Kommentar

Debatten om antisemittisme kommer ikke av flekken, fordi antisemittismen er blitt en funksjon av politikken. Den drives frem av politiske krefter, nærmest som et biprodukt, og de som fremmer den står halvt bortvendt og vil ikke erkjenne hva de holder på med.

Forsvarerne av jødene er få, og det har ikke gått opp for folk hva som virkelig står på spill.

Antisemittisme er blitt en funksjon av det flerkulturelle samfunn. Den spiller en viktig rolle som syndebukk og lynavleder. Akkurat som antiamerikanismen har antatt irrasjonelle trekk.

Venstresiden har lenge stått for denne politikken. Det spesielle nå er at de meningsbærende lagene har omfavnet disse ressentimentene. Det er vanskelig å se det som noe annet enn et merkelig freudiansk spill: Det er stort sprik mellom ideal og virkelighet i det flerkulturelle samfunn. Antiisraelismen og antiamerikanismen fungerer som lynavledere, og muslimene i Europa kan her omfavne eliten i det samme ressentimentet. Man er forent i det negative.

Symbolsk rolle

Et samfunn i stor endring utløser mye frustrasjon. Den rollen Israel spiller hos den opinionsdannende eliten, er irrasjonell. Den står ikke i noe forhold til Israels betydning for Norge, antall jøder i landet osv. Den har en religiøs og en politisk klangbunn. Den religiøse benekter man, men den spiller likevel med. Det er ikke heldig. Man kjenner rett og slett ikke sin egen religiøse historie. Men ressentimentene er der, det uartikulerte, de følelsesmessig ladede ordene, som man ikke helt kan forklare. Ordet Israel utløser helt bestemte, udefinerbare følelser.

Selvrekrutterende

NRKs Midtøsten-korrespondenter og Per A. Christiansen i Aftenposten har gjennom mange år drevet en kampanje for sitt syn. Det spesielle er at dette deles av norske forskere. Det finnes nesten ikke motforestillinger. Systemet er selvrekrutterende. Det kan enhver se, likevel blir det ikke diskutert eller omtalt. Vi snakker om premissleverandørene for oppfatningen av Midtøsten. De er nesten alle av samme oppfatning, men ingen vil påpeke det. Da må resultatet bli underlig.

Israel-lobbyen

Ett talende eksempel: Tove Bjørgaas hadde i Søndagsrevyen 11. januar et innslag om Israel-lobbyen i USA. Utgangspunktet var at den er mektig og at ingen kan bli valgt til president uten støtte fra denne lobbyen, og ingen har råd til å trosse den. Den jødiske innflytelsen fremstilles som kontrollerende, manipulerende og egenmektig. De tenker på hva som er best for jødene og Israel, ikke for USA.

Et slikt innslag sier mye om Bjørgaas’ forståelse av USA. Hun hadde klippet sammen en lapskaus av filmsnutter, som var ment å bekrefte tesen om den mektige lobbyen. Hun åpnet med en antiisraelsk demonstrasjon utenfor Det hvite hus. Den var tydelig venstreorientert, og i disse demonstrasjonene har det vært båret sterkt Israel-fiendtlige plakater. En kvinne som ble intervjuet mente det ville vært mange flere til stede hvis folk hadde fått vite hva som foregikk. (Det gjør de altså ikke pga lobbyen og dens innflytelse over mediene!). Vi så bannere med det israelske og amerikanske flagget fulle av blod. Kanskje oppslutningen hadde noe med demonstrasjonens innhold å gjøre? (Bjørgaas kunne sagt noe om hvordan protestene mot Gaza har marginalisert seg selv. Akkurat som demonstrasjonene i Oslo har de støtt folk fra seg. Men nei, det er Israel-lobbyen som skyves frem, på et tidspunkt da demonstranter har ropt på jødisk blod i Oslo. Er meningen å vise hvorfor USA ikke har stanset Operation Cast Lead?)

For å illustrere krypingen for AIPAC har Bjørgaas med Hillary Clintons avsluttende ord til AIPACs årsmøte, der hun sier God bless Israel and God bless the United States of America.

Men ikke alle medlemmer av lobbyen er jøder, får vi vite. Neste kutt: pastor John Hagee som sier at hvis USA hindrer Israel å skaffe seg mer land, vil Gud straffe USA.

