Kommentar

Obama vant. Er det en seier eller en utsettelse? Er det en overvinnelse av en kandidat som kunne truet et ideal eller en utopi som har en reell sjanse? Eller er Obamas seier det minste av to onder? Stemningen er ikke like lett å identifisere. Den er ikke enhetlig som for fire år siden.

Da var Obamas seier et uttrykk for USAs ønske om å overvinne sin fortid og å vise at alle mennesker er like mye verd og har like stor sjanse, ikke bare på det økonomiske område, men også det politiske, der things matter.

Obama hadde flertall i Kongressen i to år. Han hadde finanskrisen å stri med, men møtte også noe annet; en gjenstridig virkelighet. Amerikansk politikk har en innebygd pragmatisme, reflektert i checks and balances. Det er altså ikke republikanernes «skyld» at ting ikke har ordnet seg, det er deres ansvar å gjøre motstand.

Obama er også pragmatisk, men har også med seg en idealisme og politisk korrekthet som venstrefløyen i partiet hans gjerne skulle sett mer av. Obama kom dem i møte med å si ja til gay marriage. Ellers forbrukte Obamacare mye politisk goodwill. Det var ikke plass til flere eksperimenter. To kriger skulle avvikles. Obama har greid å gi inntrykk av en manager som har greid å styre butikken rimelig vel.

Men han har en arrogant side som gjør det vanskelig å samarbeide i Kongressen. Han liker ikke å bli fortalt ting, han tar lett offence. Det så vi tydelig i den første debatten da Obama ikke ville se Mitt Romney i øynene. Romney er en typisk White Anglo Saxon Protestant, en WASP. Da blir Obama stolt, og føler seg lett ydmyket. Dette er noe psykologisk, irrasjonelt som mennesker ikke så lett har kontroll over. Derfor var det nok viktig for Obama å vinne over den rike hvite middelaldrende mannen, å bevise at han ikke er noen fotnote, men innevarsler et nytt USA. Er ikke det noe europeisk elite kan identifisere seg med? Alt er nytt også i Europa: det nye Sverige, det nye Norge. Vi er alle på parti med fremtiden.

Men hva hvis det er skyer i horisonten? Hva om menneskemassene kjenner uro for fremtiden? Det er ikke vanskelig å merke slike understrømmer både kollektivt og individuelt. Å snakke om dem er derimot langt vanskeligere. Har man sagt A må man kanskje si B?

Den hvite politiske, kulturelle og mediale eliten på begge kontinenter bruker de hvites dårlige samvittighet som et politisk pressmiddel. Det var en betydelig idealisme bak valgseieren i 2008, i år var det færre hvite som stemte Obama. Man er blitt mer sober.

Men Obamas bakgrunn, coole look, hans intelligens og talegaver gjør at han er et symbol som appellerer til nye velgergrupper: unge, minoriteter og kvinner er de tre gruppene som oftest nevnes som Obamas vinnerkoalisjon. Blant «minoriteter» ligger han på 80 % oppslutning, selvsagt blant svarte, men også asiater og latinos. Den endrede demografien er det som vil oppta republikanerne og politiske kommentatorer mest.

Da Tony Blair åpnet portene på vidt gap, skrev hans rådgiver Andrew Neather at man visste at dette kom til å forandre Storbritannias politiske topografi for all fremtid. Toryene kom ikke til å ha en sjanse. New Britain ville bli et sosialdemokratisk land.

Det var bare at New Labour førte en økonomisk politikk som var så næringslivsvennlig at den tradisjonelle alliansen bak Labour sprakk, slik den også har gjort i Norge. (jfr. EØS, postdirektiv, vikardirektiv). Dette har ikke den «intellektuelle» venstresiden forstått. Programleder Øystein Heggen bemerket i dagens morgensending at Obama var så vennlig mot corporate America at forskjellene har økt. Dette mener også SV, og det er en av grunnene til at de er under sperregrensen.

Men dette er fotnoter, selv om det er én faktor i det mer distanserte forholdet til Obama. Den andre er dronekrigen.

