Kommentar

Barack Obama har mistet litt av kontrollen de siste ukene før han går av. Han som ellers er så kontrollert. Han forsøkte å vise handlekraft overfor Putin ved å utvise 35 russiske diplomater, men noe av effekten uteble da Putin inntok en overbærende holdning.

Putin lar Trump få goodwill og strør salt i Obamas sår. Hvis man skal tro Obamas egen retorikk, har Putin ved hjelp av hacking sørget for at Obamas kandidat falt igjennom.

Obama har utmanøvrert seg selv i Syria og latt Putin ta initiativet. Obama, som begynte sin presidentperiode med en utstrakt hånd til den arabiske/muslimske verden, må stå og se på at Russland, Tyrkia og Iran møtes til fredsforhandinger om Syria i Astana i Kazakhstan. USA er ikke en gang invitert.

Men mest betydningsfull er likevel avstemningen i Sikkerhetsrådet før jul der USA for første gang avsto fra å bruke sitt veto, slik at en sterk fordømmelse av israelske bosetninger på Vestbredden gikk igjennom: 14 mot 0.

Resolusjonen betegner alt område utenfor 1967-grensen som okkupert. Deriblant Øst-Jerusalem.

Også dette kan forstås som et spark til Trump, som har lovet å flytte ambassaden til Jerusalem. Men det var noe mer i tillegg.

En uke senere holdt utenriksminister John Kerry en timelang tale der han la ut om Obama-administrasjonens syn på Israels politikk.

Kerry betegnet den som den mest høyreorienterte noensinne, og sa at den israelske regjering fører en politikk som ikke er i Israels interesse.

Dette har fått statsminister Theresa May til å reagere. Også hennes regjering stemte for resolusjonen, men May mener likevel at USA ikke har noe med å gi karakterer til en demokratisk valgt regjering.

Denne «omsorgen» er noe israelere er blitt allergisk overfor.

Andre lands ledere mener at det er de som vet best hva som er bra for Israel. Ikke noe annet land blir behandlet på denne måten, og israelerne er fed up.

Det er én egenskap Obama, Kerry og europeiske ledere mangler: evnen til å spørre hvorfor israelerne har svingt så langt mot høyre.

Men det samme gjelder på hjemmebane: De er ute av stand til å forstå høyredreiningen i egne land.

Obama er ute av stand til å forstå hvorfor amerikanerne foretrakk Donald Trump fremfor Hillary, som han påsto var den best kvalifiserte noensinne til posten.

Hva er det som foregår? Hva kan det skyldes? Det ultraliberale USA har ikke noe svar. Det mer mainstream-liberale USA ser store svakheter med Obamas politikk, særlig utenriks. Men tyngdepunktet i det demokratiske partiet har forskjøvet seg mot venstre.

Demokratene vurderer seriøst å velge en muslimsk kongressrepresentant, Keith Ellison, til ny leder. I en tid da ordet «muslim» forbindes med terror, er dét en halsløs gjerning. Ellison skulle vært en meget karismatisk og karakterfast person for at dét skulle kunne komme i betraktning. I stedet er han en meget tradisjonell muslim som ikke ser at det er noe galt med religionen og følgelig har forbindelser og sier ting som kompromitterer.

Det liberale dilemma

Tidligere beskrev det liberale dilemma at man skulle forene ulike interesser og behov og måtte gjøre umulige valg, som f.eks. mellom sikkerhet og frihet.

Men i dag beskriver det like mye en person som er ute av stand til å forstå andre standpunkt enn sitt eget.

Obama er den mest liberale president noensinne, og han klarer ikke forstå konservative, patriotiske amerikanere. Han kaller dem Clingers. Hillary kalte dem Deplorabels, dvs. råtne epler. Begge har snakket om slike mennesker som om de utgjorde en smittefare og derfor ikke må få slippe til.

Denne renheten og moralismen er et sørgelig sluttpunkt for en stolt liberal tradisjon. Det er ikke noe igjen av den.

