Nytt

Norsk Redaktørforening hadde torsdag møte om Gaza-dekningen. I ettertid er man kommet til at det gikk for fort i svingene og at man slapp de to legene Mads Gilbert og Erik Fosse for langt.

– De var de eneste vitnene vi hadde, og det var uproblematisk for oss å bruke dem. Men vi må ta selvkritikk på måten vi stilte spørsmål på, når vi intervjuet Gilbert og Fosse, sa Jon Gelius, nyhetsredaktør i NRK.

I grenseland.

– Han (Gilbert red.anm.) beveger seg i grenseland til å bli en aktør, og da er det dristig å slippe ham til på direkten. Når vi ikke stilte riktige spørsmål, benyttet de sjansen til å være litt mer enn leger, sa nyhetssjefen i NRK.

Redaktørene var enige om at legene ikke kunne betraktes som nøytrale observatører av konflikten, og Hilde Haugsgjerd i Aftenposten tok selvkritikk på at det hadde gått for fort i svingene i avisen da en lederartikkel havnet på trykk 5. januar som omtalte «De to norske legene Erik Fosse og Mads Gilbert, som gjør en stor innsats for å hjelpe sårede palestinske sivile, er blant de få nøytrale observatører som har mulighet til å fortelle hva de ser».

Det er merkelig at denne erkjennelsen kommer i ettertid. Særlig Mads Gilbert er kjent som en aktivist av gammelt ML-merke. Hans propalestinske engasjement er velkjent. At han skulle greie eller ønske å skille mellom legerollen og aktivistrollen var illusorisk, og mediene ga ham fritt spillerom. Det virker hyklersk å beklage dette i ettertid.

En publikummer og Bjørn Gabrielsen i DN stilte relevante spørsmål: Hvorfor kom det ikke frem mer stoff om Hamas, og hvorfor hadde norske medier så lite om Iran i motsetning til utenlandsk presse?

Hva vet dere om Hamas? Fra salen kom det spørsmål om legene sitter med informasjon de ikke hadde rapportert om.

– Sagt på en annen måte: Vet dere noe om Hamas som dere ikke sier? lurte spørsmålsstilleren.

– Og det tror dere vi forteller videre til dere, repliserte Gilbert kjapt.

– Vår holdning har vært å arbeide for palestinernes ve og vel. Jeg kan ikke huske at vi har vært i en slik situasjon, og jeg kan ikke huske at vi har uttalt oss om aktører, annet enn at bombingen må slutte fordi den utgjør et helseproblem, fortsatte Fosse.

La oss friske litt på hukommelsen: Gilbert sa ved flere anledninger at Gaza var som Warszawa-ghettoen. Uten at det avstedkom motspørsmål. Han sammenlignet også med bombingen av Dresden. Parallellene til Nazi-Tyskland og jødeutryddelsen inngår i en sterkt jødefiendtlig propaganda som spres over nettet, bl.a. av den norske førstesekretæren ved ambassaden i Riyadh. Det er ikke sammenligninger som tas ut av lufta. Allmendannelse burde tilsi at man arresterte slike sammenligninger. Gilbert hadde åpenbart en agenda for sine kommentarer som langt ut over «palestinernes ve og vel», og han burde vært tøylet. Det skjedde ikke. Tvert imot. Pressen og Gilbert hadde samme holdning: indignasjon og raseri.

Informasjonstilgang var et viktig stikkord, og mens Haugsgjerd mente informasjonstilgangen var et problem, sa journalist og kommentator Bjørn Gabrielsen fra Dagens Næringsliv at den ikke var dårligere enn i andre konflikter. Jon Gelius påpekte at det hadde vært forbausende lett å få i stand tekniske løsninger til å sende innslag fra Gaza. Men Kjetil Haanes i Norsk Journalistlag var til stede, og fremholdt hvordan både Israelske myndigheter og Hamas hadde stukket kjepper i hjulene for mediedekningen.
..

Gabrielsen i Dagens Næringsliv hadde gjort noen uhøytidelige undersøkelser gjennom norske og utenlandske avisarkiver og søkemotorer, og påpekte at norske medier i langt mindre grad enn sine utenlandske kolleger, hadde satt konflikten i Gaza i sammenheng med de geopolitiske forholdene i Midtøsten.

– Hvordan bruker man den enorme mengden med spaltemeter? spurte Gabrielsen retorisk, og viste til at mens israelsk presse, NYTimes og Al-Jazeera i høy grad omtalte Iran i innslagene om Gaza, var dette en sjeldenhet i norsk presse.

Her kommer det frem kritikkverdige ting som var åpenbare for den som forsøkte å være objektiv mens krigen pågikk. Gelius var forbauset over hvor lett det var å få stoff fra Gaza. Samme kveld satt han i RedaksjonEN og hamret løs på forstander i Det mosaiske trossamfunn, Anne Sender, for Israels utestengelse av journalister fra Gaza og det han kalte knebling av pressefriheten. Da inntar Gelius rollen som propagandist, og det var den NRK spilte under krigen.

Da passet det ikke inn å snakke om Irans rolle. Det ville styrket Israels sak. I stedet kjørte man utelukkende på seernes avsky for lidelsene.


– Vi lot Fosse og Gilbert bli mer enn leger