wadi_haddad2

Bjørn Gabrielsen leverer en drepende anmeldelse av NRKs mangeårige Midtøsten-korrespondent, Odd Karsten Tveit, i DN lørdag.

“Likvideringen” rammer ikke bare Tveit, men også alle som pisser ham opetter ryggen: Morten Strøksnes i Morgenbladet, Harald Stanghelle i Aftenposten.

Gabrielsen skriver:

“Det finnes ingen nedre grense for hvor dårlig en sakprosabok kan være, bare anmelderne deler forfatterens politiske ståsted”,

Dette ståstedet heter antisemittisme. Av det nye slaget, som gjør at avsenderen kan forkle seg som anstendig.

Hvis tilstrekkelig mange mennesker er enige om å gå god for hverandres anstendighet, er det fullt mulig å dreie offentligheten mot en fiendtlighet, først mot Israel, så mot jøder. Ikke alle er like fiendtlige, og flere av dem, som f.eks. Stanghelle, bedyrer at de forsvarer staten Israels rett til å eksistere. Men summen av deres standpunkt, markeringer, holdninger, peker i samme retning: Israel er et særlig tilfelle, og trenger og får spesialbehandling.

Det er hele tiden noe som forteller at det er noe med disse jødene, unnskyld, israelerne.

Venstresiden har gjort antisionismen til en del av sin macho-identitet. Mads Gilbert er prototypen. Men også Odd Karsten Tveit har gått inn i rollen som cowboy, krigsreporterne som er tøffe nok til å ta kampen opp mot “krigsmaskinen” Israel.

ANNONSE

Underveis samler de opp grums. De vil gjerne gi et vegg-til-vegg-beskrivelse av “konflikten”, som begynner å minne en fortsettelse av annen verdenskrig. Balfour, Hebron 1929, palestinernes og araberlandenes avvisning av den jødiske staten, det ruller inn i vår egen tid hvor islamistene har overtatt for de palestinske “frigjøringsbevegelsene”.

Det snakkes om “grums”. Gabrielsen påpeker at det er “grums” i Tveits fremstilling, som når han skriver at det ikke er funnet bevis på Salomos tempel.

På side 21 skriver han at det aldri er funnet arkeologiske bevis for kong Salomos tempel på Tempelhøyden, med en henvisning til islamistiske Middle East Monitor i noteapparatet. Går man inn på Middle East Monitor, ser man at de i sin tur siterer fra et angivelig intervju med arkeologen Israel Finkelstein i Jerusalem Post, men uten lenke. Derimot kan man finne arkeologen i andre sammenhenger skrive omtrent det motsatte av det Tveit hevder. Det hører med til historien at den aktuelle saken i Middle East Monitor brukes jevnlig av iranske og arabiske nettsteder som bevisføring for at jødisk tilknytning til Jerusalem bare er et nymotens påfunn. Og når man oppdager dette, er det fremdeles over 1000 sider igjen av Tveits bok.

Salomon tempel var det første. Det andre, som ble ødelagt i år 70 e.Kr, ligger det synlige bevis på: Den såkalte Klagemuren, eller Vestveggen, var del av tempelet. Palestinske kilder driver systematisk diskreditering av jødenes tilknytning til Jerusalem. Det munner ut i ren revisjonisme. Enten man benekter Holocaust eller jødenes tilknytning til Jerusalem: Det går ut på det samme. Det er den type revisjonisme som ønsker å utslette jødenes eksistens. Det er like forrykt som nazistenes raseteorier. Og like hatefullt. Når venstresiden blir med også på denne ferden viser de at har mistet alle hemninger.

Jødene/israelerne behandles mistenksomt. Palestinernes terror retusjeres, bagatelliseres, og skylden fordeles på jødene. Dette er en klassisk øvelse på venstresiden. Men den som bagatelliserer eller forstår terror ender opp med å unnskylde den.

