Kommentar

Trolig trenger Israel endring. Åtte år med samme regime er nok. Det trengs utluftning. At Isaac Herzog og Tzipi Livni skulle være «soft» på sikkerhet står ikke til troende. Herzog har bakgrunn fra en eliteenhet innen hærens etterretning. De vet hva det dreier seg om.

herzog.livni

En utskiftning vil også være bra for Israels ansikt utad. Utenlandske medier spiller på høyrefløy-nidportrettet av Benjamin Netanyahu. Men den siste tiden har det slått sprekker. Netanyahus opptreden i Kongressen ble ikke det partsinnlegget motstanderne håpet på. Netanyahu dummet seg ikke ut. Han leverte en overbevisende forestilling. Han tydeliggjorde at det er Obama-administrasjonen som har problemer.

Man må skrelle bort «bluster», hva politikerne virkelig mener og hva de sier for å spille for galleriet. Netanyahus uttalelser om at det ikke blir noen tostatsløsning på hans vakt, er begge deler: både spill for galleriet og alvor. Både høyresiden og sentrum-venstre vil ha en tostatsløsning hvis det er mulig på fornuftige betingelser. Men utviklingen har gått i feil retning. Internasjonale medier sier det er Israels skyld, og hamrer løs. Men utviklingen går nå så fort at Israel ikke lenger har USAs back, slik Obama sa, men Saudi-Arabias og Egypts.

Obama dårlig i poker

Politikk i Midtøsten er som poker. Obama har vist seg som en dårlig pokerspiller. Han fremsetter trusler som viser seg å være bløff, som da han truet Assad med USAs fulle vrede hvis han brukte kjemiske våpen. Siden har han ikke fått foten i stigbøylen, men henger nå i frakkeskjøtene til Iran.

Israel har til en høy pris lært seg spillet i Midtøsten. Det har de vært nødt til. Det har avtvunget en motvillig respekt. Hvis araberne ser at de har felles interesser med den jødiske staten, legger de religiøse motsetninger til side. Palestinerne har aldri stått høyt i kurs. I synet på det iranske atomprogrammet står Israel nærmere Saudi-Arabia og Egypt enn USA. Saudi-Arabia legger ikke skjul på det.

Sunni-araberne ser hvilke ambisjoner Iran har. Det foregår en rivalisering uten sidestykke i Midtøsten. Iran spiller for seier. Det gjør også jihadistene. Også her har Israel felles interesser med naboland, særlig Egypt. At egyptiske fly bombet Libya uten å varsle USA, er uten sidestykke. Det ligger muligheter i en slik taktisk allianse som man ikke skal undervurdere. Israel kan komme til å ta USAs plass hvis det har Egypts og Saudi-Arabias støtte. Det gjelder både et preventivt angrep på Iran og angrep på IS.

Israel har jihadister stående ved grensen på Golan, det finnes Islamsk Jihad og IS på Vestbredden og i Gaza. For hvert angrep mot egyptisk politi og militære i Sinai stiger Egypts vilje til å gi Israel frie hender.

Hvilken side står Vesten på?

Khaled Abu Toamehs analyse av det palestinske lederskapet setter fingeren på det avgjørende punkt: Abbas/PA-styret og Hamas bruker forskjellige metoder, men sluttresultatet er det samme: å tvinge Israel i kne. I disse bestrebelsene får de hjelp av «det internasjonale samfunn», hvilket vil si EU og land som Norge. Det er lite eller ingen forskjell mellom den forrige og den nåværende regjering. Børge Brende er lunken til Israel. Også på dette avgjørende punkt har den blåblå regjeringen unnlatt å markere seg, selv om de kunne sikret seg tusenvis av kristne stemmer.

Rollespill

Rollespillet til Hamas/Abbas har pågått så lenge at mønsteret er tydelig: Abbas sier seg villig til å gå til forhandlingsbordet for bare å stille krav han vet Israel ikke kan gå med på, som palestinske flyktningers rett til å vende tilbake. Verdenssamfunnet har gitt også etterkommerne status som flyktninger, selv om de er født i utlandet og har f.eks. jordansk statsborgerskap. Du hører lite om dette i norske medier. Først unnlot man å skrive om libanesisk diskriminering av palestinerne, for man ville ikke sette et «arabisk» land i dårlig lys, og hvis det havnet i dårlig lys, ville Israel fremstå i et bedre. Man skriver heller ikke om at palestinerne utgjør mellom 40 og 60 % av befolkningen i Jordan og er fullt integrerte, for dette vil svekke kravet om å vende tilbake.

