Kommentar

«Alle» amerikanere skulle se debatten onsdag. Hva tenkte de etterpå? Journalister var lettere paniske. Noen var klare på at Romney vant, men «oppasserne» så seg om etter noe å holde i. De hadde mistet fotfestet.

Hva tenker mannen i gata? I USA kan man uten problem spørre folk i forbifarten om hva de synes. Det er del av hverdagens easytalk som smører samværet mellom mennesker. Sjåføren hadde svaret klart: Romney vant overlegent, og han visste hvorfor: Obama er bare vant til å bli strøket medhårs, han er ikke vant til å bli motsagt av en som står på samme nivå som ham. Dette var en mann-mot-mann-duell, og i USA har det ekko av en western. Man må vise hva man er laget av. Obama didn’t hold up, som man sier. Han var unnvikende, så ned i gulvet og tok notater. Han så ikke motstanderen i øynene. Dette er en stil som blir lagt merke til.

Hvis Obama skal kunne rette opp inntrykket, må han vise seg mer maskulin, mer frimodig, mer direkte. Han fremsto i går som en vestkylstliberaler som flyter på å ha fordel av ballen – dvs. pressen på sin side – men som blir famlende og usikker når han er i ringen helt på egen hånd. Dette er egenskaper amerikanere legger stor vekt på.

Det var også det Romney fremhevet i sine innlegg: Amerikas røffe individualisme. Norge har også en slik individualisme, men den får ikke komme til uttrykk i politikk eller medier. Slik renses debatten for vitalitet.

Alt dette hadde drosjesjåføren fått med seg. Han visste at Obama var bortskjemt av medgang og presse. Han var helt klar på at amerikanere liker å se hvem som har tæl.

Han hadde også fått med seg videoen fra 2007 som nå har dukket opp, der Obama hyller sin pastor og åndelige mentor gjennom en årrekke, Jeremiah Wright. – Bare fire måneder senere tar han avstand fra Wright og sier at han ikke deler hans syn, sier drosjesjåføren og mener dette smaker av dobbeltmoral. Han står ikke ved hverken sine meninger eller venner.

– Tror du denne double talk er noe amerikanerne reagerer på?

– Absolutely, svarer han.

Taxisjåføren er mørk i huden, og har goatee-skjegg. Han forteller i samtalens løp at han skal stemme for første gang, han ble amerikaner for fire måneder siden.

Jeg komplimenterer ham for å ha svært god peiling politisk. Han er faktisk blitt amerikaner i hode og hjerte. Hvor lang tid har det tatt? Han forteller det selv: Fem år. Jeg blir enda mer forbauset og imponert over å høre at han kommer fra Pakistan. Jeg vil ikke spørre ham hvilken tro han har, uansett er det imponerende å bli så politisk bevisst etter fem år og 12 timers skift som drosjesjåfør.

Det er et fantastisk kompliment til USA som samfunn og dets politiske kultur. Et strålende eksempel på at hvem som helst kan komme til Amerika og bli amerikaner. Det er bare et spørsmål om å identifisere seg med amerikanske verdier. Det hadde vår vennlige sjåfør gjort. Ikke i en utvendig, lip-service-forstand, men in the gut.

Dette må være et stort problem for det mykliberale USA: Det er de patriotiske verdiene som gjør folk til amerikanere, og de ligger nærmere den konservative siden politisk.

Vår venn sjåføren hadde jobbet seg opp og frem. Han visste hva som kreves. Derfor reagerte han på at Obama frir til «de fattige» og sier de rike tar pengene deres. Fordi han har kjempet for hver millimeter, er han stolt av seg selv og har selvrespekt, han er like stolt som en som tjener bedre. Obamas appell virker nedlatende. Og det har ikke Obama forstått.

Hvis en drosjesjåfør fra Pakistan kan bli amerikaner på fem år og forstå det politiske systemet og gjennomskue Obama og den liberale eliten, har Obama et stort problem. For Europa gir det håp. Det er den type patriotisme Europa trenger. Europeere vil også måtte stole mer på seg selv. De politiske bedreviterne har ikke penger, kun riktige meninger. Og de fungerer ikke.

 

Les også

-
-
-
-
-