Men som Benetton-symbol er Obama fortsatt potent. Og politisk bruker Obama sin bakgrunn til å fri til disse velgerne, som det nå er feil å omtale som minoriteter. Særlig latinos preger mer og mer gatebildet. Det er slik kapitalismen fungerer. Men republikanerne ønsker å ha en viss kontroll i det minste på den illegale innvandringen. Det er spesielt når en amerikansk president bruker sin hudfarge til å si at «slike som oss» vil bli kontrollert av politiet i Arizona. Det dreide seg om bestemmelsen om at politiet kunne stanse folk og be om ID-papirer uten skjellig grunn til mistanke. Menneskesmuglingen fra Mexico er organisert, like organisert som til Europa, og det handler om penger, kriminelle nettverk, narkotika og guns. Mexico er et samfunn på randen til å bli en failed state. Om ikke av sikkerhetsgrunner burde Obama være mer bekymret.

Amerika har samme problem som Europa: mennesker i den fattige, eller utrygge verden, vil til den trygge og rike. Men når for mange kommer forandres samfunnene for raskt. Da handler det ikke lenger om å gjøre godt igjen uretten mot svarte. Da handler det om endringer som forandrer Amerika til et helt annet samfunn.

At Europa befinner seg i samme situasjon gjør at presidentvalgkampen denne gang ga inntrykk av å være et europeisk lokalvalg: slik oppførte mediene seg. Det var ikke en gang et forsøk på balansert dekning. Intelligente mennesker har forstått sammenhengen, og liker ikke å bli undervurdert. De har for lengst oppdaget skyggesidene.

Latinos representerer ikke de samme problemene som deler av den ikke-europeiske innvandringen gjør for Europa. Men også latinos vil beholde sin kultur, og selv om de er kristne, er USA i ferd med å bli tospråklig. Det kjennes merkelig og fremmed å se og høre spansk over alt. Denne pluraliteten åpner for at andre kan gjøre det samme. Før var man amerikaner først og fremst, også språklig. I dag blir den nasjonale profilen mer utydelig. Det er en tendens til at latinos og andre «minoriteter» er mest opptatt av hva som begunstiger dem selv. Det krever en viss politisk modenhet å forstå at man må tenke hva som er godt for Amerika, ikke latinos’ interesser. Obama har spilt minoritetskortet på en måte som har strøket minoritetene med hårene, dvs. han har ikke forsøkt å lære nye innvandrere dette viktige punkt. Han kan snakke om United States of America, men da i betydningen regnbuekoalisjon, som var ordet demokratene oppfant da de introduserte sin identitetspolitikk. Å sette America first er noe helt annet.

Derfor ser vi tegn til fragmentering av den politiske debatten og økt polarisering. Akkurat som i Europa. I Europa har den politiske eliten i enda høyere grad fridd til og oppmuntret til gruppeinteresser.

En politisk kultur er helt avhengig av rekruttering og fornyelse. Politisk kultur forutsetter overlevering av en tradisjon. Hvis eliten desavouerer sin egen kultur og oppmuntrer nykommere til å bevare sin egen, vil det ganske raskt oppstå et vakuum. Dette er spesielt merkbart i Europa. Hvis man tenker på all retorikken rundt det nye Norge/Europa og all toleransen og imøtekommenheten, og ser hvor få nye systemet har greid å rekruttere, kan man raskt konkludere med at noe ikke stemmer. Det er fortsatt hvitt over hele linjen. Dette må være prosjektets største nederlag. Det samme gjelder mediene: det er bare hvitt, nesten. Eliten stoler bare på sine egne, også når det gjelder integrasjonspolitikken, men hvis det kun er de som kan forvalte realiseringen av drømmen må det være noe galt med prosjektet. De som står på utsiden vil over tid bli utålmodige. Men kanskje de flinke gjør karriere i jobb fremfor å entre politikken? Kanskje det er de «gale» menneskene som vil entre politikken?

