Kommentar

Den mest dypttrengende og samtidig overraskende erkjennelsen i uken som gikk var da det gikk opp for oss at det toneangivende «vi» i sitt kollektive underbevisste søker et modus vivendi med den islamske størrelsen. Den mentale omstilling og tilpasning har begynt.

Jeg bruker med vilje uttrykket «størrelse» («entity»), for det er ikke en presis adresse, men mangfoldig og på mange plan. Men den konstituerer seg i hodet som en «enhet».

Hamas-debatten har for første gang demonstrert dette fenomenet.

Etter Magazinet-redaktør Selbekks tilbaketog, med regjeringens velsignelse, ble det uttrykt bekymring for at det ville lede til selvsensur.

Men det er språkets fattighet som gjør at vi tenker i så enkle termer. Det er en mental tilpasning, ut fra et ønske om å få ro og stabilitet, og ut fra frykt og konfliktvegring, som går mye dypere.

Norge er et stammesamfunn, fortsatt! NRK og massemediene fungerer som kollektive resonansklokker, hvor det trommes budskap ut til stammens medlemmer. Journalistene er presteskapet som formidler sannheten. Man skal derfor lytte til hva de har kommet frem til, i synkront samspill med politikerne på venstre fløy.

Journalister reagerer som på cue. Vinklinger, temaer, spørsmål skjæres over samme mal i alle medier. Jeg har ikke registrert en eneste avvikende, kritisk stemme som arresterer vanviddet.

Hamas-debatten har demonstrert massepsykologi for åpen scene.

Det som er blitt presentert av analyser er på et så naivt og enfoldig nivå at det kun kan forstås på bakgrunn av underbevisste drivkrefter. Man har hatt et ønske om å komme Hamas i møte, og Hamas symboliserer «de andre», muslimer verden over.

Barry Rubin har fått rett:»Rather than easing the Middle East’s madness, the West has caught the disease itself.»

Det er noe nærmest freudiansk over at støtten til Hamas seiler under fornuftens tegn. USA og EU driver med maktpolitikk. Bare Norge har klarsyn nok til å ta et riktig standpunkt: Olav Verstos kommentar i lørdagens VG heter derfor betegnende nok: Klokskapen seiret.

Journalister burde tenke på at leserne over tid kjenner både dem og avisen særs godt. Jeg kan med hånden på hjertet si at det Versto presterer er et brudd på alt VG burde ha stått for og har stått for. Her er det ikke mye av verdiene fra motstandskampen mot tyskerne igjen!

At artikkelen representerer et kvantesprang, bærer den selv bud om: Det er en omskriving av Verstos og VGs syn på hele Midtøsten-konflikten. Den anti-israelske holdningen som gjennomgående preger norske journalister, har her slått over i et overgripende syn på hele konflikten, til fordel for Hamas og palestinerne. Bare det at det ikke nevnes at det er forskjell på Hamas’ og palestinernes interesser, sier en hel del.

Vi er da kommet til den korsvei hvor årelang kritikk av og motvilje mot Israel møter den islamistiske bølgen, og norske journalister og politikere går over Rubicon. De tar steget, uten å tenke på eller spørre hva slags selskap de havner i, og hvilke konsekvenser det kan få.

Jeg må bare si: Da lever vi ikke lenger i samme verden. Det er de samme kreftene som står bak folkemordet i Darfur, som drepte Rafik Hariri og flere modige journalister og politikere i Libanon, og som prøver å skaffe Iran atomvåpen. Dette er den ideologiske front Hamas er en del av. Skrittet over til Al Qaidas verden er heller ikke stort.

Å drøfte støtten til Hamas med så stort engasjement for skarve 30 millioner, er oppsiktsvekkende. Jonas Gahr Støre vet hva det internasjonale samfunn er. Opinionen er uhyre skeptisk til Hamas-regjeringen. Og støtten til Tel Aviv-bomberen bekreftet skepsisen. Normalt ville VG støttet den internasjonale linjen, representert ved den såkalte Kvartetten og de tre kravene om «anerkjennelse av staten Israel, avståelse fra vold, og anerkjennelse av inngåtte avtaler».

Men Versto prøver å innbille oss at det er å «dilte etter» USA og EU. Når ble det å følge det internasjonale samfunn «dilting»?

Tradisjonelt har det vært riktig å se med den største skepsis både på SVs utenrikspolitikk og på opposisjonen i Ap; men i dette tilfellet var Regjeringen i ferd med å gå for langt i sin iver etter å spille på lag med EU og USA.

