finnes en instans utenfor mennesket – en autoritet, som er stor nok og sterk nok til at vi kan tilgi, uten at det blir til skade.

Ut av det oppstår forsoning, for at man kan gå videre.

Flere europeiske land har en blodig historie med indre strid. Det ville være tragisk om Norge skulle få tilsvarende dype kløfter. Middelet mot det er blant annet en ekte åpenhet, og det betyr å stille seg åpen, og ta sjansen på ytringsfrihet. Det er noen ganger smertelig, feks. betyr det å forsvare de som blir angrepet, som danske karikaturtegnere og et fransk satiremagasin. Men alternativet er verre.

* (Nå ser det ut til at også Fremskrittspartiet ønsker å være del av folden. Frp står i et merkelig ambivalent forhold til Ap, og har klassemessig mer til felles med Ap enn H.)