Kommentar

– Hva vil Israel gjøre den dagen de palestinske massene i Gaza stormer inn over Israel, og ikke Egypt? spør direktør for Norsk Utenrikspolitisk Institutt, NUPI, Jan Egeland, retorisk. Han mener det vi har sett på grensen til Egypt bare er forsmaken på hva vi har i vente, hvis ting bare får skli. Men hvem sitt ærend er det Egeland egentlig løper – er det fredens eller Hamas’?

Egeland kom i en kommentar i Aftenposten lørdag og et intervju i Dagsnytt Atten mandag med en advarsel til Israel. De vil komme til å angre på at de ikke forhandlet med Hamas den dagen «bråttsjøen» av mennesker velter inn over Israel. (Et svakt ekko av marsjen over Rødehavet?) For hva skal israelerne da stille opp? Skal de skyte? Egeland lar spørsmålet henge i luften, vel vitende om at svaret er nei. Er det det?

I Egelands verden skyter ikke soldater på sivile. Men det er fordi de ikke behøver gjøre det. Egeland vil gjerne at Israel skal tilhøre gruppen av siviliserte stater, og legger et moralsk press på Israel. Men Israel er uimottagelig. Grunnen er enkel: Hvis Israel hørte på folk som Jan Egeland, ville det opphøre å eksistere.

I Israel gjør ikke Egelands argumenter stort inntrykk. Men han er med på å forme opinionen i Vesten, og er således med på å delegitimere Israels rett til å forsvare seg. Det gjør han ved å presentere en analyse av situasjonen der Israel med «overveldende militærmakt» dreper små barn, ydmyker palestinerne, beleirer en befolkning på 1,6 millioner mennesker og holder dem «i bur». Ved første øyekast virker det som om Egeland er ute i et humanitært ærend. Men når han maler bildet i så grelle farger, er det for å fremheve hvem som har ansvaret:

TENK DEG at vi tar bort en fjerdedel av Oslos areal, men samtidig tredobler byens befolkning til over 1,6 millioner. Tenk deg så at denne overbefolkede byen først og fremst består av flyktninger, barn og rasende ungdommer. Tenk deg til slutt at byens grenser permanent stenges på alle kanter av en overveldende militærmakt som umuliggjør kontakt med slekt og venner, lammer alle arbeidsplasser og høyskoler, stanser medisinsk behandling utenfor byen og blokkerer alle forsyninger utover ren nødhjelp.

Dette er hype. Faktum er at Israel trakk seg ut av Gaza. Gaza er ikke lenger deres bord. Men Hamas fortsetter å la Qassam-raketter regne ned over det sørlige Israel. Hamas gjør dette fordi de ikke bryr seg om sin egen befolkning, men bruker den som innsats i et politisk spill. Det samme gjorde de med grensen til Egypt. Hamas visste at egypterne ikke turde skyte på sivile. De skapte bevisst kaos for å vise at de kan lage bråk hvis de vil. Målet er å vinne innflytelse over grensen. Den er siden ifjor blitt kontrollert av den palestinske selvstyremyndigheten PA, EU, Egypt og Israel i fellesskap. Men da kulene begynte å fyke rundt ørene på EU-kontrollørene, pakket de kofferten. Siden har grensen vært stengt. Det er altså ikke bare Israel som ønsker å sette Hamas på plass. Hamas tester hele tiden grensene, og vil øke sin makt. Kuppet i juni var svaret på den manglende internasjonale anerkjennelsen.

Israels kontroll over grensen til Egypt har vært kameraene ved overgangsstedene. Ett av Hamas’ krav er typisk nok at de må vekk. Hvis Hamas skulle vinne kontroll over grensen, har de mulighet til å trappe opp utpressingen, både av Egypt og Israel. Problemet med en organisasjon som Hamas er at hvis den får viljen sin, blir resultatet enda mer vold lenger frem.

Hamas spiller med palestinerne som innsats, men for Egeland er det Israel som er slem mot «uskyldige».

Dette for oss utenkelige skrekkscenariet er dagens, gårsdagens og morgendagens realiteter i Gaza – hvor verdenssamfunnet bevitner Israels kollektive avstraffelse av hundretusener uskyldige kvinner og barn.

