Kommentar

Adresseavisas tegner, Jan O. Henriksen, ville vise solidaritet med Danmark og markere avsky for terroristene. Det ender med at det er Henriksen som må bedyre at han ikke mente å fornærme profeten. NRK-journalisten spør Kari Vogt: «Har vi ingenting lært?» og får til svar «nei, det kan se slik ut». Norge har definitivt lært noe av karikaturstriden, men det er stikk motsatt av hva danskene har lært.

The proof of the pudding is in the eating: den norske eliten mener at det er andre parametre som gjelder enn danskenes. Der danskene provoserte og fornærmet, er nordmenn forståelsesfulle og imøtekommende. Hva kommer man lengst med, og hvem vil man være venner med? Hvis det er viktigere å være venner med feks. Pakistan enn USA, så er den norske løsningen fruktbar. I Norge sier man selvsagt «ja, takk begge deler», men det er en luksus forbeholdt mektige land. Norge er et lite land.

Da bomben gikk av i Islamabad rykket den amerikanske ambassadøren i Danmark ut og ga en helhjertet støtte. Han sa USA vil forsvare Danmark. Det var mer enn talemåter.

I Norge rykket den amerikanske ambassadøren i Norge for å uttrykke forbauselse og vantro over at Arfan Bhatti ikke ble dømt for terror. Denne gang ble han innrømmet uttalerett, fordi USA var tredjepart i saken. Ambassaden var målet for Bhattis planer.

De to reaksjonene sier en hel del. Ikke bare om de to lands forhold til USA og USAs forhold til dem. Det sier også noe om helt forskjellige veivalg.

Danskenes situasjon er blitt klarere. De snublet inn i karikaturstriden. Tegningene hadde aldri blitt trykket hvis Jyllands-Posten hadde ant konsekvensene. Men de lot seg ikke kalle tilbake. Uansett hvor sterkt moralsk og politisk press omverdenen utøvde, også Norge.

Underveis oppdaget danskene noe: de lærte noe om verden. At den ikke er snill. At det finnes folk der ute som benytter dirty tricks. Noen av dem bodde i Danmark og hadde danske pass.

Norges utenriksminister, Jonas Gahr Støre, velger stikk motsatt kurs når han sier at det er hårreisende at danske muslimer skal måtte svare for hva terrorister i Islamabad finner på. Det er linjen fra 9/11-plakatene til UD, den gang Jan Petersen var utenriksminster, klisteret opp på trikker og busser: «Skjær dem ikke over én kam», men nå omgjort til et politisk påbud: det er ikke lov å reise spørsmålet om hva muslimene mener. Imens står danske muslimer frem på dansk tv og sier at «det er tegnerens skyld». Tegneren er Kurt Westergaard som ikke en gang kan leve med politibeskyttelse, men må leve skjult, under jorden, og har flyttet ni ganger bare siden mordplanene ble kjent.

Det er helt ok at muslimer skyver ansvar og skyld over på Irak-invasjonen, på karikaturtegninger eller Israels oppførsel. Men å stille spørsmål den andre veien er diskriminering.

Cocktail

Den norske eliten, symbolisert ved Jonas Gahr Støre, Kari Vogt, Anders Heger (begge i Norske P.E.N), Dag Solstad, Klassekampen, Harald Stanghelle og Aftenposten, NRK, Thomas Hylland Eriksen – listen er uten ende – har laget et sammensurium av hensyn, tabuer og ressentimenter som gjør at norsk politikk ikke lenger styres, men drives.

Politikk handler om interesser, og de skal være transparente og kunne diskuteres rasjonelt. Men det at man ikke lenger kan diskutere åpent hva som foregår, sier noe om at vi er på vei inn i galskapen. Ikveld taler Tariq Ramadan i Oslo, og han er gjest på et todagersseminar der UD står som medarrangør. Det er ikke tilfeldig at det er Ramadan som nå er i Oslo for n’te gang, og ikke feks. Ibn Warraq. Warraq fikk for øvrig Trykkefrihedsselskapets ærespris i år, i Danmark, nok et eksempel på den ulike kursen som landene følger.

Henriksen

Det finnes fortsatt folk i Norge med faglig og kunstnerisk integritet. Det var ingen tvil om at det var det som drev Jan O. Henriksen til å tegne den nakne terroristen Mohammed. Men Henriksen illustrerte hvor forvirrende situasjonen i Norge er når han gjentok at han hadde vært og er mot de danske tegningene. De er fornærmende. Men det var noe helt annet han hadde ment. Da begynner galskapen å bli komplett.

Henriksen skal forsvare og forklare at det er stor forskjell på hans tegning og Kurt Westergaards turban-tegning, og Sultan Shoaib forklarerer at karikaturen om religiøse terrorister er ok, men bare hvis den utelater religiøse referanser.

Reaksjonene på Henriksens uskyldige tegning viser at vi er ved å miste fotfestet i virkelighetens verden og gripes av panikk. Noe skjer med hodene våre. Danskene valgte en vei som førte til avklaring. De vet hva de slåss for og hva det handler om. Nordmenn er totalt forvirret, og tør snart ikke åpne munnen.

– Dette er ikke Muhammed