Kommentar

Den religiøse stiftelsen Waqf som forvalter muslimske helligdommer på Tempelhøyden i Jerusalem, har foretatt bortkjøring av masse fra stedet der Det annet tempel sto, helt uten arkeologiske hensyn. Arbeidene er et direkte resultat av Oslo-prosessen som sa at palestinerne skulle bestyre det som var over bakken, og israelerne det som var under.

Det var et forsøk på kompromiss fra Clinton-administrasjonens side. Resultatet var at Waqf-stiftelsen i 1999 satte i gang omfattende utgraving og bortkjøring av masse, uten å bry seg om arkeologi. Flere hundre billass ble bare dumpet i Kedron-dalen.

Gravearbeidene opprørte israelerne: dette er kjernen i deres historie, og berører også kristendommens opprinnelse. Israelere for både høyre og venstre gikk sammen om en protest: Ariel Sharon og Amos Oz, Yehuda Amichai og Silvan Shalom, Amos Kenan og Benny Elon, A.B. Yehoshua og Meir Dagan, S. Yizhar og Moshe Arens krevde en stans i arbeidet! Nå gjennomgår israelske arkeologer jordhaugene. Det er et møysommelig arbeid, men har allerede gitt oppsiktsvekkende resultater.

Sharons vandring

Det er en utbredt forestilling at Ariel Sharons vandring på Tempelhøyden i 2000 utløste den annen intifada. Palestinerne har flere ganger fått internasjonal oppmerksomet for påstander om at Israel «undergraver» Tempelhøyden, eller Al-Haram Al-Sharif, som de kaller det.

Israelerne har hele tiden forsikret at de driver omstendelig og ansvarsfullt arekologisk arbeid.

Men de som har drevet historisk vandalisering er de religiøse myndighetene, waqf, og det har skjedd i stor stil.

Arkeologen Gabi Barkai forklarer hvordan Oslo-prosessen utløste vandaliseringen. Den islamistisk bevegelsen deltok med frivillige.

The rubble that Barkai is sifting comes from those earthworks. He notes that the large-scale digging carried out by the Waqf on the Temple Mount in the second half of the 1990s was a result of the Oslo Accords. One of the ideas that came up in the negotiations, he says, was «a horizontal division of the Temple Mount. That is, everything belowground, including the structural remnants of the Jews’ temples, would be under Israeli sovereignty; everything aboveground, including the Muslims’ mosques, would be under Palestinian sovereignty.»

The result, he says, was Waqf-initiated activity, with the aid of volunteers from the Israeli Islamic Movement, to seize control of the underground spaces: «In 1996, the Al-Marwani Mosque was dedicated in Solomon’s Stables [below the Temple Mount], with room for more than 10,000 worshipers. Two years later, another mosque was dedicated on the Temple Mount, which completely changed the status quo. This is Al-Aqsa al-Qadima, in the passages of Hulda’s Gate.»

The peak of this activity, Barkai notes, came in November 1999, during the tenure of Ehud Barak as prime minister: «A trench 12 meters deep and 40 meters long was dug in front of the facade of Solomon’s Stables, where the mosque had been dedicated three years before. It was a huge pit, dug by bulldozer, and trucks carried the earth out. The Waqf’s request was that there be an emergency exit, but what was built was a monumental entrance to the mosque.» Amir Drori, director general of the IAA at the time, described what was done as an archaeological crime.

Barkai: «I want to see how a cultured person would react if bulldozers were to mount the Acropolis. In my opinion, there should be no trucks or tractors on the Temple Mount, no heavy equipment at all. A crime was committed there, by the huge removal of a vast amount of fill, without supervision and without archaeological examination. There was a rare historic opportunity to carry out an excavation on the Temple Mount and it is immaterial to me if the director was an Arab archaeologist. Destruction was wrought there on a tremendous scale.»

Skjending

Man får et klart inntrykk av at historien er levende og omstridt. Muslimene nekter å anerkjenne jødenes lange historie på Tempelhøyden. De prioriterer sine egne moskeer og bygger gjerne nye.

Skulle israelerne ha gått frem på samme måte som muslimene, ville det blitt mer enn ramaskrik. Hele den muslimske verden ville reist seg. Men jødenes historie kan man gjerne tråkke på.

Man forstår at Jerusalem har en helt bestemt betydning i den politiske kampen. For islamistene er det en by de ikke vil oppgi, selv om de stiller langt bak jødene i ansiennitet.

Hva jorden skjulte

Utgravingene har brakt for dagen en bulla, som er et segl fra den første tempelperioden, dvs. fra 1.000-500 f.Kr.

For example, the bulla from the First Temple period (1000-586 B.C.E.), which was discovered on September 27 and which Barkai reported that very day at the sixth annual archaeological conference of the City of David. A bulla is a round clay seal affixed to documents. The bulla, which is no more than one square centimeter in size, nevertheless contains three lines of writing in Hebrew. The top line is broken. In the middle line the letters lamed yud heh vav (together «lihu») can be made out; Barkai says this may be the last part of the name «Galihu.» On the third line the word «immer» appears. Barkai says this might have been the seal of a person named Galihu Ben Immer, explaining, «from the Book of Jeremiah we know one of the important Temple priests, whose name was Pashhur Ben Immer.»

