Kommentar

Norske medier skriver stolpe opp og stolpe ned om Israel og palestinerne. Men debatten er endimensjonal. Det er som om man frykter å lodde dypere. Er det fordi man da raskt vil støte på mer eksistensielle problemer, som man som europeer bærer med seg?

Palestinernes ord og handlinger fremstilles som rasjonelle. De er undertrykte, desperate, mens Israel er okkupanten som turer frem. Man har et utgangspunkt som gjør nesten hvilken som helst handling forståelig, om ikke nødvendigvis forsvarlig.

Det man savner er en debatt hvor dypere lag kommer frem. Nå foregår den som skyggeboksing: Spøkelser og symboler flagrer forbi, uten å bli satt ord på.

Den politisk korrekte eliten er massivt for palestinerne. Det finnes knapt Israel-venner som tør å stå frem. Hvis debatten hadde vært åpnere, ville det blitt tydeligere at debatten om Israel representerer noe langt mer enn spørsmål om rettferdighet for palestinerne.

Israel-lobbyen

To som har fått frem dette er John Mearsheimer og Stephen Walt, to amerikanske professorer i statsvitenskap som har skrevet artikkelen «The Israel Lobby», publisert i en kortversjon i London Review of Books.

Deres påstand er kort og godt at den jødiske lobbyen får USA til å føre en utenrikspolitikk som er i strid med amerikanske interesser men tjener Israel. Det er enkelt sagt USA som betaler og blør, og Israel som innkasserer.

På den ene siden sier de at det selvsagt er amerikanske jøders rett å arbeide for sine særinteresser som alle andre, men i neste omgang sier de at denne virksomheten strider mot USAs grunnleggende interesser.

It is not surprising that Israel and its American supporters want the US to deal with any and all threats to Israel’s security. If their efforts to shape US policy succeed, Israel’s enemies will be weakened or overthrown, Israel will get a free hand with the Palestinians, and the US will do most of the fighting, dying, rebuilding and paying.

Det er en dobbelthet i argumentasjonen som er påfallende. Å stille spørsmål ved om Israel og USA har sammenfallende interesser er legitimt. Men Walton og Mearsheimer går mye lenger: De hevder at USA er Israels forlengede arm. At det er den jødiske lobbyen som styrer USAs utenrikspolitikk, og det gjør de ved å være godt organisert, drive påtrykk, ha flertallet av USAs spaltister med seg, og skremme politikerne til å støtte sine saker. De som våger å sette seg opp mot dem, blir straffet. Det verste er ifølge Walt og Mearsheimer at de også forsøker å kontrollere debatt og undervisning på universitetene. De som våger å protestere blir stemplet som antisemitter. Det ultimate våpen.

Men hvem er «de»? Her er ikke Walt og Mearsheimer helt konsistente. For de snakker ikke bare om American-Israel Public Affairs Committee (AIPAC), men bruker ordet lobby i en mye videre betydning:

So if neither strategic nor moral arguments can account for America’s support for Israel, how are we to explain it?

The explanation is the unmatched power of the Israel Lobby. We use ‘the Lobby’ as shorthand for the loose coalition of individuals and organisations who actively work to steer US foreign policy in a pro-Israel direction. This is not meant to suggest that ‘the Lobby’ is a unified movement with a central leadership, or that individuals within it do not disagree on certain issues. Not all Jewish Americans are part of the Lobby, because Israel is not a salient issue for many of them. In a 2004 survey, for example, roughly 36 per cent of American Jews said they were either ‘not very’ or ‘not at all’ emotionally attached to Israel.

Definisjonen er så løs at den omfatter alle som på en eller annen måte er engasjert i og for Israel, hva enten det er Hollywood-stjerner, politikere, akademikere eller «benefactors», og selvsagt organisasjoner. Clinton er like kompromittert som G.W. Bush. Det er vanskelig å fri seg fra konklusjonen at de styrende er feiginger eller forrædere.

Noe av det som opprører Walt og Mearsheimer mest er forsøket på å kontrollere debatten med ufine metoder, som å stemple kritikk av Israel som antisemittisme.

