Kommentar

En tilbakevendende innvending: Men hva med Israel? Det er da de som vitterlig dreper flest, og hvorfor driver de kollektiv avstraffelse?

Når de som er utsendt for å fortelle nordmenn ikke bare hva, men hvorfor ting skjer, er mer opptatt av moralisering og politiske prekener, er det denne type moralske regnestykker som går igjen. For de politisk aktive, og det vil som oftest si venstresiden i utenrikspolitikken, er politikken redusert til slik moralsk aritmetikk.

Hadde Norge stått i en situasjon som bare vagt innebar en trussel mot vår fremtid, ville forståelsen for Israels situasjon vært større. Men vi har råd til idealisme på vegne av de mest undertrykte, og skuffer på i tonnevis. Det er litt perverst.

Litt måtehold er ikke av veien, selv når det gjelder idealisme.

Israel har gjort mange feil. Libanon-felttoget til Sharon i -82 fremstår fortsatt som et feilgrep, og det resulterte i mye som var forferdelig. Deir Yassin er ikke bare noe venstresiden prater om. Det skjedde. Yitzhak Rabin snakket om de 400 landsbyene som var blitt rasert i -48. Bibi Netanyahu var en kvalmende figur som gjorde mye for aktivt å kvele fredsprosessen. Israelske politikere og offiserer har til tider mistet kontrollen, som da noen personlig slo ihjel terroristene som hadde kidnappet en skolebuss, kalt 333 såvidt jeg husker.

Noe av det mest opprørende synes jeg har vært ødeleggelsen av olivenlunder og hus. Kollektiv avstraffelse av familier vekker noen ubehagelige minner. Å ødelegge trær er ikke bare å ødelegge livsgrunnlaget til mennesker, men noe som er symbolet på livet selv.

Det har også vært en «streak of vengeance» i en del av det israelerne gjør mot palestinerne, som f.eks. ved unge soldaters oppførsel ved kontrollpostene.

Men bildet er ikke bare svart. Israel gjør også gode ting. På Hadassah-sykehuset ligger jøder og palestinerne side om side. Også de fra de okkuperte områdene. Også sårede terrorister.

BBC viste for en tid tilbake et Panorama som var inne fra et israelsk fengsel. Det viste kvinnelige palestinske innsatte. Fangene hadde organisert seg. Fremste tillitskvinne var fra Hamas. Hun hadde virkelig makt. Fengselsmyndighetene var nødt for å behandle henne med respekt. Det var skremmende å se hvor mye makt hun hadde inne i et israelsk fengsel. Det sa meg noe om at Israel har forandret seg mye som samfunn siden jeg bodde der på midten av 80-tallet. Man har modernisert systemet, selv om det gir ekstremistene anledning til å utnytte mulighetene.

De komplekse sidene ved det israelske samfunnet kommer sjelden eller aldri frem.

Men hvorfor likvideringer, hvor kollektiv avstraffelse?

Likvideringene skyldes rett og slett at Israel er et demokrati. Folk fant seg ikke i at de hadde et flyvåpen og artilleri som kunne ta ut de ansvarlige for selvmordsbomberne, uten at noe ble gjort. De forlangte handling. Her hjemme er det gjort til et spørsmål om Sharons onde natur, om hans «essensialisme», som i neste omgang leder frem til det velkjente: Slik er jødene!

En mann som Per A. Christiansen har aldri fortalt norske lesere hva det vil si å bo i Midtøsten. It’s a tough neighbourhood. Israelerne har lært. Ellers hadde de ikke overlevd. Med fare for å bli «too clever». Den jødiske chutzpah er ikke noe ukjent fenomen.

Men husk på de sjokkene den israelske psyken fikk med drapet på Yitzhak Rabin: Det viste hva overmot og fanatisme kan føre til.

Det er to forskjellige kulturer som støter sammen på Gaza: Israel ønsker ikke å ofre unge soldaters liv. Det bruker mest mulig high-tech-løsninger for å ramme fienden. Det rammer også sivile, og det er selvfølgelig et element av kynisme til stede når israelerne tar det med på kjøpet.

Men kynismen er mye større hos palestinerne som skyter Qassam-raketter inn over Israel, eller kidnapper soldater fra israelsk jord. Dette er folk som vet de inviterer harde mottiltak, likevel kjører de på.

Det er ingen idealisme eller frigjøring som ligger bak. Det er frigjøring forstått som utryddelse og eliminering. Det er på tide vi erkjenner det.

Les også

-
-
-
-