Many First Temple bullas have been discovered in the past, but «the tremendous importance of this discovery,» Barkai told reporters, «is that this is the first time we have an artifact bearing an inscription from the First Temple period, whose source is incontrovertibly the Temple Mount.» He described finding this artifact as receiving «greetings directly from the kings of the House of David.» The sifting project also turned up another artifact from the First Temple a shard with several letters on it.»

Barkai: «The shard bears the inscription of the owner’s name so that no one else will use it. The bulla attests to administrative activity.»

Araberne/palestinerne/muslimene protesterer mot israelske utgravinger, og man forstår hvorfor: de arkeologiske funnene dokumenterer jødenes lange historie i landet. Man har derfor ikke noe imot å kjøre den jødiske historien på fyllinga.

Funnene berører også kristendommen og de kristnes forhold til Israel: de dokumenterer at Bibelens historier er basert på historiske hendelser.

Økumeniske kristne i Norge liker å snakke om sameksistens. Men i praksis viser muslimene at de ikke respekterer andres historie. Det er kun deres som gjelder.

Når Israel betyr så mye for kristenfolket på Sør- og Vestlandet er det uttrykk for en sterkere historisk og religiøs bevissthet enn det de liberale og sekulære oppviser. De urbane og moderne later som om de er hevet over slike motsetninger: Jerusalem må kunne deles, og Israel må gi innrømmelser, mener de.

Men jødenes tilknytning til byen, og muslimenes intolerante holdninger gjør dette usannsynlig.

Byens fremtid

Den 7. Jerusalem Congress som åpnet mandag understreket byens udelelighet og enhet: Borgermester, Nir Barkat, understreket at byrådet går inn for å løfte bo- og levestandarden også i den arabiske delen av byen. Det jødiske Jerusalem vil ikke kunne fungere med en fattig, neglisjert og opprørsk arabisk bydel vegg i vegg.

Benny Begin (Menachem Begins sønn), medlem av Knesset for Likud og minister uten portefølje, var også sterkt opptatt av å beholde Jerusalem som en forent by. Hans argumenter gikk på den historiske arven og tilknytningen som jødene har til Jerusalem.

Kveldens hovedtaler var Nathan Sharansky, berømt russisk jødisk «refusnik» som kom til Israel i 1986 etter å ha vært samvittighetsfange i Sovjet i ni år, så israelsk politiker siden 1996 og minister i regjeringer siden 1999, og i dag leder av Jewish Agency som har som mandat økonomisk utvikling og absorpsjon av nye immigranter til Israel. Han fortalte om hvor viktig Jerusalem har vært for jøder i diasporaen:

Jerusalem binder russiske – og etiopiske jøder sammen etter to tusen år i utlendighet. Da han ble dømt til fangenskap i Sibir, spurte dommeren ham om hva han ville si som det siste til sitt forsvar. Sharansky svarte med de kjente jødiske ordene; «Neste år i Jerusalem!». Med disse ordene har jøder avsluttet sine religiøse høytider i over to og et halvt tusen år. Ministeren Benny Begin hadde for øvrig en etiopisk jødisk livvakt noen meter diskret bak seg mens han var på talerstolen.

Den siste taleren for kvelden var arkeologen dr. Gavriel Barkai. Han plasserte Jerusalem i historisk perspektiv og uttrykte sin frustrasjon over Arafat og PLO’s anstrengelser for å «avjødifisere» Jerusalem ved å hevde at jøder aldri har hatt noe hellige steder i byen. Jødedom og Jerusalem var irrelevant, hevdet Arafat, og nektet jøder enhver tilknytning til Tempelhøyden. Professor Barkai har vært ansvarlig for den arkeologiske undersøkelsen av jorda som det muslimske Waqf beordret gravd ut og dumpet fra den sørlige delen av Tempelplassen for å bygge en underjordisk moské på stedet (kong Salomons staller). Hundrevis av lastebillass med superrelevant arkeologisk jordmasse ble altså kjørt bort og dumpet. Det er snakk om jødedommens og kristendommens vugge. Waqf fikk gjøre som de ville uten innblanding og uten protester fra omverdenen. Barkai minnet om hvor opprørt verden ble da Taliban ødela de buddhistiske kjempestatuene i Bamyan, Afghanistan.

Han forstår ikke verdens stilltiende tilsynelatende aksept av ødeleggelsene på Tempelplassen og kaller det for kulturell intifada. Ville noe sånt ha blitt akseptert på Akropolis?

I drosjen på turen hjem spurte jeg den arabiske drosjesjåføren om hvor mange, hvis i det hele tatt, arabere fra Øst-Jerusalem ville leve under Israel i et samlet Jerusalem. Over 80% vil helst bo under Israel, sa han. Vil de ikke heller ha sin del av Jerusalem som hovedstad i en ny palestinsk stat? Nei, de vil ha demokrati og orden, sosial sikkerhet, utdannelse for sine barn og muligheten for et godt liv. Han sa at situasjonen for innbyggerne i Øst-Jerusalem i dag langt fra er perfekt, men håpet om en bedre framtid er større under israelsk ledelse enn under en korrupt og udemokratisk palestinsk ledelse.

Hildegunn Egdetveit for document.no i Jerusalem

Historien om vandaliseringen er fra Ha’aretz

Gems in the dirt