Når Israel går til valg trekkes rasistkortet frem mot den sittende statsminister. Utlandet er skuffet over at israelerne valgte feil. De er forurettet. De føler de har rett til å dømme israelerne og aller helst vil de sette dem på plass. Det er derfor stor forståelse for palestinerne som har tenkt å bruke internasjonale institusjoner til nettopp det.

Det er umulig å høre forskjell på en utenriksminister fra Høyre og en fra SV. Børge Brende synger fra venstresidens noteark: Akk og ve disse israelerne.

Man skal ikke ha beskjeftiget seg mye med Israel før man forstår at de er møkk lei bedrevitende utlendinger.

Som vet hva som er best for Israel og hva de burde. Hvis de ikke vil, så skal de.

Men når det gjelder terror får pipen en helt annen lyd. Da heter det programmatisk: Vi vet ikke hvem som står bak. Det er for tidlig å si. Ingen har påtatt seg ansvaret. Man spiller et frivillig blindebukk-spill, helt til også dette angrepet fortaper seg.

Da vet man plutselig ingenting. Forstår ikke. Husker ikke.

Vi husker: biler som ble brukt til å drepe veteransoldater i Canada, angrep inne i nasjonalforsamlingen i Canada, halshogging på en matvarefabrikk i Oklahoma, økseangrep på politimenn i New York, cafeen i Sydney, Paris og København. De har alle noe til felles: Jihad.

Men BBC, NRK, Aftenposten, CNN, New York Times – husker ingenting. De sletter selv sine spor. Her er de opprådde, vet ikke hva de skal gjøre.

Brende sier de skal støtte Tunisia så de klarer å stå mot ekstremistene. Hvordan? Det er bare hjelpeløst prat.

Men palestinerne vet de å støtte.

Denne dobbeltheten har pågått så lenge at den nå er overtydelig: Israel skal belæres og tuktes så lenge det velger feil. Jihad vil man ikke forstå. Det har ikke noe med islam å gjøre. Det er uforklarlig.

Vi er vitne til det liberale demokratiets krise, og den er ved å bli dyp.