Sakset/Fra hofta

NRKs Midtøsten-korrespondent Sidsel Wold overgikk seg selv i Verden på lørdag da hun erklærte at det ikke finnes opposisjon i Israel.

Det er den mest vanvittige påstand. Er det noe Israel er kjent for, er det en levende debatt. Et ordtak sier at der det er to jøder, er det fire-fem meninger. New York Times’ seniorkommentator David Brooks sa at dette var noe som imponerte ham mest: den intense debatten.

Nå mente Sidsel Wold kanskje det partipolitiske mønsteret. Men de eksemplene hun nevnte – Meretz (SV), kommunistpartiet og palestinernes parti – sier noe om hva hun legger i opposisjon. Er det slik at Rødts svake oppslutning er et bevis på svak opposisjon i Norge?

Wold unnlater behendig å spørre hva som ligger bak at partier som Kadima bryter ut av Likud, eller at Ehud Barak bryter ut av Arbeiderpartiet og danner sitt eget parti som inngår i Netanyahus regjering.

Sidsel Wold er hemningsløs i sin subjektive journalistikk. Hun hevder at israelerne prioriterer sikkerhetspolitikk og er haukete når de står i valglokalene.

Man må spørre: Er det haukete å prioritere sin egen sikkerhet? Indirekte sier Sidsel Wold noe om hvor hun står og hvem hun er for: Hun bryr seg katten om jødenes situasjon, hun arbeider aktivt for palestinernes interesser. Men dette skjer på en så uelegant og vulgær måte at det bør reise spørsmål: Hvordan kan statskanalen NRK ha en reporter som hemningsløst driver propaganda for den ene part?

Minner ikke dette om den propagandaen som etablerte medier driver for det flerkulturelle samfunn, som også er en kode for muslimer?

Det er parallellen som melder seg selv når man lytter til NRKs dekning.

I går hadde Radioselskapet «eksamen» i sitt undervisningskurs om konflikten mellom Israel og palestinerne. Man hadde scene foran Vestbanen, og i Spikersuppa demonstrerte statsløse palestinere.

Programlederne fortalte at man inne i Menneskerettssenteret kunne oppleve hvordan det var å være flyktning i et simulert spill. Noen kvartaler unna kunne man møte the real thing, fortalte NRK.

Vetle Lid Larsen skrev nylig en kronikk i Aftenposten. Han hadde snakket med en bibliotekar som fortalte at landets biblioteker skal være opplevelsessentre og sentre for integrering. Nordmenn skal lære å integreres i det nye Norge, og innvandrere skal få bekreftet at de kan beholde sin egen kultur.

Slik kan en statskanal som NRK brukes til «undervisning» av lytterne, som kan oppleve hvordan det er å være palestinsk flyktning, mens Sidsel Wold forteller hvem som er good og bad guys. Dette ligner propaganda og har lite med opplysning å gjøre.

Radioselskapet unngikk alle ubehagelige spørsmål. Israels gay-scene i Tel Aviv ble fremhevet, og man hevdet at det var dårlig samarbeid med palestinske homofile pga. politiske kløfter. Men hvordan har egentlig homofile det på palestinsk side? Se det sa man ingenting om. Et besøk i Mea Shearim skulle illustrere hvor fanatisk deler av det religiøse Israel er.

Israelske venstreorienterte aktivister fortalte om hvor trange kår opposjon har. Hanne Eggen Røislien var cicerone, og hun vet mer enn hun sier, men er opportunistisk nok til å tilpasse seg NRKs premisser.

Cecilie Hellestveit ville funnet mange eksempler på at NRK bare abonnerer på én fortelling om konflikten. Det er en light-utgave av palestinernes og den er grunnleggende anti-israelsk og anti-jødisk.

Hvor galt dette kan gå, viste ingen ringere enn medieglatte Jonas Gahr Støre. Han følte seg åpenbart hjemme, for han åpnet med å si at intet land hadde gjort mer for å bygge palestinske institusjoner enn Norge. Det er disse institusjonene som er byggestener for en ny palestinsk stat. Og så kom en sentens som ikke bør glemmes så lett:

– En palestinsk stat har bedre forutsetninger for å fungere enn visse land i Europa, sa utenriksministeren.

Slik går det når man forfører seg selv. Sidsel Wold er ikke alene.

 

Les også

-
-
-
-
-
-