Kommentar

sharon.jpg

Det skapes historie i Midtøsten om dagen. I Gaza begynte evakueringen av jødiske bosettere. I Bagdad avgjøres det om Irak skal få en forfatning, eller kanskje bli styrtet ut i en borgerkrig. Ingen av delene blir riktig verdsatt av norske medier. Ariel Sharon er og blir en busemann. Han gis aldri kreditt for noe som helst. Hvis han gjør noe fordelaktig er det alltid med et dårlig motiv. Slik også nå: Det er ikke Gaza first, men Gaza last. Det maler også BBCs Orla Guerin på. Men akkurat som kriger ofte får uventede følger, får evakueringer det. Ingen kan spå hva resultatet blir av Gaza-evakueringen.

Det vi kan konstatere er at Sharon har holdt fast ved sin målsetning, til tross for sterk indre motstand. Men kommentarene overser ofte det viktigste: Sharon har støtte fra et stort flertall i folket.

Sharon er den andre politikeren på høyresiden som traff en historisk beslutning, på tvers av det forventede. Den første var Menachim Begin som inngikk freden med Sadat og evakuerte Sinai. Også det skjedde med makt.

Sharon, i mange europeeres øyne forbundet med Sabra og Chatila, har vist seg som en statsmann. Mannen som har vært arkitekten bak bosetningene, innså at Israel måtte velge: demokrati eller okkupant. Han valgte demokratiet. Anti-israelerne vil også utlegge dette som et «egoistisk» trekk, som om ikke ivaretakelse av interesser er selve politikkens vesen.

Tilbaketrekkingen er et vitnesbyrd om det israelske demokratiets styrke.

Norske medier forsøker å fremstille israelerne som mer eller mindre gale. Ta f.eks. artikkelen til VGs Harald Berg Sævereid søndag. Sævereid snakker bare om hvor sterk motstanden er, og tier fullstendig ihjel at israelere flest står bak ham. Motivet hans er å spare penger!

Sharon er heller ikke blitt en palestinervenn. Motivene for å trekke seg ut av Gaza er ikke edlere enn at han ser fordelen ved at det internasjonale samfunnet langtpå vei må påta seg det økonomiske ansvaret for 1,4 millioner palestinere i Gaza.

…Ikke edlere enn. Det er nesten så han skriver: en gang jøde, alltid jøde.

Det er fristende å snu på det og lure på om den sure, negative tonen er noe som angår journalisten, og ikke objektet for artikkelen. Han er langt mer nyansert enn det Sævereid og hans kolleger greier å få frem.

Sammenlign VGs negative Sharon-bilde med det Klaus Wivel i Weekendavisen tegner. Han har møtt Shimon Schiffer, journalist og kommentator i avisen Yedioth Ahronoth.

»Læg mærke til, hvor afslappede alle israelerne er for tiden. Det er ikke til at se, at Israel er et land, som netop er kommet ud af en af de værste perioder i landets historie, og at cafeer som denne har været en krigszone.« Berejst og velorienteret ved Shimon Schiffer godt, hvad de fleste europæere tænker om Ariel Sharon, så han sender et lumsk smil. »Det må gøre ondt at høre, men den fantastiske stemning er alt sammen Ariel Sharons skyld.«

Schiffer har kendt Sharon siden 1977. Han taler med ham tre gange om ugen, og den israelske journalist siger ublu, at der næppe er nogen, der kender premierministeren bedre end han. »Sharon er en historisk figur. David Ben Gurion, Israels første premierminister, anså ham for at være en søn. Da han studerede jura på Det hebraiske Universitet i 1950erne, hentede Ben Gurion ham ind, fordi Sharon som ung officer i 1950erne var den eneste, der vidste, hvordan man skulle bekæmpe de arabiske fedayeen.«

Schiffer skrev en bok i 1983 hvor han indirekte ga Sharon ansvaret for Shabra og Chatila. Det førte til brudd mellom dem, som varte i ti år. Da tok Sharon igjen kontakt, og siden har kontakten vært tett.

Schiffer mener det ikke bare er palestinerne som skal bevise noe. Nå skal også Israel bevise at de er et demokrati og greier evakueringen på en kontrollert måte.

Men hvorfor er det netop Sharon, der har truffet dette valg – den mand, som står fadder til bosætterbevægelsen, og som selv har været med til at plante byer i Gaza og på Vestbredden?

»Det er ikke så mærkeligt,« siger Shimon Schiffer. »Som premierminister, som ældre statsmand, kan han se, at det er op til ham at føre Israel ind i fremtiden. Sharon mener, at de politikere, som står til at skulle afløse ham – både på venstre- og højrefløjen – er idioter. Selv da han var forsvarsminister kunne han fralægge sig ansvaret. Nu handler han som Rabin. Han vil skabe en stat i fred med sig selv og sine naboer.«

Og så har han mistet tiltroen til de mennesker, han selv har været med til at skabe: bosætterne. »Det skete, da de forsøgte at ramme ham under bæltestedet. De kaldte ham en diktator. Som en af de højtstående bosættere sagde: ’Arik, Lily venter på dig’. Redaktøren af bosætternes egen avis skrev, at Sharon ikke fortjente benævnelsen ’menneske’. Fra da af mistede de Sharon. Værst for dem.«

Lily er Sharons avdøde kone som han elsket høyt. Akkurat dette poenget om anstendighet og mangel på en sådan, er viktig. Bosetterne mistet Sharon.

Personlig har jeg heller ikke hatt særlig sans for Sharon. Men mye har skjedd, som også ser ut til å ha forandret Sharon.

Ta talen han holdt til folket idag:

The day has arrived. We are beginning the most difficult and painful step of all, evacuating our communities from the Gaza Strip and northern Samaria (West Bank).
This step is very difficult for me personally. It is not with a light heart that the government of Israel made this decision on disengagement and the parliament did not lightly approve it.
It is no secret that, like many others, I had believed and hoped we could forever hold onto Netzarim and Kfar Darom. But the changing reality in the country, in the region, and the world, required of me a reassessment and change of positions.
We cannot hold onto Gaza forever. More than a million Palestinians live there and double their number with each generation. They live in uniquely crowded conditions in refugee camps, in poverty and despair, in hotbeds of rising hatred with no hope on the horizon.

Citizens of Israel, the responsibility for Israel’s future is mine. I initiated the plan because I reached the conclusion that this action is essential for Israel. Believe me, the pain I feel with this act is the same as the full realisation that we must do it.(reuters)