Kommentar

Det var den ekstremistiske jøden Yigal Amir som ødela fredsprosessen i Midtøsten da han for ti år siden (fredag) skjøt og drepte Israels daværende statsminister Yitzhak Rabin, skriver Ritzau-journalisten Frank Jørgensen. Yigal Amir ville kanskje gledet seg over å bli tilskrevet «æren» for å ha ødelagt fredsprosessen, men det er en nokså drøy påstand. Vanligvis skylder mediene på Ariel Sharon i 2000.

På denne triste 6. november 1995 havde selv Jordans kong Hussein og den egyptiske præsident, Hosni Mubarak, fundet vej til det gamle fjendeland.

Og alle udtrykte de håb om, at det «kun» var Yitzhak Rabin, de begravede, og ikke den mellemøstlige fredsproces.

Deres håb blev gjort til skamme.

10 år efter mordet på Israels premierminister har det vist sig, at de to kugler, som den ekstremistiske jøde Yigal Amir dræbte Rabin med den 4. november 1995, også tog livet af den fredsproces, der dengang maste sig frem trods modstand fra radikale fløje på både den israelske og palæstinensiske side.

Yigal Amirs attentat på Rabin var først og fremst et tragisk resultat av drapstruselene mot Rabin fra den uforsonlige, dogmatiske religiøse fløyen i Israel, og tok fra landet en solid leder. Det var like etter at Oslo-avtalen var undertegnet, og det gikk ennå nesten fem år før den palestinske ledelsen sa nei til å gå videre med fredsprosessen og brukte Ariel Sharons besøk på Tempelhøyden som påskudd til å utløse de radikale kreftene i et opprør som var planlagt fra den palestinske ledelsens side, kalt den andre intifadaen.

Amirs skudd mot Rabin var et forsøk på å drepe fredsprosessen med palestinerne, men det er ingen grunn til å kreditere ham for det, slik den danske journalisten gjør. Fredsprosessen besto av mange flere personer enn Rabin, som i høyeste grad ga prosessen en spesiell legitimitet på bakgrunn av Rabins egen historie. Israelerne oppdaget «the enemy within». Det var i realiteten et angrep på det israelske samfunnet. Det var også et angrep på fredsprosessen, men ikke med den konsekvens som Frank Jørgensen tilskriver drapet. Det var for tidlig. Det var flere krefter som motarbeidet fredsprosessen, men den politiske viljen til å fortsette var der.

Frank Jørgensen tar så tilbake sin påstand litt senere, om en fortsetter å lese:

Shimon Peres overtog posten som premierminister og udskrev valg i forventning om at styrke sit Arbejderparti, men så var det, at yderliggående palæstinensere tog fat.

De slog til med fire selvmordsattentater i Israel i vinteren 1996, og Mellemøsten og verden var rystet.

Det var dengang, da selvmordsattentater var sjældne. De udløste hver gang reaktioner fra regeringer rundt om i verden og forfærdede almindelige mennesker, der ellers ikke bekymrede sig stort om Mellemøsten.

Det var ikke – som nu – noget, der tragisk er blevet en del af dagligdagen i Mellemøsten, specielt i Irak. Og det var selvmordsattentater, som kostede Peres valgsejren. Israelerne krævede hårdt mod hårdt, og ved valget i maj valgte de Benjamin Netanyahu fra det højrenationale Likudparti som premierminister. Han gik til valg på at tage tempoet ud af fredsprocessen, og israelerne – og de militante palæstinensere – fik det, som de ville. Fredsforhandlingerne hakkede af sted, mens volden tog til.

(…)I 1999 blev Netanyahu byttet ud med Ehud Barak fra Arbejderpartiet, der lancerede sin freds-masterplan, som året efter var druknet i vold og terror (intifadaen, BS).

Jørgensen hevder så igjen at Oslo-prosessen avgikk ved døden da Rabin ble myrdet. Han hevder med det at hele Oslo-prosessen hang på Rabin, den israelske statsministeren, som ble drept av en annen jøde. Han trekker slutninger som ikke stemmer overens med den beskrivelsen han gir av historiens gang. Det tyder vel på at heller ikke desken i Ritzaus Bureau er så nøye med hva de sender ut.