Kommentar

Aftenpostens politiske redaktør Harald Stanghelle liker å fremstå pragmatisk, noen vil si opportunistisk, allstedsnærværende. Han har, om noen, formulert en ny type redaktør, som ikke er pressemann av den gamle skolen, men opptrer mer som en politiker:

Han har mange agendaer, og bærer mange hatter/kapper. Meningene er som løken, man må skrelle og det kan være vanskelig å finne en kjerne. Noen kaller dette klokskap.

Kommentaren om Anders Fogh Rasmussens sterke kandidatur som ny generalsekretær i NATO var usedvanlig i sin direkte form: Bløffmaker til NATO. Slikt skriver vanligvis ikke nordiske brødre om hverandre, hvis de ikke ønsker å sende et budskap. Tittelen var neppe tilfeldig, og har nok vakt hevede øyebryn både blant pressekolleger og på Christiansborg. Taler Stanghelle på vegne av flere? Stanghelle liker å opptre som om han er en del av den utøvende makt. Her gir han Danmarks statsminister stryk og sier han ikke er kompetent til oppgaven. Det er sterk og usedvanlig kost.

Det sier noe om avstanden mellom det offisielle Norge og Danmark. Stanghelles voldsomme nedsabling av Fogh Rasmussen sier noe om hvilken kurs det offisielle Norge har staket ut. Stanghelle karakteriserer dermed også seg selv.

Det er ett spørsmål som Stanghelle overhodet ikke berører i sin drepende kritikk: Hvis Fogh Rasmussen er så uegnet til å være NATOs generalsekretær, hvorfor blir han da valgt? Stanghelle kaller ham foraktelig for Bushs puddel. Men det er faktisk Obama som velger Fogh Rasmussen.

Samme type spørsmål gikk til Jonas Gahr Støre da tema var hvorfor ikke også Norge boikotter Durban II, slik som USA har signalisert. Gahr Støre holdt et langt foredrag om viktigheten av alltid å snakke med alle til enhver tid – nesten. NRK-journalisten var – utypisk – frekk nok til å spørre: – Men hva er det dere vet som ikke Obama-administrasjonen vet? Det hadde ikke Gahr Støre noe svar på.

Stanghelle karakteriserer ikke bare Fogh Rasmussen som person. Han karakteriserer den politikk Danmark har fulgt siden valget i 2001.

Fogh Rasmussen, les: danskene, er blitt moralsk tvilsomme. De lider rett og slett av en karakterbrist.

Finnes det virkelig ikke mer helstøpte kandidater blant NATOs mange medlemsland?

NATO-stillingen fordrer noe mer. Den krever troverdighet, samarbeidsforståelse og en dyp innsikt i vår tids viktigste spørsmål. Der svikter Anders Fogh Rasmussen.

En durabelig salve: Fogh Rasmussen mangler troverdighet, samarbeidsforståelse og innsikt. Skal vi forstå det slik at det har Stanghelle? Det er noe selvgodt, bedrevitende i måten Stanghelle setter seg til doms over en statsminister som har vunnet to valg. Danmark er oppe til eksamen. Aftenposten har i flere år fortalt hvor onde danskene er blitt.

Irak

Betegnelsen bløffmaker henspiller på at Fogh Rasmussen forsvarte innmarsjen i Irak. I Stanghelles munn var det gjennom bevisst løgn.

Den danske statsministeren ble reddet av at hans bevisste bløff ikke ble sagt fra Folketingets talerstol. Han løy ikke for de folkevalgte. Han løy «bare» for det danske folk.

Løgn er et sterkt ord. Opptakten til Irak-invasjonen er et dramatisk og intrikat spill, der Bush og hans nærmeste – Cheney og Rumsfeld – hadde bestemt seg for en stragtegi hvor Saddam skulle fjernes. 9/11 ga anledning, og vekten av denne dagen var slik at de allierte ikke kunne si nei. Ikke de som velger å definere seg som nære allierte. Det gjør som kjent ikke Norge lenger. Hvis Tony Blair og Anders Fogh Rasmussen er pudler, hva skal vi da kalle Bondevik, Stoltenberg, en Gahr Støre eller Stanghelle? Stanghelle har ledet en avis som systematisk har diskreditert Bush-administrasjonen og USA og bidratt til den antiamerikanismen som har blitt allment akseptert. Denne linjen truer norske interesser mer enn puddelpolitikken til Blair og Fogh Rasmussen.

Bush-administrasjonen misbrukte sin makt for å kunne gå til krig, og saboterte den politiske prosessen i USA, og skadet dermed også NATO-samarbeidet. Men det er forskjell på konstruktiv kritikk og destruktiv kritikk.

Noen ble så besatt av Bush-administrasjonens feil at de mistet perspektivet. Stormakter har stor makt, en supermakt har enorm makt. Makt blir brukt og misbrukt. Politikk er ingen søndagsskole.

Men de senere år har det innen Vesten utviklet seg en selvkritikk som er nærmest religiøs. Den fokuserer all oppmerksomhet om Vestens feil. Putin-systemet f.eks eller forbrytelsene til en Mugabe eller Omar Hasan al Bashir, er de mindre opptatt av.

Politikk og løgn er intimt forbundet. Den som later som noe annet, og ikke evner å skille på fenomenene, har skjulte agendaer.

Det er likevel et tankekors at NATO er i ferd med å ansette en generalsekretær som har brukt løgn som propagandavåpen i et så avgjørende spørsmål som krig og fred, og som sørger for å straffe dem som avslørte løgnen. For både etterretningsoffiseren som avslørte bløffen og journalistene som trykket sannheten, ble dømt.

Knapt noen krig er blitt så nøye gransket som Irak. I Storbritannia er det nettopp nedsatt et utvalg som skal granske forløpet. Men Stanghelle utsteder moralske bevis, og spør ikke hva som var den større konteksten: demokratisering av Midtøsten, og avsettelse av en diktator med uhyggelig mye blod på hendene, som hadde forsøkt å skaffe seg atomvåpen.

I praksis betyr dette at vi nå kan få en NATO-sjef vi ikke kan stole på.

Fogh Rasmussen løy, hvis man vil kalle det det, fordi han måtte. Slik er politikken. Resultatet avgjør om det var riktig. Men Stanghelle gjør det til et spørsmål om karakter. Her dukker den skjulte agendaen opp igjen: Stanghelle er en slu rev. Han kjenner godt politikkens renkespill. Men velger å avkreve Fogh Rasmussen vitnemål som en predikant. Det er forstillelse. Stanghelle vet bedre. En politiker som ikke vet å lyve når situasjonen krever det, er uskikket for jobben.

Så kommer Stanghelle til det som nok er det største ankepunkt: karikaturstriden. Som ikke er glemt i den muslimske verden. Det er nok den egentlige grunnen: Fogh Rasmussen sto fast der Stanghelle og norske politikere bøyde unna. Fogh Rasmussen vil være en rød klut i den muslimske verden. Tror Stanghelle. Men han må gjøre sin uenighet til et spørsmål om personlige kvalifikasjoner.

Dessverre er det all grunn til å tvile på om Anders Fogh Rasmussen har de kvaliteter som skal til for å manøvrere i en så komplisert verden.

Det hadde vært bedre og redeligere om Stanghelle hadde erklært åpent at han var politisk uenig med Fogh Rasmussen, men det tør han ikke, for da måtte han samtidig forholde seg til at det offisielle Norge har distansert seg politisk, ikke bare fra Bush, men også fra Obama. Det er nemlig det politisk ubehagelige spørsmål: Er det bare Stanghelle og Tyrkia som er så smarte?

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også