Gruppefavoriseringen vil, hvis ikke systemet greier å utdanne minoritetspolitikere og -journalister, før eller senere føre til at gruppeinteresser blir utgangspunkt for partier. Da vil eliten si at det er helt normalt, tenk bare på Kristelig Folkeparti og Senterpartiet — kristne og agrarinteresser. Hva er forskjellen om det skulle bli et innvandrerparti i Norge?

Slik retorikk er ment å stoppe munnen på folk. For at de ikke skal tenke på forskjeller. Men forskjeller er det folk blir «undervist» om hver eneste dag.

Det er her eliten i Europa og USA har noe til felles: ønske om å kontrollere folk som reagerer på «forskjeller». Det er da vesentlig den innfødte befolkningens reaksjoner man frykter. Men — som det viste seg med videoen Innocence of muslims — også innvandrere fra repressive kulturer og regimer benytter seg av First Amendment.

Obama og Hillary Clintons uttalelser om denne filmen — at den ikke hadde noe i Amerika å gjøre og det at filmskaperen sitter i fengsel, riktignok for formelt å ha brutt parole-reglene, tyder på at Obama ikke forstår hvilken situasjon han står i, og hvilke konsekvenser hans ord får. Det ga Konferansen av islamske stater, OIC, vann på mølla. Obama forsøkte både å forsvare First Amendment og fordømme videoen i FN, men det gjorde ikke inntrykk på president Mohamed Morsi som talte rett etterpå. Denne uforsonligheten har ikke Obama tatt inn over seg. Han konsentrerer seg om de voldelige, terroristene. Den ideologiske fiendskapen vet han ikke hvordan han skal håndtere.

Derfor kom angrepet på konsulatet i Benghazi helt overrraskende på ham, selv om det var 11. september. Den skandalen har vi ennå ikke sett slutten på.

Alle tråder samles i spørsmålet om Irans atomvåpen. Det finnes sikkert sterke spenninger innad i Obama-administrasjonen om hvordan man skal forholde seg. Spørsmålet om Iran er koblet opp til borgerkrigen i Syria. Hvis Assad faller kan også mullah-regimet falle. Det ville være en virkelig gamechanger. Den kan bety islamiststyre i Syria og et Iran som gjenoppliver en persisk tradisjon uten islam. Hvordan velge mellom alternativene og hvordan kalibrere virkemidlene, dette siste er det vanskeligste i praksis. Å sitte på gjerdet er ikke en option.

Bottom line er at Israel kommer ikke til å tillate at Iran får atomvåpen. Som israelerne sier: iranske atomvåpen vil være et minst like stort problem for USA som for Israel.

I Midtøsten ønsker man at Israel skal ordne opp. Man sier en ting utad og noe annet på kammerset. Men skal Israel ordne opp og bli straffet av USA, og bli et enda større hatobjekt for islamistene?

Som Michael Totten skriver, han spurte en libyer om hvordan man hadde stilt seg hvis USA ikke hadde gått inn. – Da ville vi anklaget USA for å svikte oss, sa mannen. Og nå som USA grep inn, spurte Totten. – Da er vi sinte fordi USA blandet seg inn, svarte mannen. Damned if you do, damned if you don’t. Om jeg hamrer eller hamres…

En liberal illusjon er å tro at man kan slippe unna disse valgene. At det holder med å være god. At vi kan bli «venner», bare vi snakker sammen.

Det er typisk at en liberaler forstøter en venn hvis denne er en hindring for å slutte midlertidig fred med en fiende. Israelerne og jøder i USA frykter at Obama skal slå inn på en slik linje. At vissheten om at man må gjøre business med islamistene bidrar til at man distanserer seg gradvis fra Israel.

Mediokratiet i Europa ivrer for en slik politikk. De vil ikke se hva resultatet kan bli. For en hatefull del av venstresiden synes man israelerne vil få som fortjent. Her er liberale i USA annerledes. Og det er en viktig forskjell.

Men Obama står for en velgerkoalisjon som ikke er spesielt opptatt av Israel.

For Europa derimot er Israel den store testen. Hvis jødene må forlate Europa og Europa svikter Israel nok en gang, er det ute med Europa.

Les også

-
-
-
-
-
-