Om gisselaksjonen i OL i München hevder Tveit at gislene «ikke skulle skades», og gjør et poeng av at en av terroristenes navn var den arabiske varianten av «Jesus». Skylden for dødsfallene legges på den mislykkede redningsaksjonen til tysk politi. Tveits tillit til gjerningsmennenes fredsæle intensjoner er rørende for den som vet at fangene ble torturert og minst én, vektløfteren Yossef Romano, ble kastrert.

Det kommer stadig nye avsløringer om palestinsk/islamistisk terror. Avsløringene av at de israelske sportsutøverne var blitt torturert og lemlestet fikk stor internasjonal oppmerksomhet, men ikke i norske medier.

Hvorfor ikke? Svaret er Lars Gule. En ting er at Gule ble tatt på flyplassen i Beirut med 750 gram sprengstoff, fenghetter og brev til israelske redaksjoner om hvorfor han hadde begått terror på vegne av DFLP. Den demokratiske front for frigjøring av Palestina. Noe annet er hvem han gjorde det på vegne av. Gule har hevdet at han ikke ville ta liv. Men han påtok seg oppdraget på vegne av en organisasjon som bare tre år før hadde stått for en av de verste massakrer i Israels historie:

Ma’alot-massakren var en skolemassakre i byen Ma’alot i Israel, utført 15. mai 1974 (26-årsdagen for Israels selvstendighet) av palestinere med tilknytning til Demokratisk front for frigjøring av Palestina. Palestinerne tok seg inn i Israel, forkledde som israelske soldater, og stormet Netiv Meir, en grunnskole hvor det oppholdt seg rundt hundre skoleelever i alderen 14-16 år.

DFLP-medlemmene gikk først inn i byen Ma’alot, drepte en familie i leiligheten sin og tok deretter over en lokal skole. Her ble umiddelbart ytterligere tre personer drept. Noen av elevene klarte å stikke av, men ca. 90 personer ble tatt som gisler.

Gisseltakerne presenterte sine krav neste dag, løslatelse av 26 “politiske fanger”. Fristen ble satt til klokka seks samme dag.

Israelerne ønsket å forhandle med gisseltakerne, men bad om mer tid. Gisseltakerne nektet. Et kvarter før fristen gikk ut ble skolen stormet av israelske spesialstyrker. Alle gisseltakerne ble drept, men ikke før de rakk å drepe en rekke av gislene sine. I alt ble 26 israelere drept og mer enn 60 skadet i det som ble kjent som Ma’alot-massakren.

På DFLPs hjemmesider omtales fortsatt Ma’alot-massakren som “the heroic operation of Maalot in Galilee” [1].

DFLP var organisasjonen som Lars Gule engasjerte seg i tre år senere.[1]

Det er de to siste setningene som er helt ødeleggende for de som styrer norsk Midtøsten-dekning og norsk offentlighet: DFLP mener fortsatt dette var en heroisk handling og Gule er håndplukket til terrorekspert av norske medier. Han har et uavklart forhold til vold, fortsatt, avhengig av hvem som bruker det, men når det kommer til meninger ønsker han å slå ned på de som bryter med hans definisjon av det gode samfunn og dets normer. Det er en ganske stor og økende del av den norske befolkning.

wadi_haddad2

Foto: Wadi Haddad, leder av PFLP. Disse lederne hadde forlengst tatt skrittet over i terror. Likheten med jihadistgruppene er slående. Modus operandi var den samme. Sentrale personer på venstresiden i land som Norge, Sverige og Danmark, som var aktive i Palestina-arbeidet, hadde kontakter til folk som Haddad. Det gjaldt også når disse organisasjonene sendte folk til Skandinavia. Aktivstene på grasrota var ikke klar over at de var involvert i et dødelig spill.

Lars Gule vervet seg på samme tid som Blekinggadebanden drev det som minnet om urban gerilja i Danmark, på vegne av PFLP. De førte krig mot det borgerlige samfunn: De hadde rett til å rane militære lagre, til å rane Dells varehus og slå ned pengebud, de hadde rett til å rane et posthus og skyte en ung politibetjent, og de hadde rett til å trenge inn i en banksjefs private villa, og lenke hans kone og deres lille barnebarn til rørene i fyrrommet. De utmerket seg ved en særlig brutalitet. De førte lister over jøder i Danmark. En av etterforskerne fikk en gang mange år senere et hjembesøk av en lege, og gjenkjente en av bandens kvinnelige medlemmer. De gled ubemerket inn i det borgerlige samfunn.