Egeland «glemmer» å fortelle at vel er det Israel som trykker på avtrekkeren, men det er Hamas som ved å tillate Qassam-rakettene garanterer reaksjoner. Ville Egeland foretrukket missiler som «tar ut» militante på åpen gate, eller i bolighus? Blokade er en måte å vise palestinerne konsekvensene av fortsatt rakettbeskytning. Det er realpolitikk. Nordmenn ville heller aldri godtatt at en nabostat fyrte av raketter mot norsk territorium.

Ydmykelse?

Egeland sammenligner våre reaksjoner på jihadistenes terror med den muslimske verdens reaksjon på Israels behandling av palestinerne. Det høres tilforlatelig ut.

Hver kveld sitter en samlet islamsk verden foran sine fjernsynsnyheter og ser på ydmykelsen av Gazas sivilbefolkning. Mens vi ser på Al-Qaida, Taliban eller Jihad som utfører terrorhandlinger i Irak, Afghanistan eller Israel, ser arabiske land på lange reportasjer om sivilbefolkningen som holdes i bur – år ut og år inn. De ser en overlegen israelsk militærmakt som har tatt livet av mange flere palestinske barn enn militante palestinske grupper har tatt livet av israelske voksne, både sivile og militære.

Et eksplosivt raseri bygges opp blant unge islamister som hensynsløst vil ha hevn over de vestlige land.

Men dette er igjen en hypet virkelighet. Egeland neglisjerer totalt at det som har gjort et visst inntrykk på arabere og muslimer verden over, er volden mellom «brødre», hva enten det er i Irak, Pakistan, Libanon eller Gaza/Vestbredden. Egeland bruker propagandistisk samme argumenter som Al Jazeera har gjort for å piske opp stemningen. Men mange har fått med seg at det ikke er så enkelt: Volden spiser opp muslimske samfunn innenfra.

Det «buret» Gaza er, har de de til dels konstruert selv. Slik Yasser Arafat heller ikke greide å gripe sjansen i Camp David og i Taba. Han kunne ikke oppgi «kampen», og skjøv maksimumskravene om «right to return» foran seg.

Det er noe lurvete og grumsete over Egelands argumentasjon når han ignorerer denne skjellsettende historiske utviklingen. Det som åpner som humanitær bekymring, går over til å bli en apologi for Hamas.

Det er forunderlig at to av Arbeiderpartiets wonderboys – Jonas Gahr Støre og nå Jan Egeland – går inn for forhandlinger med Hamas.

Man kan selvfølgelig argumentere for et slikt syn rasjonelt. Men det svekker deres argumentasjon at de «jukser» med fakta. Skyldes det manglende innsikt eller feil premisser?

Det er vanskelig å komme unna at ledende sosialdemokrater har slått inn på en vei som innebærer defaitisme og knefall for illegitim politisk makt, dvs. Hamas og Taliban.

Egeland vs. Beilin

I intervjuet i NRKs Dagsnytt Atten viste Egeland til at flere kjente israelere går inn for forhandlinger med Hamas. Han viste til lederen for det venstreorienterte partiet Meretz, Yossi Beilin, en av arkitektene bak Oslo-prosessen. Men dette er en tilsnikelse. Beilin gikk i fjor høst inn for forhandlinger om en midlertidig våpenhvile, for at Annapolis-konferansen skulle ha størst mulig sjanse til å lykkes. Men hvis man med «forhandlinger» mener fredsavtale, er Beilins syn et helt annet.

I en interessant artikkel fra 2005 redgjør Beilin for sitt syn på Hamas. Artikkelen er fortsatt aktuell. Hamas signaliserte at de ville delta i det forestående palestinske valget, og Fatah var for svake til å protestere, for ut fra Oslo-prosessen skulle Hamas aldri fått lov å stille, skriver Beilin:

The Oslo agreement was signed in 1993 on the basis of a mutual agreement that political negotiations would replace the use of force. An exchange of letters between Yasser Arafat and Yitzhak Rabin ensured mutual recognition between the two sides in accordance with this agreement. Negotiations over two years then led to an interim agreement, signed on September 28, 1995, that enabled elections to be held for the Palestinian Legislative Council.