På 80-tallet ble Danmark herostratisk berømt som fotnote-land i NATO. De signalene venstresiden og norske medier legger opp til minner om en slik fotnotepolitikk. Men i en post-911-verden er usikkerheten og fallhøyden større.

Versto prøver å konstruere en parallell mellom Vestens forhold til PLO og dagens Hamas. Hamas kan temmes og modereres på samme måte, med samme midler.

…men det heter nå at man ikke venter at Hamas innfrir alle krav i ett steg; det er nok at det kommer en prosess i riktig retning.
Jeg mener dette er en god tilnærming til det faktum at Hamas har vunnet et fritt og demokratisk valg i Palestina.
Det var slik Norge og andre meglere nærmet seg PLO lenge før organisasjonen var rede til å anerkjenne Israel. Men resultatet av Oslo-prosessen ble gjensidig anerkjennelse mellom PLO og Israel.

Det finnes få likheter mellom de to. Ganske enkelt fordi Hamas er langt mer ekstreme enn PLO noen gang var. PLO drev ikke med selvmordsaksjoner. De elsket ikke Døden.

Det finnes ikke snev av den skjønnmaling og forståelse Versto viser Hamas, i beskrivelsen av Israel.

Det er nemlig slik at den israelske okkupasjonen og bosettingen på palestinsk land er ulovlig og i sine verste utslag direkte kriminell. Den folkerettsstridige muren på Vestbredden og Israels planer om ensidig å diktere nye, ulovlige grenser bør få det internasjonale samfunns unisone fordømmelse. Det er et rimelig krav at Israel innfrir FNs resolusjoner, fjerner bosettingene og trekker seg tilbake til grensene fra 1967.

Avvisningen av Israel er omvendt proporsjonal med forståelsen av palestinernes vold.

En stor del av det palestinske folk ble fordrevet, til dels med brutal vold, allerede i forbindelse med opprettelsen av staten Israel i 1948. I 1967 ble mange av palestinerne drevet på flukt en gang til under erobringen av Gaza og Vestbredden; og deres landsmenn som ble igjen, har nå i snart 40 år levd under en nedverdigende okkupasjon.

Vi må ta avstand fra det, men det er ikke vanskelig å forstå at et folk som utsettes for slik urettferdighet og ydmykelse, svarer med vold og fundamentale krav.

Etter å ha slått fast israelernes kriminelle okkupasjon og palestinernes rett til voldsbruk, setter Versto inn coup de grace, krigen. Det er et usvikelig kjennetegn på at man har tatt steget over i de jødefiendtliges rekker at man bruker nazi-kortet: Israelerne behandler palestinerne som nazistene behandlet jøder og KZ-fanger. Dermed fratas israelerne sin mest grunnleggende legitimitet. Vet ikke Versto dette, eller er det resultat av kollektiv suggesjon? Det er en skam at i Tim Greves avis kommer slike meninger på trykk, og det fra en seniorkommentator.

Historiene Versto gir til beste, gir inntrykk av å være noe han selv opplevde på 70-tallet. Man kunne kanskje forstå at noe hadde satt seg fast, men de er hentet fra Odd Karsten Tveits bok, og hans anti-israelske grunnholdning tør være velkjent.

Det var da Stortingets utenrikskomité besøkte Midtøsten i januar 1977; blant dens medlemmer var Israel-venner som de tidligere statsministrene Trygve Bratteli, Lars Korvald og Per Borten.

Komiteen besøkte en flyktningleir utenfor Amman i Jordan, der nær 3000 palestinere levde i uverdig elendighet. Da Trygve Bratteli så utdeling av mat til en mengde barn som sto i kø med blikkfatene sine, utbrøt han; «Dette er jo som i Sachsenhausen». Jeg har historien fra første bind av Odd Karsten Tveits verk om forholdet mellom Israel og Norge.

Der kan man også lese hva utenrikskomiteens leder, Tor Oftedal fra Ap, sa til palestinske representanter før nordmennene forlot leiren:

«Ikke noe menneske, ikke noe folk eller noen nasjon ville akseptere en slik ydmykelse som den vi har vært vitne til her.»

Det kan godt være historiene er sanne. Jeg har hørt mange historier om aktverdige norske borgere som har ytret de mest utrolige ting om israelere og jøder. De blir av en eller annen grunn aldri kolportert videre av journalister.

Midtøsten-korrespondentene har i årtier terpet på sitt anti-israelske budskap. Nå høster de fruktene, men jeg tror ikke folk som Versto helt er klar over hva de er med på. Dette er et forræderi mot alt hva norsk demokrati handler om.

Les også

-
-
-