Kommentar

Siv Jensen sa at Jens Stoltenberg var konfliktsky når han skjøv hijab-saken foran seg og ikke ville konkludere. Men er det ikke snarere det motsatte han demonstrerte? Var det ikke heller at han ikke vil bøye seg for folkemeningen, men håper og tror at han skal få det som han vil, bare han får tid på seg?

Det er selvsagt en gedigen feilbedømming. Men jeg kan ikke se det på noen annen måte: Jens Stoltenberg og en indre kjerne ønsker hijab i politiet, og trolig andre offentlige etater. Hvorfor skulle statsministeren ellers si at saken ikke er avgjort, at den må gå sin gang, og at man nå får ta debatten, hvis han ikke tror at det er mulig med et annet utfall?

Han er erfaren nok til å registrere at slik saken nå står, er den en tapspost for regjeringen. Det er valg i år. Hvis han ikke følte for saken, ville han hogget over knuten og tatt tapet med en gang. I stedet lar han det flyte. Det kan – etter min mening – bare bety at Stoltenberg ønsker et annet resultat. Det er oppsiktsvekkende med tanke på nederlaget i blasfemisaken.

Er det slik at noen ideologer i regjeringen har planer om et nytt fellesskap? Det kan slett ikke utelukkes. Det var mye i blasfemisaken som ikke rimte med at Liv Signe Navarsete og Sp var pådriver. Jeg registrerer at utenriksminister Jonas Gahr Støre forsvarte forslaget etter at det var trukket. Støre har også signalisert at hijab-saken ikke er konkludert. Når man ønsker debatt, tolker jeg det som at man ser for seg en annen mulighet enn et nei. «Man» trenger bare litt mer tid. De riktige kreftene skal få tid til å bearbeide opinionen, dvs. slite ut motstanderne og demonstrere hvem som har den politiske og mediale makt.

Om noen så er Gahr Støre en slags ideologisk fadder til det nye fellesskap. Stoltenberg har hverken de intellektuelle pretensjoner eller ambisjoner. Det har Gahr Støre. Hans redefinisjon av ytringsfriheten var oppsiktsvekkende. Den ble omdefinert til å passe det nye fellesskap.

Det er ikke noe sjokkerende i dette. Den rådende ideologien som legitimerer innvandring, familiegjenforening, asylpolitikken og integreringen, har noen premisser som postulerer et nytt fellesskap. At man også redefinerer kjerneverdier som ytringsfrihet og statens nøytralitet i livssynsspørsmål er alvorlig, men egentlig er det logisk. Det var vel snarere et spørsmål om når man ville sette inn støtet.

Det som er overraskende er at folk reagerte og sa fra så tydelig. Et lite parti som Senterpartiet hadde ikke nerver til en slik tvekamp. Det har Arbeiderpartiet. Der i gården er man mer vant med sosial ingeniørkunst.

I det gamle Sovjetunionen snakket man om at man ville være ingeniører også for sjelen. Man ønsket å skape et nytt menneske. Stalin sa at de ville jage menneskene inn i paradiset, om det så var med en jernneve. Denne troen på at man vet best og har mandat fra historien til å endre samfunnet, ligger dypt begravet i sosialdemokratiet. Er det så merkelig om man på terskelen til et nytt fellesskap innfører lover som bereder veien? Som beskyttelse av nye minoriteters livssyn eller adgang til å bære religiøse markører på jobb?

Bak utsettelsen av hijab-saken ser vi ikke ubesluttsomhet, vi ser heller en vilje til å trumfe vedtaket igjennom. Man venter på at det rette tidspunkt skal dukke opp.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også