Sakset/Fra hofta

NRKs korrespondent i Midtøsten, Sidsel Wold, lyder mer og mer som en kampanjejournalist. Hun rapporterer ikke lenger, hun agiterer. Med tanke på debatten om jødehat i Oslo-skolene er dette selvsagt alvorlig.

Rapportering fra Midtøsten er blitt en del av normene for det flerkulturelle Norge. Hvis en statlig kringkasting kan drive anti-israelsk propaganda, uten reaksjoner, sender det et signal.

Wold har lenge hevdet det samme som venstresiden: Israel er som et uskikkelig barn som ikke forstår overtalelse, det må sanksjoner og straff til.

Hun tyr mer og mer til grove forenklinger for å få frem et bilde av Israel som passer med hennes analyse:

De siste dagene har hun hevdet at «fornuftige» israelere, eller «de som har forstand» på politikk, enten er oppgitt eller rasende på Benjamin Netanyahu fordi han bevisst ødelegger USAs forsøk på indirekte fredssamtaler.

Politikken forsvinner ut vinduet når Wold rapporterer. På den motsatte siden av «de fornuftige» finner vi mennesker som igjen trekker frem antismittisme-kortet: de ser også kritikken av bosetningene som fordekt jødehat.

Dette er så tendensiøst som det går an. Det store flertall i Israel befinner seg mellom «de fornuftige» og de rabiate. Det er som et hvilket som helst annet land: Folk er ikke så ideologiske som Wold; de har splittede lojaliter og syn. De kan være litt enig med den, og noe med en annen. Det store flertall vil nok være enig i at kunngjøringen av nybygg i Øst-Jerusalem var stupid. Men de er ikke uten videre enig i at bosettinger i Øst-Jerusalem kan utelukkes.

Dette pragmatiske sentrum finnes det nesten ikke spor av i Wolds reportasjer. Hvorfor ikke? Fordi hvis hun skulle forklare deres posisjoner måtte hun gå inn på israelsk politikk, hva den handler om, hvilke premisser den opererer ut fra. Da måtte hun referere aviser, TV, kommentatorer, hele spekteret. Det er slitsomt, og ville tvunget Wold til å rapportere ting hun er uenig i.

Det vil ikke Wold. Hun vil bare rapportere den versjonen hun selv mener er den riktige. Det er hybris uten sidestykke. Ingen konflikt er så komplisert, har en så lang histori, og blir dekket av så mange kompetente. En kontrollsjekk er et tasteklikk unna.

Hvordan står Wolds seg mot feks. New York Times og Washington Post sin dekning? Svært dårlig.

Hun har gjennomgått den samme bane i sin dekning som de foregående korrespondentene, med Odd Karsten Tveit og Lars Sigurd Sunnanå i spissen. Hva kan det komme av? Er det Israel som påvirker dem? Har det noe med forutsetningene de har med seg i bagasjen?

Det er ganske opplagt at konflikten med palestinerne og den arabiske/muslimske verden gjennomsyrer Israel og preger klimaet. Men selv om Israel fortsatt lever på en knivsegg, er debatten Israels store styrke. Det får man ikke inntrykk av når man lytter til NRKs utsendte. Tvertom. Der høres det ut som vognene for lengst er oppstilt til forsvar, som om Israel er mentalt beleiret.

Men kan dette være en beskrivelse av den mentale prosessen inne i Wolds hode?

Det er ingen tvil om at å dekke Israel og de palestinske områdene er en stor belastning. Tar NRK høyde for dette ved debriefing, som etter Operation Cast Lead? Kan det tenkes at man burde ha en politisk-faglig check-up?

Det er ingen sjokkerende tanke: sinnet greier ikke bevare objektiviteten under slikt press. Nøytraliteten er en ting. Objektivitet noe annet.

Det kan virke som om den norske moralismen og sympatien med underdog gjør at NRK-korrespondenter ikke greier oppfylle de faglige kravene, men gir seg agitasjonen i vold. Det store spørsmål blir: hvordan får de lov? for det samme har nå skjedd med rekken av korrespondenter.

Hvis det ikke da forholder seg omvendt: at de forutsetningene NRK ser etter er nettopp de som gir seg slike utslag.

Les også

-
-
-
-
-
-