Kommentar

Ett slående tegn på den politiske korrekthetenes innebygde motsetninger er den manglende omsorgen for muslimene i Russland. Norske medier og eksperter som ellers synger integrasjonens, dvs. apologiens pris, stiller ingen kritiske spørsmål ved Putins politikk overfor muslimene. Til tross for at han opptrer som en Djengis Khan.

Vladimir Putin opptrer med en hensynsløshet som George W. Bush ikke var i nærheten av. Likevel var det Bush og USA som fikk merke «the heat». USA fikk høre at det ikke måtte være forbauset over terror, slik som politikken var. Særlig Irak ble brukt til å forklare terror både innad i landet og i Europa – Madrid- og London-bombene. Abu Ghraib og Guantanamo var ytterligere en dokumentasjon på moralsk forfall.

Man hører aldri en tilsvarende analyse hva gjelder Russland. Er det antipatien mot USA som er årsaken og drivkraften? Er den derav følgende sympatien for muslimer noe forbigående, eller enda verrre, er det en identifikasjon med aggressor og ikke med sivile muslimer?

Vi kan konstatere at den liberale og venstreorienterte eliten i Europa ikke brød seg spesielt om Europas egne muslimer under krigene på Balkan. Det var USA som måtte intervenere. Sympatien var spesielt lav blant eliten i Norge. Serber-sympatien lå rett under overflaten.

De samme menneskene tilhører Det nye Norges mest ihuga forsvarere.

Men denne innstillingen er som blåst vekk i forholdet til Russland. Det burde gjøre muslimene i Europa urolige. Går det an å stole på mennesker som er så inkonsekvente?

Det burde gjøre europeiske demokrater enda uroligere. Våre myndigheter og elite har ikke orienteringsevne. Deres politikk mangler både moral og konsekvens. Da kan man ikke føre krig.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre fordømte i går terrorhandlingene i Moskva. Det gjorde nok stort inntrykk på terroristene. Fordømmelse var det eneste hans forgjenger Thorbjørn Jagland hadde å tilby da selvmordsbomberne detonerte seg selv i Israel. Israelerne hadde trengt noe mer: Tegn på empati og utpeking av hvem som var ansvarlig for bombene. Yasser Arafat drev den gang et farlig dobbeltspill, men norsk offentlighet fikk aldri høre om det. Lars Sigurd Sunnanå og Odd Karsten Tveit heroiserte hans isolerthet i sitt hovedkvarter. Han ble et offer.

Den politiske analysen erstattes av politiske instinkter, av feelgood-politikk og moralistisk rollespill løsrevet fra virkeligheten.

Gahr Støre ville ikke en gang være med på hvem som sto bak. Han ble spurt om det var islamister fra Nord-Kaukasus, og svarte at dette visste russerne mer om enn han.

Ikke ett ord om Russlands politikk overfor muslimene. Norge har ved flere anledninger tillatt seg å kritisere USA for deres fangebehandling. For ikke å snakke om Israel. Men når det gjelder en stat som nå i flere år har ført en politikk som fremprovoserer radikalisering og ekstremisme, har ikke utenriksministeren ett ord å si. Heller ikke hans regjering, NUPIs Indra Øverland eller NRK-gudfar Hans Wilhelm Steinfeld. Det er ikke bare pinlig, det er politisk kompromitterende.

Det sier noe om at vi er provinsielle, isolerte, uten forståelse for vår samtid, og ute av stand til å navigere i dagens brutale verden. I en krisesituasjon må man kunne handle. For å kunne handle må man vite hva som skjer. Det gjør ikke det offisielle Norge. Det ser heller ikke ut vil å ville vite.

At UD er underdanig overfor Moskva er ikke noe nytt. Men at norske forskere og journalister viser den samme passivitet overfor Putin-systemet, tyder på en mer alvorlig systemfeil. Hverken moral eller analyse fungerer.

I vår verden er det som Gahr Støre sier ingen forskjell på innenrikspolitikk og utenrikspolitikk. Derfor må det være konsekvens i politikken. Politikk og moral går hånd i hånd.

USA har vitterlig begått blundere i krigen mot terror. Men det er feil som var svar på reelle problemer som nye situasjoner stiller. Det har aldri det offisielle Norge villet anerkjenne. Det later som om det er nok å være god. I enhver situasjon.

De feil som Norge begår overfor Russland og dets muslimer, er av et helt annen kaliber. Det er moralsk abdisering. Det er moralsk kollaps. Og man merker det ikke selv en gang.

USA har mange svakheter. Men det finnes et moralsk engasjement, også i utenrikspolitikken: Clinton kunne ikke la Milosevic først slakte bosniakene og så gå løs på kosovoalbanerne. Det finnes noen røde streker.

For Europa og Norge fantes det ingen røde streker. Det fantes bare dialog og forhandlinger, representert ved Thorvald Stoltenberg. Det er akkurat samme holdning som til dagens innenrikspolitiske kulturkonflikter: dialog, som er et annet ord for hykleri.

Serberne viste et ufattelig barbari overfor bosniakene. Russerne har samme holdning til sine muslimer. Kombinasjonen er noe av den samme: historiske motsetninger, historiske forbrytelser fra tsaren til Staliin, og dagens korrupte rovdyrkapitalisme.

Når Putin og Medvedev lover å «knuse terroristene», vet vi at de lover mer av samme politikk som ikke har vist seg å nytte, men bare produserer flere ekstremister. Likevel rapporteres ordene som om Moskva har moralsk rett på hevn.

I dagens krig mot radikal islam er moral den viktigste faktor. Viktigere enn teknologi, etterretning og penger. Fordi det er en kamp om hodene og hjertene. Man kan ikke kjempe en slik krig uten å ha en riktig analyse og en moralsk forankring.

Unnfallenheten overfor Putins jernneve er en undergraving av våre egne interesser. Det er også en invitt til og en flørt med et dypt skjult ønske om å kunne oppføre seg som Putin i en gitt situasjon: uten hemninger. Uten moral. I dagens verden kommer jungelens lov i mange forkledninger.