Kommentar

Når Kristin Halvorsen tråkket i baret som hun gjorde, er det fordi hun har hørt på det norske utenriksjournalister og eksperter har sagt i en årrrekke.

Av en eller annen grunn ser det ut til at anti-israelisme er en forutsetning for å bli Midtøsten-korrespondent og ekspertkommentator. Odd Karsten Tveit, Lars Sigurd Sunnanå, Per A. Christiansen, Jan-Erik Smilden, Nils Inge Kruhaug, Hilde Henriksen Waage, Nils Butenschøn, Morten Strøksnes – antipatien mot Israel er så sterk at de heller ikke har kunnet registrere de siste års forandringer.

Så sent som sist uke skrev VGs Harald Berg Sævereid om at Abu Mazen ikke greide å samle palestinerne. Det var det bare Yasser Arafat som hadde greid. Hans autoritet var uomtvistelig, skrev Sævereid.

Hvor har han vært de siste fire år?

Halvorsen har et utgangspunkt, som er sympati med palestinerne, og hun har fått sine holdninger bekreftet uten motforestillinger. Det må norske medier bære en stor del av ansvaret for. Halvorsen er ikke alene. Store deler av det norske folk mener som henne.

At det denne gangen ikke gikk helt galt skyldes to ting: At UD har en glimrende utenriksminister som forstår internasjonalt diplomati, og at Morten Wetland er statssekretær for utenrikssaker ved statsministerens kontor. Støre forstår hvordan USA ville reagert, og Wetland kunne forklare hvordan man i Tyskland oppfatter en oppfordring om å boikotte israelske varer, og i neste omgang sanksjoner.

Dertil kom at Ariel Sharon lå for døden. En usedvanlig bad timing. Sympatien lå på Israels side.

Den samme blanding av antipati og uformuenhet tøt frem i kommentarene til Sharons karriere: Ord som hensynsløs var gjennomgående. Gaza-tilbaketrekningen var riktig, men den hadde vært unilateral. Det som ikke er kommet frem er at Sharon gjennomgikk en politisk forvandling. Han valgte demokratiet fremfor undertrykkelse. Det var dette som gjorde at han ble så populær.

Først valgte israelerne ham for å få sikkerhet. Det viste seg ikke å være lett. Israelerne ble tvunget til å bygge gjerdet, noe Sharon lenge var imot.

Det var først da Sharon ble arkitekt for en fredsløning og viste vilje til å skape historie, selv om palestinerne ikke var med, at han virkelig ble en landsfader.

BBC kunne idag fortelle at det var kona til Ehud Olmert som overbeviste mannen om at Israel måtte velge: Jødisk demokrati eller en undertrykkerstat over et palestinsk flertall.

Det representerer en stor seier for israelsk demokrati at Sharon forsto dette og ikke kompromisset. Det sto om hele Israels fremtid.

Men i fredslandet Norge har ikke dette kommet frem. Her snakkes det mest i klisjeer. Det er et problem for Norge, ikke Israel. Hvilket Halvorsens fadese illustrerer. Det er flere enn henne som burde beklage.