I Sverige holdt Jan Guillou på med samme type forbindelser. Gunnar Ekberg het en modig mann som infiltrerte gruppene på vegne av svensk etterretning. Ekberg ble brukt som kurer til leder av PFLP, den berømte/beryktede Walid Haddad. Da Ekberg ble avslørt, sendte Guillou brev til Haddad om at Ekberg ikke måtte slippe ut av Libanon i live.

Det var ingen spøk. Det er ingen spøk. Men norsk offentlighet, norske skolebarn, avislesere, lisensbetalere, får ikke vite om disse sammenhengene.

De er fortsatt operative.

Det er det som er kjernen i Gabrielsens anmeldelse. Når han ser på slurvet, tyvelånte kilder og grumset som stikker frem, fikk han nok:

Odd Karsten Tveits “De skyldige – Israel og Palestina”, ble utgitt på Kagge forlag sist høst. men ikke anmeldt i denne avis. Til det var de ukrediterte avskriftene for mange, kildehenvisningene for lurvete og omtalen lettbent og frivol. Forfatteren er blitt tatt for plagiat i denne avis tidligere (han løftet tekst fra konspirasjonsnettstedet globalresearch.ca i NRK-saken “Djevelen de kjenner”), og å finne journalistist-faglige innvendinger mot denne bok er som å skyte fisk i tønne. Det er for mange ting å skrive om, la mannen være i fred med sine pappenheimere.

Det er en interessant reise de foretar: De venstreorienterte journalistene ender opp med å tangere høyreekstreme, jødefiendtlige nettsteder. NRKs Gro Holm kom i skade for å gjøre det samme. Hun fant noe hun var interessert i om jødisk makt i Amerika og var så ivrig at hun glemte å sjekke kilden.

Hans Fredrik Dahl ble fascinert av David Irving.

Den som har hørt rekken av NRK-korrespondenter gjennom tiår: Fritz Nilsen, Lars Sunnanå, Tveit i flere omganger, Sidsel Wold, er ikke i tvil om hva slags manus de leser fra. Det er et script med flere forfattere og hvor ledelsen står bak. Det er noen kriterier som er på plass allerede ved utvelgelsen. Man sørger for å få “den rette”. Sigurd Falkenberg Mikkelsen kunne trolig vært en bedre korrespondent i en public service-institusjon verdig navnet. Han er ikke den verste.

Samme prosess har vi sett i BBC, hvor den anti-israelske tendensen er blitt sterkere med årene. Nå er det helt tydelig hvor sympatien ligger.

Siden “konflikten” har kommet til Europa, får det følger, fremst for europeiske jøder. Siden Israel har skyld for at muslimer går amok i Europa, følger det logisk at også europeiske jøder blir ofre. Man forsøker å skille på Israel og jøder, men når man godtar bad guy/good guy-rollene for Israel/palestineres del, har det uvegerlig konsekvenser for hvordan man behandler og ser på muslimer og jøder i Europa. Man er følelsesmessig engasjert. Kun de jøder som aktivt tar avstand fra Israel har krav på beskyttelse.

Slik har the chicken come home to roost for den europeiske venstresiden og den liberale eliten som tuter med dem.

I Norge blir fortsatt macho-gutta på venstresiden sett på som helter. Det gjelder å holde statusen oppe:

Vennligheten og den langtidsholdbare oppmerksomheten Tveit møtes med bør strengt tatt ikke forbause. Med sin lange fartstid i NRK er han en institusjon i seg selv, og temaet han skriver om engasjerer mange. Norske fjernsynskorrespondenter i Midtøsten gav tross alt ut tre bøker om Israel i høst, og ikke en eneste om Syria eller Libya.

omslag.tveit

 

Rapport fra ekkokammeret

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629