At Obama skulle velge å gi Israel en kald skulder på tampen av sin periode, handler om mer enn personlig agg mot Benjamin Netanyahu.

Obama sviktet i Syria. Han sa flere ganger at Bashar al-Assad måtte forsvinne. Men Assad sitter. Syria er Obamas nederlag. Men på sin siste pressekonferanse snakket han om hvor mye han følte med dem som ville at USA skulle gjort mer.

– Jeg føler hver eneste dag med alle som lider i verden, og det går inn på meg. Personlig.

Omtrent slik ordla Obama seg. Som en Mor Theresa. Slik ordlegger ikke verdens mektigste statsleder seg, stilt overfor Aleppo.

Obama er ikke «quite there», sa Henry Kissinger. Obama ser ikke seg selv i situasjonen. Etter åtte år.

Men han ser seg selv i Israel. Her kunne han si et takk for sist, og Kerry kunne fortelle hvor ille det ville gå Israel når israelerne ikke ville høre på Obama og ham selv.

Kanskje Netanyahu forstår noe som Obama/Kerry ikke forstår?

Kerry trakk opp det moralske trumfkortet: Hvis Israel ikke velger to-statsløsningen, vil det måtte velge mellom å være et demokrati eller en jødisk stat. Det kan ikke være begge deler.

Men som en kommentator bemerket: 20 % av Israels befolkning er palestinere. Ingen stiller spørsmål ved det. Alle tar for gitt at de hører hjemme i Israel. Men når det er snakk om Vestbredden og Gaza, er det utenkelig at en palestinsk stat kan romme et tilsvarende eller lavere antall jøder. Hvorfor? Hvorfor er dette utenkelig? Er det fordi man innerst inne identifiserer seg med palestinernes ønske om en judenrein stat?

Eller enda verre: at de innerst inne har overgitt seg til palestinske fantasier om å avskaffe staten Israel?

At dette fortsatt er palestinernes mål, er det rikelig dokumentasjon for. En gang diskuterte internasjonal presse om Yasser Arafat virkelig hadde sagt de forløsende ord: at PLOs charter var foreldet.

Resultatet var Oslo-prosessen og fredsavtalen foran Det hvite hus.

Men allerede Arafat slo bremsene på. To israelske tilbud fra henholdsvis Ehud Barak og Ehud Olmert ble avvist. Det siste ble ikke en gang besvart. Arafat kunne ikke gå med på at tilbudet ikke omfattet right of return.

Palestinerne, som har nytt en omsorg fra FN som ingen annen gruppe, bure etter hans mening få «vende tilbake» til Lod og Jaffa – til Israel. Dét ville i så fall vært slutten på den jødiske nasjonalstaten.

Alle som kjenner jødenes historie og palestinsk vanstyre, vet at det er utenkelig. Men likevel har verdensledere jattet med.

Islamismen forandret den palestinske frigjøringskampen til en religiøs krig. Avvisningen fikk nå et apokalyptisk preg. Det forandret «samtalen». Det er ikke lenger noe å snakke om når den ene vil utslette den andre. Fysisk.

Vestlige ledere vil ikke forholde seg til terror og jihad. De klarer ikke forholde seg til islamisme og islamisering av egne samfunn. I stedet belærer de Israel. Israel har lenge advart Vesten mot hva de står overfor. Men Obama/Kerry/Solberg/Brende synes ute av stand til å forstå at Netanyahu vet noe de ikke vet. I stedet fortsetter de å belære israelerne og spå død og fordervelse hvis de ikke snur.

Det er Vesten som er ille ute.

Men USA har valgt en president som er på linje med Benjamin Netanyahu i synet på egen kultur, i synet på patriotisme og amerikanske verdier.

Det er dette som får Obama på fallrepet til å spille ut sine kort på en måte som sier noe om hvor lite han har forstått av det som har skjedd de årene han har sittet ved makten.