Kommentar

Noen ganger vises de som tredimensjonal film i bredformat, som historien om Mohammed Al Dura, eller Jenin. Andre ganger er det simpelthen medlidenhetsfremkallende bilder av en pike med dermatitt som spres og (av «palestinske kilder») beskrives som et barn rammet av «hvitt fosfor», som israelerne har for vane å kaste på mindreårige. Pallywood er det uansett. Så la oss sette oss på første rad: Med denne krigen har Pallywood igjen laget den sedvanlige forestillingen. Med all respekt for de døde og sårede, og det var forferdelig med det spedbarnet som BBCs kameramann mistet i Gaza, igjen pågår det en parallell krig som er minst like viktig: Medieløgnenes krig, hvor Pallywood (det palestinske Hollywood) delegitimerer Israel og fremstiller sin egen sivilbefolkning som ofre.

Krigen som føres i de internasjonale nyhetsmediene, er allerede blitt manipulert: ifølge overskriftene startet den som følge av Israels umotiverte beslutning om å eliminere Hamas’ militære leder Ahmad Jabari. Deretter skal rakettutskytingen ha begynt og eskaleringen fulgt. Men den som følger med på hva som skjer, vet at eliminasjonen fant sted etter at Sør-Israels sivilbefolkning var blitt rammet fra Gaza. I strid med samtlige kjensgjerninger hevder nå palestinerne, assistert av de sedvanlige frivillige organisasjonene (de såkalte NGO-ene som borgerne er uvitende om at de finansierer) at det er Israel som angriper sivile, og ikke Hamas.

De manipulerte bildene er den beste metoden. En artikkel av Adam Chandler i Tablet Magazine, som siden er spredd overalt, viser bildet av en fortvilet far med sitt døde barn i armene, angivelig drept av Israel. Bildet er dessverre ekte, det er bare at det dreier seg om noe som er skjedd i Syria. Annen «dokumentasjon» av Israels angrep havnet på BBC. En herre i T-skjorte og beige jakke fotografert klokken elleve minutter over to for tre dager siden, er død. Synd at det finnes et annet foto av den samme personen klokken seksten minutter på tre samme dag, som viser at han spaserer.

De døde som gjenoppstår fikk sin største berømmelse festet til filmlerretet av en drone i Jenin i 2002. Byen som hadde avfødt mange terrorangrep ble til slutt beleiret, hvilket endte med 52 døde palestinere og omlag førti israelere. En stridshandling i samsvar med reglene. Men den palestinske propagandaen hevdet at det var rundt tusen døde. En massakre, hevdet FN-utsending Terje Rød Larsen, “på linje med Sebrenica”. Den kvinnelige journalisten på stedet tok det ikke for god fisk. Det var ikke nødvendig bare å stole på de «palestinske kildene», man kunne oppsøke andre også. Etter «massakren» var det et begravelsesfølge som bar en død på båre, dekket av et grønt klede. Men båren gynget for mye, så den døde ramlet ned og sådde panikk. En gående død mann.

Pallywood har god fantasi. Man har «en palestinsk jente som vasker blodet av broren sin» (2010, Noam Abeds blogg), men som i virkeligheten gjør rent i et slakteri i Ramallah. En far bærer ifølge FN-utsending Khullood Badawi sitt døde pikebarn til gravstedet, men vi befinner oss i Irak. Den fire år gamle jenta Asil Ara’ra dør av skuddskader, men det dreier seg om et grusomt bilde tatt i Jemen, som intet har med Israel å gjøre. Et barn på sykehuset maler med en pensel festet til armstumpen, men det skjedde på et sykehus i Oakland…

De påståtte grusomhetene begått mot barn eksploderte i antall i 2002, midt under intifadaen, da den franske TV-mannen Charles Enderlain i en reportasje gjorde Mohammed Al Dura til symbol på den israelske råskapen, uten å ha vært tilstede. En gutt dør ved siden av sin far, som blink for perfide soldater. Tyske, franske og amerikanske granskninger viser at Mohammed kan være i live, og det finnes uansett ingen bevis for at han ble drept av israelere.

Pallywood har fått god hjelp av Hizbollywood. Fra krigen i Libanon i 2006 husker vi ambulansen med hull i taket, bare at det ikke var hull etter et prosjektil, men en kunstferdig iscenesettelse. Familiebildene som flyttes fra sted til sted i forskjellige rykende ruiner, alltid sammen med de samme leketøyene, fotografert både her og der. For ikke å snakke om den sorte røyken fra eksplosjoner i Beirut som aldri fant sted, hvilket endte med at Reuters avskjediget en fotograf. Har vi lært noe av alt dette? Eller skal vi fortsette å skrive at «palestinske kilder opplyser at…»?

 

Journalisten, forfatteren og politikeren Fiamma Nirenstein er visepresident i utenrikskomiteen i det italienske parlamentets deputertkammer. Denne artikkelen ble først offentliggjort i Il Giornale den 18. november 2012.