Men deres definisjon av «lobbyen» er slik at man som jøde må føle seg suspekt ved å forsvare Israel. Forfatterne hevder f.eks. at lobbyen kontrollerer eller øver innflytelse over nesten alle tenke-tanker og institutter som har Midtøsten som fagfelt.

Det er selve deres argumentasjon som blir et våpen hvis den godtas: Det ligger andre motiver og krefter bak USAs utenrikspolitikk, som fører en politikk som er i strid med USAs. Det er en voldsom salve, og det man med et fint ord kaller reduksjonisme. En så enkel forklaring stemmer vanligvis ikke, om et så uhyre komplekst tema som USAs utenrikspolitikk over 50-60 år.

Artikkelen har vakt voldsom oppsikt. Jøder reagerer sterkt, fordi de fornemmer at den er et angrep på deres integritet som mennesker og frihet som jøder. Men jøders sensitivitet for fare burde også interessere europeere. Det som truer Israel og jøder, truer også Europa.

Det Walt og Mearsheimer prøver er å decouple, å koble USA fra Israel. De påstår at det finnes hverken moralske eller strategiske grunner til at USA skal forsvare Israel. Tvertom: Det er forsvaret for Israel som har gjort USA til mål for terrorister.

Det er særlig på dette punkt at analysen er avslørende, for dette er et tema som trenger common sense.

Alle vet at Al Qaidas kamp mot og angrep på USA omfatter noe langt mer enn forsvaret av Israel. Det er USA som «embodiment» og sterkeste forsvarer av Vesten det dreier seg om. På ett nivå forsvarer USA også Israel i den statspolitiske betydningen Walt og Mearsheimer snakker om: Administrasjonene har ikke turt å legge press på israelske regjeringer. Men på et dypere nivå handler dette nettopp om moralske spørsmål: Det går langt ut over skyld. Det finnes et verdimessig skjebnefellesskap mellom Vesten og Israel. Et Vesten som er tro mot sine idealer, beskytter Israel. Skulle det båndet ryke, ser det ille ut for begge.

Analysen til Walt og Mearsheimer kan lett oppfattes som et forsøk på å hevde at det ikke er noe slikt bånd. Eller at det bør kappes.

Benny Morris

Den israelske historikeren Benny Morris gir et tilsvar i The New Republic. Ikke minst fordi forfatterne har brukt hans bøker som sannhetsvitner i den lange versjonen. Hans svar har den megetsigende tittel: THE IGNORANCE AT THE HEART OF AN INNUENDO.

Med undertittelen And Now For Some Facts. Det er nettopp Morris’ nyansering og detaljkunnskap som overbeviser, og som norske journalister burde studere. Enkle budskap som det Walt og Mearsheimer fremfører, er lette å ta til seg. Å prøve å formidle virkeligheten er langt mer krevende.

Morris bemerker at artikkelen er utgitt med støtte av John F. Kennedy School of Government ved Harvard-universitet. Det gir det en slags nimbus i seg selv. Men det forhindrer ikke at:

Mearsheimer and Walt build their case mainly by means of omission: they tell certain facts while omitting others, sometimes more apt and crucial. And occasionally they distort facts and figures.

Morris tar for seg to av hovdtesene: at det ikke er noen moralsk grunn til å støtte Israel, og at Israel ikke oppfører seg noe bedre enn motparten, og at det er motparten langt overlegen. Goliat altså, ikke David.

For some reason, weakness is commonly seen as entailing moral superiority, an illogical proposition.

I would recommend that they take a look at any atlas and yearbook for the key years of the conflict–1948, 1956, 1967, 1973. Even a child would notice that the Arab world, stretching from the Atlantic Ocean to the Persian Gulf, does actually «surround» Israel and is infinitely larger than the eight-thousand-square-mile Jewish state (which is the size of New Hampshire). He would notice also that the population of the confrontation states–Egypt, Jordan, Syria, and Iraq, who were often joined in their wars with Israel by expeditionary forces from Morocco, Saudi Arabia, Libya, and Yemen–has always been at least twenty times greater than Israel’s; and in 1948 it was about fifty times greater. The material resources of the Arab world similarly have been (as they still are) infinitely larger than Israel’s.

