Kommentar

Dennis Ross, Clintons utsending til Midtøsten i en årrekke, i intervju med BBCs 21-sending: Arafat ble et ikon, et symbol på palestinernes kamp. Han greide å forene dem som ingen annen og gjøre verden oppmerksom på palestinernes kamp. Men han greide ikke å bli statsmann. USA la inn enormt med ressurser for en løsning: Arafat fikk seg forelagt en to-statsløsning, han skulle få hele Gaza, 97 prosent av Vestbredden, og hele den arabiske delen av Øst-Jerusalem. Men ingen right of return.

Det var en av unnskyldningene Arafat brukte i Camp David og Taba: right of return kunne han ikke oppgi. Men det var også andre, mer disturbing: Arafat nektet å godkjenne at det andre jødiske templet har stått på Tempelhøyden! Han nektet å godkjenne jødenes historiske bånd til dette stedet! Til Jerusalems sentrale sted for jøder! Det sier noe om en manglende vilje/evne til å anerkjenne jødenes rett til å være der, i Jerusalem, i Israel. Alle jøder forstår umiddelbart hva budskapet egentlig går ut på: han ville ikke anerkjenne deres rett ti å være der. Og med slike symbolske synkeminer i bagasjen er det vanskelig å stifte fred. Arafat greide det ikke den gangen, og så begynte dobbeltspillet under neste intifada; hvor han red mange hester på en gang. Dore Gold, Gissin og de andre overdrev Arafats rolle, de ville svekke ham. Men han spilte poker som vanlig, og i lengden går ikke det an som statsmann. Ross sa ikveld: ingen amerikansk president vil snakke med Arafat, for han er ikke ansvarlig. Ikke til å stole på.

Konsis oppsummering av Arafats rolle. Sigrun Slapgard gjorde det samme i Dagsrevyen. Men hun kom aldri lenger enn til ikonet. Den norske offisielle oppfatningen av Arafat stanser der. Bortsett fra noen halvkvedede viser om korrupsjon og dårlig styring. Det grunnleggende står fast: han er helten. Det samlende symbol. Her sto Fredsprisen, peace of the brave, fremdeles som en milepæl. Arafats forræderi mot den i tiden som fulgte var ikke med. Kanskje det ikke en gang er sensur, men rett og slett: at det ikke har gått inn. Det gjelder jo ikke bare henne, men også gutta som har dekket Midtøsten. De har aldri greid å få frem hvorfor israelerne har holdt ham i husarrest i tre år, hvorfor amerikanerne ikke vil ha noe med ham å gjøre. De forklarer det med okkupantens maktbrynde, og nasjonal/religiøs fanatisme. For USAs del beviser det amerikanernes onde hensikter; at de er imperialister, en stor imperialist holder hånden over en liten. Litt lenger ut kommer man inn på den jødiske lobbyens makt, og man sklir og sklir uten å merke det.

Digresjon: Borgersrud i Gatas parlament fikk si på radio idag i forbindelse med nettstedet killhim.no: Vi er mot krig, okkupasjon, bombing og sånnd dritt, men folk må jo få lov å forsvare seg, og Bush er et skadedyr det er viktig å bli kvitt.

Da jeg hørte han begynne setningen tenkte jeg: det tør han ikke si. Skadedyr var nazi-sjargong for utryddelse av jøder. Det er knapt noen som har brukt slike ord siden, bortsett fra folkemordere. Hutu-ekstremistene kalte tutsiene for kakkerlakker. Borgersrud er i samme divisjon.

Men det er ingen som leer på øyelokket i NRK.

Det har oppstått en hel mytos i Norge rundt palestinerne, som ettertiden en gang vil studere med interesse. Man har overført mye av følelsene man en gang hadde for jødene til palestinerne. Arafat som martyr for sitt folk. Det meldes at kona kommer hjem fra Paris, men ikke ett ord om den luksus hun har levd i der, eller det høye beløpet hun har fått overført hver måned.

Akkurat dette var et snapshot av virkeligheten: Dennis Ross mot Sigrun Slapgard. Det sa en hel del.