Lobbyen består altså av jøder og fanatiske kristne. Ikke ett ord om at «lobbyen» også er noe mye mer: Det er alle de liberale jødene som også står opp og forsvarer Israel. Det tar ikke Bjørgaas med, enten fordi hun ikke forstår det, eller fordi hun har sett seg blind på sin egen propaganda.

Fanget av egen propaganda

Hillary Clinton er ikke alene, og hun hilser ikke AIPAC av frykt. Bjørgaas får det til å høres ut som om Obama gjerne skulle forandret Midtøsten-pollitikken, men han tør ikke. Dette er patent sludder. Men denne tankegangen gjør at man kan slå stort opp at Emanuel Rahm er jøde. Man fanges av sine egne fantasifostre. Dette er blitt et selvrefererende system. Mona Levin sang ut, men avisene skriver fortsatt uten spørsmål at Rahm er «overbevist sionist», og Willoch angrer ingenting. Han kan ikke se det er noe galt å si at noen er jøde.

Bjørgaas kunne kanskje laget et innslag om hvor mange demokrater som støtter Israel, men da ville hennes fremstilling raknet. Da ville det kommet frem at de gjør det av overbevisning. Når forandringen i Det hvite hus uteblir, må journalister som Tove Bjørgaas finne noen å skylde på: jødene, jødisk makt.

Stephen Walt

Innslaget var bygget opp rundt et intervju med professor i statsvitenskap ved Harvard, Stephen Walt. Sammen med John Mearsheimer skrev han boken «The Israel lobby». Den vakte stor oppsikt og fikk hard kritikk. Det er mao en omstridt person Bjørgaas intervjuer. Men ikke med ett ord forteller hun hvorfor. I stedet tar hun nærmest hans parti, slik NRK gjør mer og mer. Journalistene går ut med en tese og leter etter noen som kan bekrefte denne. Dette er ikke journalistikk, men propaganda. Hvis Bjørgaas hadde vært redelig, ville hun forklart seerne hvor omstridt Walts og Mearsheimers syn på Israel er. Det ville selvfølgelig medført mye mer arbeid. Sannheten er slitsom. Propaganda er lettvint og effekten er umiddelbar. Men som enhver annen droge: den forandrer deg.

Drypp – drypp

Vi har nå levd med denne propaganda-journalistikken i mange år. Den er preget av klisjeer og overfladiskhet. Den er bygget opp rundt noen få enkle fortellinger om hvem som er gode og hvem som er slemme. Siden verden blir mer og mer komplisert, blir NRKs forståelse mer og mer ubrukelig. Reaksjonen er at man må forenkle enda mer, ellers vil ikke brukerne forstå noenting. Man kan ikke hoppe av nivelleringen og plutselig introdusere kompliserende faktorer, det ville bare forvirre. I stedet må man rendyrke følelsene, popularisere enda mer.

Slik har antisemittismen gradvis vokst frem. Fra å ha vært noe langt borte, noe man kunne hisse seg opp over, har krigen nå kommet hjem. De muslimske ungdommene som gikk amok i Oslos gater, gjorde bare det de følte de hadde lov til. De tok den helt ut. De merker at det ikke er noen reell motstand. Det finnes et politi, men de er til for å terges. Det virkelige forbudet – samfunnets påbud og verdier – eksisterer ikke. Ungdommene senser det.

De hører det jo hver dag på radio. Når Odd Karsten Tveit åpner munnen, hører de skjønnmalingen av Hamas og Syria og svartmalingen av Israel. De tar hintet, og trenger ikke vite mer. Alle opfordringer om å oppføre seg pent og ikke la det gå ut over jøder, blir bare en formsak.

Derfor ser man nå ting på trykk i norske aviser som umiddelbart ville vært stoppet om det gjaldt andre enn jødene.

Propaganda og verdimessig tomhet. Det er der vi er. Og propaganda betyr vold.

De som kontrollerer og produserer propagandaen, må gjerne late som om de ikke forstår sammenhengen. Men ungdommene forstår, jødene forstår.

Propagandaen vil fortsette, den reproduserer seg selv. De som lager den, greier ikke lenger analysere hvor de befinner seg. Heller ikke antisemittisme sier dem noe. For hva er det egentlig? Er det ikke lov å kritisere Israel, kanskje? Så spinner karusellen igjen.