There was concern at the time lest parties not obligated by the Oslo principles would seek to participate in the elections. The principal worry was Hamas. In order to ensure that such parties do not participate in elections and do not abuse the democratic process, it was determined that «The nomination of any candidates, parties or coalitions will be refused, and such nomination or registration will be canceled, if such candidates, parties or coalitions (1) commit or advocate racism, or (2) pursue the implementation of their aims by unlawful non-democratic means.»

There can be no doubt that participation by Hamas in elections held in the Palestinian Authority in January 2006 is a gross violation of the Israeli-Palestinian interim agreement. Hamas is a movement that has, through its covenant, raised the banner of incitement to hate and kill Jews. That this military organization, appearing as a political party, is allowed to abuse democracy is a prize for terror and violence.

Dette er svært interessante opplysninger, informasjon som norske medier ikke har formidlet. Tvert imot ble det før valget gjentatte ganger spurt om Israel og Sharon kom til å hindre Hamas i å stille til valg og dermed svekke den demokratiske prosessen. Mens interim-avtalen Norge bidro til å fremforhandle slår fast at «rasisme» og «illegitim voldsmakt» ikke skal belønnes med valgdeltakelse. Har Gahr Støre noensinne nevnt disse betingelsene?

Beilin sier at det var en stor feil å la Hamas få stille til valg uten at de tok avstand fra vold og væpnet kamp og oppga sitt antisemittiske charter. Når reven først kom innenfor hønsegården var han vanskelig å stoppe.

Men det i det hele tatt å få norske politikere og medier til å se saken ut fra denne synsvinkelen har vært vanskelig. De har anlagt Hamas’ perspektiv helt siden valget, og truer nå med død og ødeleggelse over Israel hvis ikke Hamas blir forhandlingspartner.

Beilin slår fast at det er en stor ulykke for palestinerne at Hamas kom inn i det politiske systemet, uten å forandre seg:

The unilateral withdrawal from Gaza genuinely strengthened Hamas; now its integration into the Palestinian political system would crown it as the most important Palestinian organization.

The leadership of the Palestinian Authority is not integrating Hamas enthusiastically, but out of necessity. Now, with the end of the intifada, the PA is weakened, much of its infrastructure destroyed, and it is unable to act forthrightly against Hamas.

Beilin spør: Er det dumhet som gjorde at Sharon ikke protesterte, eller er det kynisme? Ved å la Hamas vinne kan man demonstrere at Israel ikke har noen forhandlingspartner. (Det har hele tiden vært en fløy i Israel som har lekt med et slikt alternativ.) Var det motviljen mot Oslo-prosessen som spilte inn? Eller det faktum at man ikke ville ødelegge den rådende våpenhvilen?

Uansett svar så var resultatet at Israel gjorde stikk motsatt av hva man forlangte av PLO i sin tid:

For long years we conditioned the PLO’s entry into negotiations with Israel on the demands for an end to terrorism and acceptance of UNSCR 242. Ultimately these conditions were adopted. Awarding legitimacy to Hamas unconditionally, while that organization continues to embrace its lunatic covenant, is an irresponsible act on our part.

Men dette er også stikk motsatt av politikken til Gahr Støre og Egeland: de vil at Israel skal forhandle betingelsesløst med Hamas, som fortsetter å holde en pistol mot hodet til Egypt, EU, USA, Israel og alle som utgjør det internasjonale samfunn.

Vil Israel skyte?

Vil Israel skyte hvis palestinerne velter inn over grensen? Hvis de lytter til Gahr Støre og Egeland, er sjansen for at det skjer større enn om de følger sin egen linje, som bygger på avskrekking. Men i ytterste konsekvens er svaret ja: Israel ville aldri tillate noe som truer dets egen sikkerhet.

To av Norges fremste politiske hoder, hvorav den ene er utenriksminister, går inn for en politikk som til syvende og sist truer norske interesser og norske liv. De nekter å innse hvilke metoder terrororganisasjoner som Hamas og Taliban bruker. Dermed skjerper de i stedet deres appetitt og aggresjon. Det er alvorlig.

En tikkende, tidsinnstilt bombe

Recognizing Hamas is irresponsible
by Yossi Beilin