Våre hjemlige Walt og Mearsheimer-ere har hamret så lenge på at Israel er en regional supermakt at offentligheten glemmer hva som er det egentlige styrkeforholdet, hvis araberne makter å utnytte sine ressurser.

So yes, Israel won each of its wars against the Arab states. But no, this was not because it had greater manpower or more equipment; it usually had less of each. The wars were decided by the failure of the significantly stronger and more populous Arab world to mobilize its resources or concentrate its forces where they counted, or to provide them with adequate leadership.

Morris tar detaljert for seg de to fasene i kampen for Israels opprettelse. Først lokale kamper med arabiske frivillige, og så en arabisk invasjon på vårparten. Israelerne rådde ikke over tanks, artilleri eller fly som araberne hadde. Utfallet var ikke gitt.

I den andre intifadaen var Israel militært overlegen, men det er en styrke det aldri har kunnet eller villet bruke. Palestinerne har spilt på at de er underdog, men israelernes tilbakeholdenhet kommer ikke frem.

The Hamas and Fatah fighters operated from behind a shield of Palestinian civilians and from crowded urban refugee camps and neighborhoods, and so Israel fought with both hands tied behind its back. Its actual firepower–its tanks, aircraft, and cannon–was never unleashed.

This accounts for the relatively low number of Arab deaths (four thousand in five years of warfare), and the relatively low proportion of Arab to Jewish deaths (3.5:1), as compared with the actual calculus of Israeli versus Arab military strength (100:1) and the relative proportion of armed to unarmed Arab casualties (about 2:1). Most of the Arabs killed in the intifada, despite the fact that it was mostly fought in heavily populated Arab areas, were armed fighters, not civilians. And the ratio of armed to unarmed Arab casualties has steadily risen in recent years as the IDF has perfected its modus operandi and become more careful. The famous battle of the Jenin refugee camp in spring 2002 is an illuminating example. Arab lies and gullible journalism about an indiscriminate slaughter notwithstanding (Human Rights Watch and other non-partisan bodies subsequently upheld the Israeli version), only fifty-three Jeninites died, all but five or six of them armed combatants. Israel lost twenty-three infantrymen in the battle. Had Israel dealt with that Fatah-Hamas bastion as, say, the Russians dealt with Grozny–from afar, with massive ground and aerial bombardments–no Israeli lives would have been lost, and Jenin would no longer be standing.

Israel har aldri fått kreditt for at de ikke oppførte seg som russere. Tvertom.

Walt og Mearsheimer underslår at det ble drept dobbelt så mange sivile israelere som militære. Palestinerne har bevisst gått etter sivile, for å drepe så mange som mulig.

De underslår også at når Israel foretar målrettede likvideringer, er det av mennesker som selv kaller seg «fighters».

But generally the targeted killing of terrorists–who see themselves, quite correctly, as soldiers in a war, and hence are legitimate targets for attack–resulted in few civilian casualties. (The Israeli air and artillery attacks in Gaza earlier this month offer a characteristic example: of eighteen Arabs killed, fifteen or sixteen, by Palestinian admission, were combatants.)

On the other hand, during the second intifada Arab attacks on Israelis claimed twice as many civilians’ lives as soldiers’ lives. (Mearsheimer and Walt bury this fact in a footnote, without explanation.) This was a result of deliberation and intention, not accident. Throughout the intifada, Hamas, Fatah, and Islamic Jihad primarily targeted «soft» civilian targets (buses, restaurants, shopping malls, and last week a Tel Aviv falafel kiosk), preferring them to «hard» military targets, which were more difficult and more dangerous. The Palestinian objective was to sow terror in Israel’s rear areas. The difference in strategy, and all that this implies in terms of moral orientation, was stark. The Palestinian aim was to kill as many civilians as possible; and the Palestinian masses rejoiced in the streets of Gaza and Ramallah every time a suicide bomber successfully blew up a bus or a shopping mall or a café in Israel. And this, historically speaking, was merely a refinement of the Palestinian tactics of terror used against the Yishuv since the 1920s (and not, as Arab propagandists would have it, only after 1967).

The Israel Lobby
John Mearsheimer and Stephen Walt

THE IGNORANCE AT THE HEART OF AN INNUENDO
And Now For Some Facts
by Benny Morris