Kommentar

Mona Levin gjorde noe uhørt: hun brøt regien på et debattprogram og truet med å gå midt under sending. Etter sending gikk hun enda lenger og kalte Kåre Willoch rasist og jødehater. Dermed brøt hun etikette, og representantene for det røde borgerskapet fikk nærmest sjokk.

Venstresiden, dvs. alt til venstre for Frp, har anlagt en god gammeldags borgerlig «Er det ikke forferdelig, dere?» holdning til Gaza. Noe er ektefølt forferdelse over krigens grusomhet, men en forferdelse som blir stående på stedet hvil forfaller raskt til et besteborgerlig «Er det ikke forferdelig, dere?»

Denne forferdelsen over krigen ble til forferdelse over Israel, hva Israel er i stand til, og så var det jødene som var forferdelige.

Leder av Det mosaiske trossamfunn, Anne Sender, har vokst med oppgaven. Hun greier å utstråle trygghet og moderasjon. Men hun velger å ikke legge seg ut med mediene. Dermed unngår hun konfrontasjonen med dem som har legitimert og åpnet for at antisemittismen på ny stikker hodet frem i Norge, og det ved høylys dag.

Sender sa at dekningen av Gaza er bedre enn av Libanon-krigen. Det er jeg helt uenig i. Jeg har aldri opplevd en så fiendtlig kritikk av staten Israel som under Gaza-operasjonen. Grunnen er nærliggende: Venstresiden har i alle år identifisert seg med palestinerne. Nå bor det en betydelig del muslimer i Norge, og de er selvhevdende. De er samtidig symboler på det flerkulturelle prosjektet. Å vise empati med dem er dermed samtidig å omfavne og forsvare vår egen utopi.

Abid Q. Raja greide ikke ta inn over seg at muslimske ungdommer flyr gjennom Oslos gater og roper på jødisk blod. Det er vanskelig å ta inn over seg. Det skumle er at antisemittismen er blitt et politisk kitt som samler muslimer mot felles fiende. Det er så mye som skiller, men Gaza samler, og Gaza er hat mot jøder. Antisemittismen spilte noe av den samme rollen under Weimar-republikken. Det var politisk kitt mellom mennesker fra ulike klasser og bakgrunner.

Temaet for debatten skulle være antisemittisme, og Anne Sender ga noen skremmende eksempler fra norsk skole: elever som sier at stilen deres skal hete: «Jøder skal drepes», gjenger på 30-40 elever som kommer inn i skolegården og spør: «Er det noen jøder her?» Hvordan reagerer lærerne? De skygger unna, de tør ikke konfrontere disse holdningene. Sikkert med «god grunn»: De forstår at dette er holdninger som kommer hjemmefra, og som er massive. Hvordan tar man fatt i dem?

At de er politisk ubekvemme for regjering og styringsverk er innlysende. Åpen antisemittisme er tap av ansikt for sosialdemokratiet. De får derfor en egeninteresse av å feie den under teppet. Det er mitt inntrykk at antisemittismen ikke blir tatt alvorlig. Den begynner å bli infiltrert i den «normale» politiske diskursen. Det er ikke riktig som Sender sa at mediene skiller på Israel-kritikk og utilbørlige angrep på jøder. Det er nettopp det de ikke gjør. Det er idag mulig å si og skrive ting som ville vært utenkelig for bare noe år siden. En Tim Greve eller Karl Emil Hagelund ville aldri tolerert det som nå står på trykk i henholdsvis VG og Dagbladet. Aftenpostens Per A. Christiansen har stått for den klassiske anti-israelske/palestinervennlige linjen, som nå har møtt og vokst sammen med noe mye mørkere: muslimenes nevroser og modernitetskrise som ytrer seg som akutt antiamerikanisme og antisemittisme. Dette er en politisk St. Veits-dans som vi ikke aner utgangen på, men opptøyene i Oslo gir en pekepinn. Det er fenomener vi ikke har sett i Norge siden krigen.

Normale, oppegående mennesker ser at noe er galt. Mona Levin gjorde det eneste riktige: hun sa fra. Da Inga Marte Thorkildsen begynte på Israel og krigen-referenget, truet hun med gå.

Særlig Thorkildsen og Torstein Dahle gjorde ynkelige figurer. De makter ikke å stirre den heslige antisemittismen i ansiktet når den finnes blant deres egne. De får hysteriske reaksjoner.

Det er en impotens, en manglende evne som de deler med Raja som kulturell muslim.

Man må si det som det er. Dette foregikk for åpen scene. Representantene for de to miljøene tålte ikke synet av sine egne, og valgte indignasjonen mot Levin i stedet. Det lover ikke godt.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også