Kommentar

En SMS gikk søndag land og strand rundt. Den er fra lege Mads Gilbert på Shifa-sykehuset i Gaza, og er en dramatisk appell til alle hjemme i Norge om å reagere.

«Takk for all støtte. De bombet det sentrale grønnsakmarkedet i Gaza by for to timer siden. 80 skadde, 20 drept, alt kom hit til Shifa. Hades! Vi vasser i død, blod og amputater. Massevis av barn. Gravid kvinne. Jeg har aldri oppleve noe så fryktelig. Nå hører vi tanks. Fortell videre, send videre, rop det videre. Alt. GJØR NOE! GJØR MER! Vi lever i historieboka nå, alle! Mads Gilbert 3.1.09 13:50, Gaza, Palestina.»

SMS er en ny metode. Øyenvitner kan spre sine inntrykk til mange på kort tid, fra steder med dårlige kommunikasjonsmuligheter. Det er smart tenkt.

Gilbert er ikke noen hvem som helst. Han har vært mange ganger i Dagsreyven og TV 2 og på radio og fortalt om sine opplevelser, selv før han kom inn til Gaza. Han svinger mellom å være saklig og voldsomt emosjonell og agitatorisk. Det agitatoriske skjemmer. Hans kollega Erik Fosse kommer mye lenger med sin mer edruelige, saklige stil.

Gilberts SMS fremkaller noen assosiasjoner: I Sarajevo, Mostar og en haug andre steder i Bosnia utspant det seg scener som i Gaza. Men de var verre, i den forstand at folk der hadde enda mindre, angriperen gikk bevisst etter de sivile, og verden brydde seg mye mindre. Jeg husker veldig godt påsken 1993, da serberne angrep de tre sikre enklavene Zepa, Goradze og Srebrenica i Drina-dalen. Beskrivelsene av kvinner og barn som «sov» utendørs midt på vinteren, for det var vitterlig ikke rom for dem noe sted, og alt og alle ble kontinuerlig bombardert av serberne. En norsk hjelpearbeider var med en kolonne som forsøkte å komme inn. Jeg husker han fortalte på telefon om hvor kjekk den serbiske offiseren var som han hadde møtt ved en kontrollpost. En kvinne – jeg tror hun var gravid – var blitt truffet av en granat, og restene lå igjen i veikanten. Bildene fra Srebrenica av de åpne lastebilene med kvinner og barn som fikk lov å dra. Noen få. Mødrene hev spedbarna opp på lasteplanet i håp om at de ble tatt hånd om. Dette var ikke Gaza, med en hel verden som tilskuer, det var i Europa for 15 år siden, og ingen kom de stakkars menneskene til unnsetning. Kun en fransk general, Morillon, var dum nok til å si på gallisk vis at Srebrenica sto under hans beskyttelse, og dermed tok de ham på ordet.
Det var tragikomisk, og begynnelsen på det som endte med massakren 11. juli 1995, dvs. to år senere.

Dette for å sette tingene en smule i relieff. Krigens råskap og forferdelige skader er ikke noe nytt. Men venstresiden har alltid hatt en forkjærlighet for palestinerne. Det er et kvasireligiøst substitutt, det er deres favourite proxy war. Slik var det også i Libanon under borgerkrigen der. Jeg husker Jon Michelet skrev om kampene om flyktningeleiren Tel al Zataar at kanskje Europas skjebne ble avgjort der.

Det lød så dramatisk og ekte. Jeg trodde ham – nesten. Ved ettersyn viste det seg bare å være hype, som amerikanerne sier. Oppblåste følelser. Invasjonen i 1982 ble nok en anledning til å hente frem til disse følelsene. Men venstresiden – som nå snart ble den overveiende del av mediene – greide aldri helt å fordøye at det til slutt ikke var israelerne, men syriskstøttede utbrytergrupper fra Fatah, som til syvende og sist fordrev PLO fra Tripoli.

Det finnes en direkte forbindelse mellom disse gruppene, Abu Nidal, Svart September, og det faktum at Khaled Mashaal sitter i Damaskus. Det er den mørke siden av palestinernes kamp, som ble videreført av Hizbollah, som begynte med selvmordsbombene i 1983 i Beirut. Volden har sin pris.

Hvorfor ser vi disse trådene i dag? Pga 9/11, da denne virkeligheten beveget seg over havet og innhentet USA, midt i dets hjerte. Det satte i gang en bevegelse i oss alle, og den har fortsatt å rulle, og når vi nå ser de hettekledte med maskinpistoler og Koran-skrift, vet vi hva det betyr.

Mads Gilbert kommenterte også 9/11. Han og kollega Hans Husum trakk noen andre konklusjoner:

– Jeg er lege og kunne aldri ført et fly mot World Trade Center, men jeg forsvarer den moralske retten til dem du kaller terrorister, til å angripe USA, som et legitimt svar på 25 år med angrepskrig, miner, utsulting og embargo, sier kirurg Hans Husum ved Regionsykehuset i Tromsø.

Han får støtte av overlege Mads Gilbert.

– Angrepet på New York kom ikke overraskende, etter den politikk Vesten har ført de siste tiårene. Jeg er opprørt over terrorangrepet, men jeg er minst like opprørt over de lidelsene som USA har skapt. Det er i en slik sammenheng 5000 døde mennesker må sees. Hvis USAs regjering har en legitim rett til å bombe og drepe sivile i Irak, har også de undertrykte en moralsk rett til å angripe USA med de våpen de måtte skape. Døde sivile er det samme enten det er amerikanere, palestinere eller irakere, sier overlege og professor Mads Gilbert.

– Støtter du et terrorangrep på USA?

– Terror er et dårlig våpen, men svaret er ja, innenfor den konteksten jeg har nevnt, sier Gilbert.

– Du forstår at dette vil skape reaksjoner?

– Ja, det er jo ikke annet å vente. Den hvite verden skjønner ikke at det går an å se en slik handling i et annet perspektiv, sier Gilbert.

Intervjuet ble publisert 30. september. Gilbert har hatt tre uker til å tenke seg om. Det har gjort ham enda sikrere. Gilbert spiller Gud: Det at den hvite verden ikke forstår, betyr vel implisitt at vi fortjener «behandlingen». Vår manglende forståelse for Den andre dømmer oss til gjengjeldelse.

Dette er et alen av samme stykke som Hamas og jihadistene: Moral er noe relativt. Det er noe de undertrykte har rett til å bruke som det passer dem. For dem gjelder ikke vanlige moralske regler. De har rett til å gjøre som de vil. Derfor snakker ikke palestinernes forsvarere om skyggesidene. Det er irrelevant. Kun om Vesten, USAs og Israels forbrytelser. Moral er en galge man kan henge Vesten i. Den dingler i repet den selv har laget. Denne kynismen er essensen av leninismen. Det er en teknikk, en måte å utmanøvrere motstanderen på.

Når vi leser Gilberts SMS, er det denne dobbeltheten som slår igjennom. Vi merker at han spidder oss på vår egen moral, og det kjennes ikke godt. Vi som er av samme generasjon som Gilbert, kjenner oss igjen, og vi sier: «Nei, dette vil vi ikke. Dette kjenner vi.» Venstreradikale og islamister har noe til felles, deres instrumentelle forhold til moral, og det er også en nedverdigelse av palestinernes lidelser å bruke dem på denne måten.

Det er ikke empati Gilbert påkaller, det er noe annet.

Forsvarer angrepet på USA