Sakset/Fra hofta

En familie som benket seg foran TV-en lørdag 10. januar, fikk servert en overdose vold, norske leger i rollen som helter, fulgt av innslag som viste israelere som ønsket at Gaza skulle jevnes med jorden. Det hele var som et script.

Man trenger åpenbart ingen koordinator. Begge redaksjoner tenker likt.

Man kjører kun på Al Jazeera-sporet: jo verre, jo bedre. Grusomhetene fra Gaza er den autentisiteten Mona Sahlin og Jonas Gahr Støre savner i det kjedelige sosialdemokratiet. Nå har de funnet den i bildene fra Gaza, finansiert av det norske utenriksdepartementet med innleid utstyr fra Al Jazeera.

Normal anstendighet tilsier en noe større varsomhet med budskapet fra leger som også er politiske aktører, og det på ytterste venstre fløy.

Vil ikke

Sidemannen i sofaen sier at det verste hun har sett var filmen av den palestinske faren som forsøkte å beskytte sin sønn mot kulene, forgjeves. Jeg forstår at hun tenker på Muhammed Al-Durra fra 2000, og spør om hun vet at den filmen sannsynligvis er et falsum. Hun blir helt sjokkert, fordi denne filmsnutten har gravd seg dypt inn i psyken. Jeg forteller om rettssakene og arbeidet til Charles Enderlin, og den siste dommen som fastslår at det er begrunnet tvil om ektheten av filmen.

Den dommen var en bombe under de siste 30 års Midtøsten-dekning, men den er blitt dysset ned. Dagens Gilbert-dekning fortsetter på indignasjonslinjen: Det kan ikke bli ille nok.

Når Gilbert kan si til TV 2 at dette er Warszawa-ghettoen anno 2009, bare enda verre, da er noe fryktelig galt. Det er en sammenheng mellom medienes nærmest fråtsing i lidelsene og jødehatet som får fritt utløp i Oslos gater. Man stiller opp enkle ligninger: Forsvar for Israel = forsvar for drap. Det har man biskopens ord for.

Som for at ingen skulle være i tvil: Etter det n’te innslaget med Gilbert og Fosse og et human touch-innslag må Einar Lunde si med ettertrykk: «800 er drept, 245 er barn, 3000 er såret.» Det begynner å minne om indoktrinering. Lunde sier indirekte: Dette er leksen vi skal lære.

I TV 2 latterliggjør Fredrik Græsvik Israel, men plutselig må han løpe til tilfluktsrommet. Så var det ikke så latterlig likevel. En kvinnelig TV 2-reporter står ved høydedraget med utsikt til Gaza. Dit kommer også vanlige israelere for å se. En kvinnelig eiendomsmekler fra Tel Aviv er frittalende. Hun legger ikke skjul på at hun ønsker seg Gaza jevnet med jorden. Det er den type tanker som folk som lever under press har. Hun sier – forklarende – jeg er «litt fascistisk» og viser det med fingrene – 2 cm. Dette er gefundenes fressen for TV 2, en israeler som innrømmer at hun er fascist!

Men det er ikke det hun sier. Hun sier bare at nok er nok, her holder det ikke med et bløtt hjerte. Tilsvarende uttalelser kan man i dag høre fra helt normale folk. Det er måten det sies på som avgjør betydningen. Den israelske kvinnen var ikke fascist, hun var uformell og direkte, og TV 2 brukte det i sin propaganda. Det er uredelig.

For å runde det hele av intervjuet man en journalist som sa at Israel ikke er noe demokrati lenger. Det er akkurat de holdningene som NRK og TV 2 viser, som gjør at IDF ikke ville slippe pressen inn i Gaza.

Samtidig ble opptøyene i Oslo tonet ned. Man ville ikke snakke om sammenhengen mellom Gaza og Oslo. Man må for all del ikke si hvem det er som går amok . Mediene gjør seg til mikrofonstativ for anti-israelfronten og retusjerer mobben.

Det er en råtten verden.

Les også

Fasit -
Gazadekning - i ettertid -
Medløperiet -
Mads Gilbert i Dødsriket -
Med Israel til eksamen -
Proporsjonalitet -
Frihet til å hate -
Bekymringsmeldingen -

Les også