Kommentar

Gode aristokrater vil gjerne gjøre noe for andre. Jonas Gahr Støre er en blå sosialdemokrat. Han trenger noen han kan være velgjører for, og har funnet ut at Norge har en ny underklasse. Av den kan det lages mye politisk kapital.

Gahr Støre står som kjent på spranget fra å være kongerikets fremste diplomat til å bli rikspolitiker, hvis Oslo Ap greier å slutte å krangle. Han kommer med en bok til høsten, forteller han VGs Ellen Skarsbø Moen. Ett av kapitlene handler om «Norges nye underklasse – innvandrerne».

-Vi er i historisk utakt med å ta det problemet på alvor. Innvandrerne er en underrepresentert gruppe der viktige beslutninger fattes. Et virkelig alvorlig aspekt ved det, er at de ikke har samme ytringsfrihet som oss andre. De har den formelt, men ikke reelt. De ønsker å delta i samfunnsutviklingen, men har ingen arena. Det er en stor utfordring som jeg ønsker å gjøre noe med, sier Støre.

SV og partiet Rødts Blindern-avdelinger hadde møte tirsdag med samme tittel: «Den nye underklassen». Det er nok et tema vi skal få høre mer om.

Med dette begrepet kan man slå flere fluer med et smekk: man gjenreiser klassekampen, kampen mot urettferdighet, for de undertrykte, i kombinasjon med den nye flerkulturelle utopien. Men det er mange skjær i sjøen.

Bare begrepet «den nye underklassen» får busta til å reise seg hos det som var Arbeiderpartiets grunnfjell – arbeiderklassen. Den føler seg sveket og mange stemmer Fremskrittspartiet. De kjenner ikke partiet sitt igjen. Det er overtatt av akademikere, apparatsjiker (folk som kun har drevet politikk hele sitt liv), folk fra middelklassen og offentlig sektor. Dette handler om stil og verdier, men også om lojalitet. Arbeiderklassen føler at det ikke er de som har forlatt partiet, det er partiledelsen som har forlatt dem.

Den flerkulturelle romantikken appellerer til disse utdannede samfunnslagene. Arbeiderklassen har ikke sans for «synes synd-på»-retorikk. De er vant til å klare seg selv. De vet at det gjør ikke den nye underklassen. Den lever stort sett av trygd. Derfor opplever de den som en «fiende», som nasser på fellesskapet. Arbeiderklassen betaler.

De vakre unge menn i spissen for sosialdemokratiet – Stoltenberg, Gahr Støre og Egeland – provoserer med sin vellykkethet og sitt snakk om de svake. De vil gjerne gjøre noe for de svake, men arbeiderklassen vet at midlene tas fra en felles pott, og at medisinen de foreskriver gjør problemene enda større: det er mer overføringer.

I tillegg vil man øke den kulturelle selvbevisstheten og autonomien ved å understreke at innvandrerne kommer til orde, og blir hørt. Utlagt betyr det: mer overføringer, og større muligheter for å reprodusere livet i opprinnelseslandet og til å leve som en koloni i det norske samfunnet samt større rett til å formulere dette separatistiske budskapet – enten det er religiøst eller kulturelt.

Arbeiderklassen reiser instinktivt bust, og med god grunn. Den vet at det ikke kommer noe av ingenting, at det ikke er noen «free lunch», og at noen må betale regningen.

Den vet også at hvis man gjør seg selv til sau så får man besøk av ulven, og folk flest ønsker ikke å være sauer.

Hvor langt er Gahr Støre & Co villig til å gå?

Ganske langt, ser det ut som. Når Gahr Støre snakker «ny underklasse» mener han neppe polakkene. Det er ikke deres ytringsfrihet han er bekymret for? Neppe. Det er andre, med et helt annet forhold til ytringsfrihet. Når Gahr Støre er bekymret for deres ytringsfrihet begynner paradoksene å stå i kø.

Vi vet hva Ibsen-kjenner Gahr Støre mener om ytringsfrihet fra karikaturstriden: frihet under ansvar.

Man får en følelelse av de vakre unge og ikke lenger så unge menn i sosialdemokratiet lever etter et aristokratisk noblesse oblige, som også kan formuleres som: – I de blindes rike er den enøyde konge.

Les også

-
-
-
-
-
-