Kommentar

Asle Toje mener at det er i ferd med å skje et paradigmeskifte der 68-ernes idealer taper. At foreløpig kun noen få intellektuelle gir uttrykk for dette, sier ikke noe om styrkeforholdet. Kampen har foregått på grasrota uten at den politisk-mediale eliten har brydd seg om det, og det er det de nå får merke.

Men fremdeles slår feks. Dagbladet desperat om seg og tror at det kun er noen få stemmer, som effektivt kan bringes til taushet. Avisen tar feil og kommer til å måtte betale for det.

Asle Toje ble forrige uke intervjuet i Klassekampen, og denne uken i Morgenbladet. Det siste intervjuet er langt bedre. Toje får sagt mye, trolig fordi journalisten, Lasse Midttun, er langt mer lydhør for Tojes tanker. Slik blir intervjuet en illustrasjon på det Toje snakker om, medienes autisme. De hører bare det de selv vil. Journalistene fanger ikke opp nye ideer, for de mangler begreper og sanseapparat. Det er alvorlig.

– Hva er problemet med det du ser som kulturradikalismens dominans, ikke minst i mediene?

– Det har to sider. En ting er at det settet av sannheter vi har i Norge genererer mer og mer feildata. Det er stadig flere ting vi opplever i samfunnet og i hverdagen som viser seg ikke å være slik vi lærte at det var på skolen. For det andre: Fordi sosialdemokratiet etablerer en konsensus man holder seg innenfor, sorterte man den folkelige høyresiden ut av det offentlige ordskiftet: De kom rett og slett ikke på trykk. Avisene fremstilte det som om de kulturradikale ideene levde i beste velgående, men i kommentarspaltene under artiklene på nettet kom det frem en helt annen historie.

Mediene og politikerne mangler altså «jording». De får nå stadige feilmeldinger, men kommer de til å legge om kursen av den grunn? Toje er optimist. Kanskje noe lettvint? Det finnes mange andre utganger på den historien han skisserer. Ikke minst gjelder det demografi. Norge er 4,7 millioner mennesker, det er en firedel av en større megapolis, dvs. nesten ingenting. Det skal forholdsvis små tall til før det gir store utslag, og myndighetene har gjort små forsøk på å begrense tilstrømmingen. Tiltakene er for symbolske å regne.

SSB har nå laget scenarier som med ganske stor nøyaktighet forteller at feks. i Oslo vil rundt halvparten ha utenlandsk bakgrunn om tyve år. Folk merker allerede tendensene. I stedet for å dra i bremsen gir myndighetene snarere gass.

Kolonisering

Hvis norsk elite hadde vært like opptatt av sitt eget samfunn som de er av Israel og palestinerne, hadde mye vært vunnet. Den rødgrønne regjeringens politikk minner om de israelske bosetternes: Det gjelder å skape facts on the ground.

Regjeringen vet at den ikke har støtte i folket for den politikken som har vært ført. I stedet for å ta rev i seilene, øker den farten. Den voldsomme veksten i asylstrømmen vi har sett de siste årene kan tolkes som at regjeringen ønsker å skape en kritisk masse som kan utkonkurrere innfødte nordmenn som flertall i samfunnet. Antall utlendinger blir så mange at det gamle norske flertallet mister sin selvtillit og innflytelse. Utlendingene vil være så mange at de vil utgjøre en balanse. Ikke i så stor grad politisk, for mange stemmer ikke, men i gatebildet, i hverdagen, vil nordmenn merke at de ikke lenger utgjør flertallet. De vil føle – og føler allerede – at de har mistet retten til sitt eget land.

Arne Myrdal

John Olav Egeland kan skrike opp: – Dette er som å høre Arne Myrdal på 80-tallet!

Men det er han som minner om Myrdal, fordi han lever i fantasifostrenes rike. Myrdal lanserte slagordet «Norge for nordmenn», og det er stupid og uhistorisk. Ikke noe land er en øy, og slett ikke i globaliseringens tidsalder. Men å fastholde åpne grenser og ikke se noe problematisk i en innvandring som representerer en utskifting av befolkningen på et par generasjoner, er å være like stupid som Myrdal. Det er ikke å ville ta virkeligheten inn over seg.

Tillitskløften er allerede enorm. Når Jonas Gahr Støre snakker om det nye fellesskap, hører folk et dobbelt budskap. Det flerkulturelle språket har utviklet en sol- og en skyggeside, og det er det som er definisjonen på det politisk korrekte. Det er en vei som fører til diktaturet, kanskje et mildt diktatur, men like fullt et diktatur. Skjønt, hva skal man kalle et land der folk får trusler eller blir oppsagt for noe de har sagt eller tegnet/skrevet? – for slik vil dette nye fellesskapet være.

Folk hører derfor noe helt annet når de ser vår veltalende og dyktige utenriksminister: de hører konflikt og tap av identitet og solidaritet.

Den norske solidariteten bygget på norsk likhet, i bokstavelig forstand: Vi forsto hverandre ganske godt. Det var derfor mulig å gjennomføre kravet: gjør din plikt og krev din rett, i den rekkefølgen. Folk vet dette, og de vet derfor at det nye fellesskap blir et fellesskap uten solidaritet. For sosialdemokratiet er dette umulige selvmotsigelser, og hver gang Stoltenberg eller Gahr Støre åpner munnen, forandrer de sosialdemokratiet til noe annet.

Toje har noen gode poenger: Ap-staten har forvekslet multietnisk med multikulturell: Vi er et multietnisk samfunn. Det er noe helt annet å hylle det flerkulturelle. Det flerkulturelle kan tvertimot sprenge det multietniske samfunn. Men eliten har beveget seg så langt ned den veien de går på at de har vanskeligheter med å snu. De kan ikke engang ta inn over seg og diskutere den problemstillingen Toje ganske riktig skisserer: Det er laget en tabusone, forsøk å ta opp denne forskjellen i en klasse/rom med mange politiske korrekte og/eller muslimer. De vil steile, for de vet på instinkt at termen «flerkulturell» betyr avståelse av makt og innflytelse til dem, det betyr gruppeautonomi, mens multietnisk impliserer at man må ha noe som forener, visse verdier som skal overholdes og etterleves. Muslimene vet at dette betyr utfordringer for dem. Stoltenberg, Bondevik, SSB, akademia og kultur- og medie-eliten har således abdisert på vegne av oss alle.

Begreper er makt, og det flerkulturelle begrepet er backet opp av politisk og økonomisk makt. De er facts on the ground.

Derfor er jeg langt mer pessimistisk enn Toje når det gjelder utsiktene til forandring på kort sikt: Eliten har investert så mye i dagens prosjekt at den ikke greier å ta fallitten inn over seg. De registrerer «feilmeldinger» og motsigelser. Men det å fatte at det er de grunnleggende premissene som svikter, sitter langt inne. De vil heller dø, dvs. gå ned med skuta. Men hva gjør mannskapet? Forlater de skuta som rottene, eller gjør de mytteri?

Toje har rett i at det ikke noe nytt at «sannheter» blir foreldet og vraket. Det spesielle med vår tid er hastigheten. Forandringene skjer med rasende fart, og denne gang er det mennesker som forflytter seg. Hvis «mannskapet» gjør mytteri, blir det mye å forholde seg til. Mennesker er facts on the ground.

– Snart slutt for kulturradikalismen
Når de intellektuelle snur ryggen til det kulturradikale prosjektet, er det over. For i folket har det aldri hatt noen støtte, mener Asle Toje.

Les også

-
-
-
-
-