Israels nei til flyktningenes rett til å vende tilbake er både demografisk og politisk: Flere millioner palestinere ville gjøre jødene til minoritet i deres eget land. Men for «rettferdighetsindustrien» er dette bare rett og riktig. De mener og ønsker det samme for sine egne land, som Norge. Det er her det vipper i Israels favør. En våken del av opinionen i Europa har forstått at de og israelerne har en felles fiende.

Det er ikke kravet om rettferdighet det reageres på. Det er at dette fremsettes på bakgrunn av en stigende bølge av religiøs fanatisme som benekter de andres rett til land – og sågar til livet.

Lukker øynene for antisemittisme

Hamas og avvisningsfronten har åpnet øynene til mange jøder. Hamas vil ha hele Palestina tilbake, hyller Sions Vises protokoller og har den verste form for antisemittisme i sitt charter. Norske medier lar Palestina-venner som Mads Gilbert slippe unna med at de ikke fordømmer dette. Også fagbevegelsen og arbeiderbevegelsen er blitt med på ferden, under dekke av «rettferdighet». Nå er det blitt synlig for svært mange at det handler om noe helt annet. Det handler om at the winner takes it all.

Det forklarer hvorfor tyngdepunktet i Israel har forflyttet seg mot høyre. Evakueringen av Libanon og Gaza ble en skuffelse. De tør aldri gjøre samme feil med Vestbredden.

Nidbilder

Men norske reportere gjør ikke annet enn å understreke at Israel i deres øyne er blitt et mer rasistisk samfunn. De brennemerker Israel og lukker øynene for palestinernes farefulle kurs. De er ikke palestinavenner hvis det betyr å bry seg om folks fremtid.

Den norske eliten har koblet det offisielle Norge til vogna som heter rettferdighet for Palestina, uten å stille spørsmål ved palestinernes kurs. For hver eneste krig blir norske medier mer hatefulle mot Israel. Under fjorårets krig kunne man merke en reaksjon. Folk reagerer på tendensiøs dekning. Påstandene og tallene på drepte henger ikke i hop. Folk begynner også å forstå hva jihad går ut på.

IS har åpnet øynene

De har tatt Syria-krig, Syria-farerne og IS-videoene inn over seg og blitt vettskremte. Disse kreftene har vi i vårt eget samfunn; de er født og oppvokst her. Det har fått mange nordmenn til å tenke seg om. De blir penset inn på et spor som løper parallelt med Israels.

Det er dette mediene har forsøkt å forhindre i alle år. Men de har gravd seg så dypt ned i et hull at de ikke lenger klarer å se over kanten. Likevel fortsetter de å grave. Også ordet intifada hadde noe truende ved seg, særlig den andre. På 70-tallet ble ordet palestiner forbundet med flykapring og terror, deretter ble det selvmordsbombere. Men fremdeles var det langt borte. Nå er IS her, og de rekrutterer i våre egne gater. Det ryster mange.

Derfor står den antiisraelske propagandaen på sviktende grunn.

Sosiale problemer

Sperreilden av propaganda gjør at vi ikke blir kjent med Israel som et normalt samfunn hvor de sosiale motsetningene er sterke. Sikkerhetssituasjonen legger en demper på disse motsetningene. Boligmangel og høye huspriser og levekostnader gjør at mange sliter. De vil ha mer fordelingspolitikk. For to år siden var det massive protester mot de sosiale og økonomiske forholdene. Det var den gang NRK-journalist Anne Grosvold hadde protestene som tema i Dagsnytt Atten. Hun spurte om de kunne resultere i et «himmelske freds plass»-scenario i Tel Aviv. At hæren skulle bli satt inn for å slakte demonstrantene. Det var en glipp, og nærmest eksentrisk, men sier likevel mye om hva en venstreorientert journalist assosierer med Israel.

Norske medier faller som offer for sine egne fantasier. Det har ikke vi andre råd til. Vi har våknet opp til de samme truslene som Israel står overfor.