Kommentar

Kristne og andre minoriteter i Midtøsten flykter nå fra det brutale barbariet som ISIL har bedrevet i Irak og Syria denne sommeren. Vi har sett ISILs egenproduserte videoer og lest om råskapen som er så voldsom at vi ikke helt klarer å ta det innover oss. Vi får ingen nærbilder av ISILs brutalitet, men vi hører og leser om den. Vårt Land skrev 28.07. om Mosul i jihadistenes jerngrep.

På sin veg innover Irak filmet krigerne seg selv i det de gjennomhullet sivile biler de raste forbi. Inne i bygater ble bilvinduene rullet ned og fotgjengere skutt. Knelende menn på rekke, skutt i bakhodet én etter én.

Den kristne befolkningen i byen har lagt på flukt. Mosuls kristne fikk tre alternativer: konverter til islam, dra din veg, eller bli drept med sverd.

Kvinner i byen skal nå gå med ansiktsslør og parfyme er forbudt. En kvinne må aldri være ute alene. Det må alltid være en mann/gutt ved hennes side. For kvinner som bryter de nye reglene, lover ISIL hard straff. Og det er kommet krav om at alle kvinner under 46 år skal omskjæres.

Selv om vi ikke direkte er blitt vist ISILs råskap, så er ord som halshugging, korsfestelser og avkutting av lemmer noe som maner fram skrekkscenarier vi først og fremst kjenner fra en fjern fortid. Men nå skjer grusomhetene i vår egen tid og kun en dagsreise unna oss.
Dagsrevyen 17.08 hadde et typisk innslag fra Nord-Irak og ISILs krig. Vi fikk beretninger om regelrette henrettelser og hendelser som var så sterke at de ikke kunne vises på TV, ble det sagt. Det kan være at råskapen ikke kan vises på TV, men det et likevel et tankekors at fra dette ISILs helvete på jord, har jeg ikke sett blodstenkte barn gråtende i smerte. Jeg har ikke sett kvinner og menn med åpne sår og store ytre skader. Jeg har ikke sett hylende menneskemengder som løper i redsel fra krigens grufullheter. I nevnte Dagsrevy fikk vi derimot se tilsynelatende friske barn som hentet nødrasjoner med ris som de spiste sammen med voksne. Det var et intervju med en gutt som gråt fordi han hadde måttet forlate besteforeldre og andre slektninger, men gutten så ellers frisk og kjekk ut.

Man ønsker selvfølgelig ikke å bli eksponert for mest mulig skader, blod og råskap, men det er likevel et påfallende paradoks at under Gaza-krigen, så var det knapt en nyhetssending uten blødende barn, hylende kvinner og menn løpende med en båre eller enda verre en likkiste mellom seg.
I en krig der Israel sender ut flyveblader og tekstmeldinger for å skåne sivilbefolkningen i Gaza, der zoomes lidelsene inn. Der kappes pressefotografer, journalister og leger om å dokumentere hvor ille det er for barn og andre sivile. Hvorfor ønsker mediene å maksimere lidelsene i Gaza og samtidig skåne oss for menneskers lidelser i Irak og Syria? Tove R Wang i Redd Barna sier til Vårt Land 15.08. at man ikke kan offentliggjøre detaljer om barnas lidelser i ulike konflikter.

-Det er rett og slett så fryktelige overgrep at vi ikke kan gå ut med detaljene om alt det som skjer med barna.

Rapportene om ISILs herjinger kommer fra journalister med distanse til ofre – hvis lidelser er så grusomme at man ikke kan gå ut med detaljer. Denne rørende omsorgen for publikum blir ikke troverdig fordi lidelser maksimeres så snart Israel kan holdes ansvarlig for dem.

