Kommentar

Nyheten om at Ariel Sharon skal besøke Norge fikk journalister, politikere og forskere til å kaste hemningene. Avskyen er så manifest og massiv at man må spørre, hva kan det komme av? Mannen er jo jøde, og en får følelsen av at det er der det stikker. Han er et bestie og jøde. Betyr det at slik får ikke en jøde være, eller at det er slik jøder egentlig er? Uansett er dette utløp for en irrasjonalitet, en stammetenkning som er provinsiell og selvkarakteriserende, hvis det ikke hadde vært for at akkurat meninger om jøder aldri kan bli provinsielle i Europa.
Rent metodisk minnet skildringen av nyheten om klassisk propaganda: Man velger seg ut visse nøkkelbegivenheter og hamrer på disse. Dagen begynte med Nils Butenschøn som kalte Sharon en notorisk krigsforbryter, både i nåtid og fortid. Ett sted må grensen gå, og den går ved Sharon. Det fortsatte i samme stil utover dagen. Thorstein Dahle og RV gjorde det logiske: de anmeldte Sharon til politiet.

Men det slo meg da nyheten ble kringkastet at det må være en betydelig sikkerhetsrisiko for Sharon å besøke Norge, hvor den logiske konklusjon på den moralske avskyen må være at han fortjener å bli angrepet, også fysisk. Programlederen i Her og Nå hadde tatt poenget: Han viste til slagordet da Sør-Afrikas de Klerk var i Oslo. Da ble det ropt: «Kverk de Klerk». Hva vil dere rope nå, ble RVs Dahle spurt.
For det følger av avskyen at angrep vil være en moralsk handling. Muhammed Atta og 11/9-gutta fulgte den samme logikken. Det forbauser meg at norske stemmer er blitt så hysteriske.

Dagsrevyen veltet seg i bilder fra Sabra og Chatila. Det var bare Sharons brutale side som kom fram. Den var brutal fra han begynte sin offiserskarriere, fikk vi høre både på NRK radio og TV. Det fantes ikke tegn til å forstå hvorfor israelerne har kunnet velge ham til statsminister. Nå skal Norge få besøk av the Ogre – monsteret – var inntrykket man fikk. For ikke å dempe monsterfremstillingen, ble også utsiktene til resultater dømt nord og ned. Butenschøn fikk seg til å si at det eneste Sharon kunne tenke seg var å skape homelands for palestinerne av typen Sør-Afrika. Det er den sangen han har sunget på i mange år: Israel er det nye Sør-Afrika. Akkurat som man behending utelater at det var det demokratiske Israel som nedsatte kommisjonen som anklaget Sharon, og som utløste den største fredsdemonstrasjonen i Tel Aviv til da. En halv milion mennesker, såvidt jeg husker.

Sunnanå er nå så fastkjørt i det negative sporet at han ikke evner å se over kanten. Han kverner videre, så også hva gjelder utsiktene for dette besøket. Sunnanå har fasiten på forhånd: Bosetningene er Sharons verk, han er arkitekten bak dem. Følgelig kan han umulig gå med på noe som vil føre til at de må rømmes.

Det er ingen av dem som snakker om at både israelere og palestinere ønsker en pause, i det minste, i volden.

De er i det hele tatt merkelig uinteressert i hva vanlige mennesker tenker og føler. Det beste man kan håpe på fra norske journalister, er nøytralitet, men i betydningen observerende, udeltagende. Det er aldri noen som går i Jerusalems gater og gjengir hva de leser i menneskenes ansikter.

Sharon er en onetimer. Han er ikke først og fremst jøde. Han er først og fremst Sharon. En feltherre, som alle folkeslag har hatt eksempler på opp gjennom tidene. Respekt for menneskeliv har ikke vært deres fremste dyd. Sharon har nå blitt politiker. Han har ingen seriøse utfordrere i sin nærhet. Han vet at han ikke lenger har fritt spillerom overfor USA. Jeg tror israelere deep down er litt redd for hva han kan finne på. Han har tidligere vist at han kan få ideer og sette dem ut i livet uten å spørre andre. Det var slik han lurte Begin til å gå med på Fred for Galilea i 82. Hvis Sharon ikke er blitt helt forstokket, må han ha forstått at miltær makt og vold ikke vil løse dagens konflikt. Forhåpentligvis er det det som bringer ham til Norge.

Les også

-
-
-
-
-