Kommentar

Basim Ghozlan er stueren i NRK og blant de toneangivende medier, som Jonas Gahr Støre liker å kalle det. Hans argumentasjon i kveld var at det er ytterfløyene på begge sider som driver frem tilspissingen. Spesielle kristne miljøer som ønsker å provosere, og som får svar på den andre siden.

Hvis Gahr Støre var på utkikk etter ekstremister, trengte han bare kikke over bordet i studio. Der satt Basim Ghozlan, som har lagt ut disse tankene på sitt nettsted islam.no.

Ikke minst må man forstå selve hensikten til utformingen av ytringsfriheten slik den er blitt nedfelt og videre tilpasset demokratiet. Demokratiske land har i dag klare regler som begrenser friheten til å ytre seg. Enten det er mobbing man snakker om, rasisme, antisemittisme eller kritikk av historiske detaljer knyttet til Holocaust. Det bør ikke være så vanskelig å kunne skille mellom det å si sin mening om religioner og andre livssyn, og det å ondsinnet håne andre, andres verdier og tro.

Gahr Støre snakker i samme vendinger om Danmark, vårt naboland, som en islamist. Det bør være en advarsel: Ethvert forsøk på å lyve seg vekk og lage enkle løsninger som bortforklarer situasjonen, blir begjærlig grepet av talsmenn som Ghozlan. De har merket seg at Norge legger avstand til Danmark, og utnytter det til fulle. Tror man ikke at danskene legger merke til det?

Vi har med stor respekt registrert den norske offisielle holdningen som, etter vår mening, har vært klok og hensynsfull. Vi mener at brevet som Utenriksministeren har sendt til ambassadene i den muslimske verden har spilt en avgjørende rolle i skjerming av Norge og norske nasjonale og internasjonale interesser. Mens den danske regjerings arroganse og respektløse holdning har skapt mye uro og skadet Danmark på flere hold.

Vi har også registrert med stor respekt de uttalelsene som har kommet fra Mellom Kirkelig Råd, kirkelige ledere, aviser, TV-kanaler og andre akademikere og talspersoner i det norske samfunn som har vist forståelse for muslimenes følelser og som har fordømt Magazinet for den uansvarlige provokasjonen den kom med.

Ghozlan driver klassisk utpressing. Han inntar nesten samme standpunkt som Gahr Støre, og kan så presse ham ved å si at «Nei, det er ikke nok med en beklagelse». Det var vanskelig å tolke Kari Vogt annerledes, når hun snakket om at saken må løftes opp på det politiske plan, dvs. myndighetene. Skal de begynne å forhandle med muftiene? Det er jo det islamistene vil. De vil bli anerkjent som motpart, dermed har regjeringene godkjent deres jurisdiksjon. Neste gang starter de fra en styrkeposisjon. Deres maktbase anerkjent.

Kari Vogt mener at de tegningene de danske imamene hadde med som ikke var fra Jyllands-Posten, stammet fra kristenfundamentalistiske kretser i USA. Tja. I neste omgang snakket hun om «brune understrømmer» i debatten i Danmark.

Det er like objektivt som NRKs utsendte Tove Bjørgaas, som viser til at «mange» mener Fogh Rasmussen har vært for passiv og kommet alt for sent i gang. Bjørgaas snakket om at det er en ekkel stemning i Danmark, og at folk ser på hverandre på gaten. Både av henne og Viggo Johansen ble ordet fremmedfrykt brukt om danskene, helt uproblematisk.

Det var interessant å legge merke til at SMS’ene som passerte over skjermen denne gang var nesten utelukkende kritiske til muslimenes reaksjoner. Slik var det ikke første gang man debatterte saken.

Bjørgaas refererte moderate muslimer i Danmark som synes at nå er det nok. Hardkjøret ute begynner å gå ut over dem. Men det er betegnende at det ikke er noen moderate som tør å stå frem. Det koster for mye, også blant dem, slik det også gjør blant norske.

Hvis Gahr Støre tror han er omgitt av moderate rundt møtebordet, så kan han bli overrasket en dag.

Ghozlans forhold til ord er verdt et studium. Han later ikke til å forstå hva ytringsfrihet betyr. Her ligger truslene på lur:

Hvis slike provokasjoner faller under ytringsfrihet og må derfor beskyttes og støttes må det huskes på at andres reaksjoner som falggbrenning, boikott av varer, demonstrasjoner og inkallelse av ambasadører også faller under ytringsfrihet.

De som mener at de har rett til å hånde andres hellige verdier, må akseptere at andre har minst like mye rett til å arrangere tusen demonstrasjoner foran deres bolig og til å sende dem tusenvis av protestmail. De må også være like fornøyde med at andre bruker sin ytringsfrihetsrett ved å brenne flagg og boikotte varer.

Er det slik vi ønsker at livet skal være?

Personlig er blitt dypt såret da jeg så det norske (og danske) flagget bli brent i noen steder i Midt-Østen. Det norske flagget er et symbol også for 100 tusen muslimer som bor i Norge. Å håne flagget på denne måten er ingen morsom opplevelse.

Men hva skal man si til de rasende demonstrantene som også brukte sin rett til å ytre seg?

Slik som med maske og Kalashnikov, og flyveblad om at alle skandinaver må være ute av Gaza innen noen timer?

Det må være noe med tankegangen, noen mentale hindre det er vanskelig å overskride. Akkurat det samme sa en Labour-MP, Shahid, til BBC: Hvis avisene hadde rett, så hadde de også rett som boikottet varer. Hvis det bare hadde begrenset seg til det. Men de samme kreftene usteder fatwaer, hjemkaller ambassadører, og krever at regjeringen må gripe inn og be om unnskyldning.

Gahr Støre ble spurt om han frykter danske tilstander, og svarte at det var kimer til det. Jeg er redd store deler av publikum ikke hører på Stålsett, Vogt eller Ghozlan, men trekker sine egne konklusjoner, og de ligner mer på danskenes.

Tegninger eller provokasjoner?

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også