Utenfor Gaza er både hjelpeorganisasjoner og journalister forsiktige med å vise barn som lider og mennesker i fortvilelse. I Gaza derimot er det alltid noen som stiller seg opp foran et kamera og et mikrofonstativ for detaljert å bevitne hva Israel har forårsaket av elendighet mot kvinner og barn. Man må spørre hvorfor journalister tillates å miste enhver profesjonell distanse i Gaza, mens der volden og brutaliteten er langt verre – der bevarer journalistene sin profesjonelle distanse til begivenhetene?

Adresseavisen kunne 01.08.frembringe ett av de beste eksempler på tendensiøs journalistikk jeg noen sinne har sett. Skillet mellom aktør og betrakter, mellom krigsoffer og journalist ble visket helt ut. Artikkelen bar den beskrivende overskriften: Dette er en krig mot barna.
Artikkelen av Nagieb Khaja ble illustrert med et stort bilde av 17 lik inntullet i Hamas-flagg. Artikkelen er en og en halv side palestinsk lidelsesberetning – totalt blottet for objektive analyser eller forsøk på å forstå hva som forårsaker krigens redsler. Journalisten er med i begivenhetene og blir selv et lidende subjekt i krigen.

-Vi journalister holder oss vanligvis på en profesjonell distanse til begivenhetene. Dette var derimot ikke til å holde ut. Atskillige ganger brøt jeg sammen. Jeg ble nødt til å finne et avsides sted, et sted jeg kunne gråte ubemerket. Jeg klarte ikke mer.

-Og akkurat da jeg trodde det ikke kunne bli verre, ble det nettopp det. En mor fikk vite at barnet hennes var dødt. Hun besvimte. En far fikk vite at sønnen hans aldri mer ville reise seg fra sykehussengen.

Mot slutten siterer Khaja et ektepar som har fått huset sitt bombet. De er fortvilet og mannen spør

-Hvorfor straffer israelerne oss? Hva har vi gjort dem? Hvorfor begynner de en ny krig mot oss nesten hver andre eller tredje år, spurte han, mens han tørket tårene sine.

Det er nettopp slike spørsmål journalistene skulle forsøkt å gi et svar på. I stedet for svar og analyser holder man i stedet fram et forstørrelsesglass og viser lidelsene fra Gaza igjen og igjen. Sammenlignet med andre konflikter blir lidelsene overfokusert til en grad som gjør det mulig å trykke løgnaktige artikler der Israel demoniseres til en stat som fører en krig mot barna.

Ikke rart mange tror Israel handler i strid med folkerettens krav om proporsjonalitet når de leser om et Israel som kriger mot barna. Mange journalister og samfunnsdebattanter er ensidig opptatt av folkerettens krav om proporsjonalitet når Israel forsvarer seg. Man hevder at Israels svar ikke står i forhold til hva landet utsettes for. Man glemmer tilsynelatende at Israel er truet av utslettelse og derfor er i en helt unik situasjon. I en slik situasjon må vel ethvert forsvar som avverger utslettelsen, være i tråd med krigens lover om forholdsmessighet?

Hvordan er det så med journalistenes egen proporsjonalitet? NRK skriver at 2,5 millioner er på flukt som følge av borgerkrigen i Syria, og at 1800 er savnet etter IS-angrep. Ingen vet imidlertid hvor mange tusen som er lemlestet og drept av ulike jihadistgrupper i området fordi det ikke lenger er mulig å ha oversikt. Men i mai ble det meldt om 160 000 drepte. Syriske eksilgrupper opererer med mer enn 200 000 drepte i Syrias borgerkrig. Ufattelige tall og ufattelige lidelser.

Hadde journalistene vært opptatt av proporsjonalitet i sitt arbeid, ville vi knapt hørt om Gaza. Gazas 1867 døde, ville vært en parentes som fikk liten oppmerksomhet i forhold til brutaliteten, lidelsene og antallet som har mistet livet for jihadistenes kuler og sverd.

Proporsjonalitet er ikke i norske mediers interesse – annet enn når Israel anklages for mangel på sådan.