Hva sier det om sosialdemokratiet at man søker seg en prins som ut fra alle solemerker hører hjemme på høyresiden? Gir det hans idealisme større troverdighet? Det er i så fall et svermeri for de priviligertes noblesse oblige som ligger fjernt fra grasrota.

Gahr Støre har format til å kunne lede oss inn i det nye fellesskapet, sa Håkon Lie. Omfavnelsen av Håkon Lie og mytedannelsen rundt Gahr Støre sier mye om det politiske Norge.

Håkon Lie har vært forhatt på venstresiden i mange år. Også dagens mykporno-utgave av sosialdemokratiet står fjernt fra Lies USA- og Israel-vennlighet. Men ting skjer oppe i hodene på folk når de runder 100 år. Det første varsel om det fikk vi ved Israels 60-årsjubileum da Lie kom på Dagsrevyen med noen alvorsord om okkupasjonens farer og fristelser. Dette var selvfølgelig gefundenes fressen for NRK.

Mer var i vente. Lie gikk inn for Gahr Støre som ny kronprins, og ville at Norge skulle velge Jas Gripen. Lie kunne bruke sin autoritet og troverdighet til å avvæpne de som mener at USA vil ta et slikt valg som et sikkerhetspolitisk linjeskift. – Tror dere virkelig at USA ser på et flyvåpenkjøp som utslagsgivende, spurte Lie. Svaret kom fra USAs Oslo-ambassadør, som formelt korrigerte tekniske påstander, men reelt minnet regjeringen om hva som står på spill.

Det er noe selsomt over dette skuespillet: Den gamle ørnen Håkon Lie omfavner en politisk korrekt prins fra det høyere borgerskap, utdannet på en fransk eliteskole.

Tidligere var rebellen en mann av folket som ville imponere borgerskapet, nå er det et medlem av borgerskapet som vil imponere folket.

Skriver Pascal Bruckner. Fenomenet elitært sosialdemokrati ser også ut til å trives i Frankrike.

Gahr Støre er flink til å snakke, han er pen, har vakre øyne, og ser bra ut i dress. Men han møter nesten ikke kritikk. Er det fordi både pollitikerne og mediene frykter Frps voldsomme fremgang som vanskelig kan tolkes som annet enn et ønske om regimeskifte?

Økonomisk er det ikke så stor forskjell på partiene som man skulle tro. Ap har de senere år stått for en markedstilpasning og privatisering, i statlig regi, hvilket er en hybrid. Det er på det idepolitiske plan forskjellene er tydelige. Det politisk korrekte, flerkulturelle samfunn vekker sterk motstand fra grasrota.

Gahr Støre har formulert noen tanker om ytringsfrihet som er mildt sagt oppsiktsvekkende.

Den klassiske venstresiden har mistet appellen, men det nye sentrum-venstre, fra Venstre, KrF, store deler av Høyre og Ap, har slukt premisser for det flerkulturelle samfunn som gjør det vanskelig å snu. Gahr Støre er ridderen på den hvite hesten som skal lede oss.

For å overtale og lede folket benytter man en av de sterkeste mekanismene sosialdemokratiet har utviklet: det politiske overjeget, også kalt samvittigheten. Denne hadde en gang en forbindelse til en autentisk samvittighet, tuftet på dyder og verdier i et et samfunn preget av slit: gjør din plikt før du krever din rett. Men den nye samvittigheten er moralistisk og deler verden inn i svart/hvitt. Den er grenseløst innfølende med ofre for undertrykkelse, og leder Norge inn i en konstellasjon der vi havner på parti mot USA og Israel.

Nettopp fordi Gahr Støre er en silkeprins kan han velsmurt og veltalende overbevise oss om at vi må bli en del av verden: I det ene øyeblikk en brutal realpolitiikk som sier at vi må samarbeide med Putin og Gazprom, i det neste en selvutslettende holdning til flyktninger og asylsøkere, og en forståelse for «de andres raseri». Dette er en helt schizofren holdning når man kjenner Putins nedslakting av muslimer og invitt til å stå sammen mot «barbarene».

Gahr Støres kurs er et Norge som ikke lenger er en del av Vesten i politisk forstand. Man ønsker å definere Norge som en utopi, helt på tvers av norsk historie og kultur. Gahr Støres kurs aksentuerer motsetninger i samfunnet under dekke av å være idealer. At man må trekke frem en 103-åring for å bygge opp denne myten, sier noe om hvor dårlig forspent man er. Pasienten er hysterisk.