Kommentar

Valget i Israel gikk ikke som de liberale og venstresiden håpet. Denne gang skulle høyresiden vippes av pinnen. I det minste.

Slik gikk det ikke. Det var ikke bare Sionistalliansen som tapte. Det var også Barack Obama, de politisk korrekte, EU og sosialdemokratiet. Alle som mener det er Israel som er den uskikkelige og trenger å settes på plass.

Spesielt for Obama er utfallet et sviende nederlag. Både personlig og politisk. Netanyahu ydmyket ham på hjemmebane. Men størst er nederlaget politisk.

Netanyahu har vist realitetssans der Obama er ved å gå seg helt vill i Midtøsten-landskapet av blodig rivalisering. Obama feiler på det mest grunnleggende: han forstår ikke hvem som er venn og fiende. Han forstår det ikke taktisk, ikke strategisk og ikke ideologisk.

For hvert terrorangrep sier han at det ikke har noe med islam å gjøre. Han er ikke bare redd for å fornærme muslimene. Det er mange måter å kommunisere på. Men han er redd for sannheten. Det er noe annet, og han gjentar det, som et mantra, tydeligvis fordi det er noe han tror på. Sterkt. Derfor reiste han ikke til Paris for å delta i solidaritetsmarsjen etter Charlie Hebdo, han inviterte i stedet til en ekstremistkonferanse der ordet islam ikke ble nevnt.

Denne fobien overfor de sterkeste sannheter i vår tid – og her er ordet fobi på sin plass for det har anstrøk av noe psykologisk-freudiansk – man fornekter noe som alle kan se på en slik måte at det blir en negativ bekreftelse.

Slik er ikke sabramentaliteten. Hvis israelerne hadde gitt etter for slike drømmer ville de vært utslettet for lenge siden.

Iran er Obamas gamble og han er ved å miste tillit, ikke bare blant sunnistatene, men også på hjemmebane. Det hagler med artikler som sier at han er ved å kjøre USA av sporet. Alan Dershowitz skriver at han ikke lenger er Commander in Chief. Han leder ikke.

Forbindelsen mellom USA og Israel er tett, menneskelig og politisk. Iran, atombomben, Syria og IS er spørsmål som angår Israel eksistensielt. Det de hører fra Washington overbeviser dem ikke.

John Kerry sa forrige uke at IS er «thugs». Bøller. Først fratar Obama dem religionen, så reduserer utenriksministeren dem til simple bøller. Overbevisende? Troverdig? 20.000 bøller fra hele verden har strømmet til Syria? Hva slags bøller er det egentlig som får seg til å misbruke hellige tekster? En merkelig kombinasjon. Unik.

Obama og Kerry hører ikke lenger at de prater tull og dummer seg ut.

Slik Kerry ikke forsto hvordan det ville bli oppfattet da han sa at det nå var på tide å snakke med Assad.

Wall Street Journal-journalisten Bret Stephens er nettopp kommet tilbake fra Kairo etter et to timers intervju med Abdel Fattah el-Sisi. Han har vanskelig for å finne ord for hva Obama holder på med. Sisi forstår det heller ikke.

Men denne uforstand gjelder ikke bare Obama.

Israel er blitt en målestokk på om man forstår hva som foregår. Den libanesiske kommentatoren Rami Khoury var på BBC og beklaget valgresultatet. Han synes det viste at israelerne fortsatt befinner seg i en siege mentality: de vil ikke ta opp de alvorlige spørsmålene om palestineren osv.

En israelsk professor repliserte at det stikk motsatte er tilfellet: Israelerne har en pragmatisk, jordnær forståelse av situasjonen. De ser at det ikke finnes noen utsikt til forhandlingsløsning, de er alt annet enn låst. Mens de venter går de videre.

Dette er også holdningen i Europa og spesielt i det Israel-fiendtlige Norge: Det er Israel det er noe galt med. Også her blir resultatet mottatt med nedslått mine. NRKs Falkenberg Mikkelsen kan fortelle at Israel fortsetter sin marsj mot høyre. New York Times antyder at Netanyahu spilte på rasistiske strenger.

Det er New York Times1′ problem. Det er NRKs problem. De forstår ikke hva som foregår, men legger skylden på andre.

Dette er deres foretrukne fremgangsmåte og har vært deres svar i lang tid. Til deres overraskelse er Israel et levende demokrati.

Innerst inne aner de kanskje at det kommer flere «skuffelser». Obama er ved å desillusjonere store deler av det liberale USA: Han har vist en overspent idealisme som ikke er bærekraftig. Han hyller en politisk korrekthet som gjør krenkethet til en rettighet. Den vil ødelegge den multikulturelle utopien han tror på, der intoleransen skal gresse fredelig sammen med toleransen.

Dette er ikke Amerika og amerikanerne begynner å forstå det.

Men det kommer mer. I Europa er marsjen mot høyre bare begynt. Den er mer komplisert. Fellestrekket er en politisk-medial elite som nekter å høre og som når folket viser at de er i bevegelse, ikke kvier seg for å bruke midler som peker i retning av aktiv represjon. Dette er noe nytt og truende i samfunn der voldelig og ikke-voldelig islamisme er ved å forandre offentligheten.

Europa seiler mot en ukjent fremtid. Det er også kontinentet der jødene er ved å gjøre opp status og lure på om de skal ta sjansen på å bli. Akkurat denne konstellasjonen gjør forholdet mellom Israel og Europa spesielt. Det bør vi huske på når vi mener at israelerne velger feil.