Kommentar

Dagsavisens Arne Strand hevdet torsdag med styrke at en redaktør må ta hensyn til nasjonale interesser. Derfor publiserte ikke hans avis karikaturtegningene. Det at heller ingen annen redaksjon av en viss størrelse gjorde det, tok Strand som bekreftelse på at Dagsavisen hadde rett.

«Nasjonale interesser» som rettesnor for redaktører klinger høyreside. Det er hva regjeringer har brukt som begrunnelse for å stanse lekkasjer. Konservative aviser har kritisert de liberale/venstreorienterte for å være unasjonale, for å sette avsløringer over nasjonale interesser. Men den kritiske pressen har hatt høyere mål, den har nektet å la seg binde av hva myndigheter eller konservative definerer som nasjonale interesser. Skoleeksemplet er Daniel Ellsberg og Pentagon-papirene.

Nå er det en venstreorientert avis som bruker argumentet: det å publisere tegningene ville truet nasjonale interesser.

Hva har skjedd?

Vebjørn Selbekk syntes ordet smakte litt rart. Det var usedvanlig å høre et sensurfremstøt bli fremført med slik kraft og engasjement som Strand gjorde. Han beskyldte Selbekk for å være provokatør da Dagen Magazinet trykket tegningene. – Det var provokasjonen, og intet annet som styrte Selbekk. Derom var ikke Strand i den minste tvil. Det kunne ikke være annet.

Nei, hvordan kunne det det, hvis tegningene truer nasjonale interesser?

Uttrykket er interessant. Pressen er blitt forsvarer av det nasjonale, et ord man ellers skyr i andre sammenhenger. Hva betyr det?

Det kan vanskelig bety annet enn at muslimene er blitt del av nasjonen på en måte som gjør at også deres sensibilitet er en del av nasjonale interesser. Men dette er ikke helt uproblematisk, med tanke på mange muslimers forhold til ytringsfriheten. Tema for gårsdagen var faktisk karikaturtegningene. Ved å hevde med styrke at tegningene truet nasjonale interesser, tok Strand muslimenes syn på pressefriheten inn under begrepet.

Han vil selvsagt benekte dette. Han vil hevde at det var av hensyn til samfunnsfreden, for å unngå konflikt, boikott og blodsutgytelser, slik danskene er et skrekkeksempel på.

Men det at Strand eller VGs Bernt Olufsen ikke vil tenke analytisk, betyr ikke at sammenhengene forsvinner.

Torsdagens debatter var et sørgelig eksempel på at NRK tror det. Ved å invitere patente mennesker i studio kan man sørge for at debatten foregår innenfor trygge rammer.

Vebjørn Selbekk var med. Han hadde tross alt spilt en historisk rolle. Selbekk var den eneste som viste engasjement – for Jyllands-Posten. Avisen lever med 2,5 meter høyt gjerde, journalistene må se seg over skulderen når de går på jobb, de lever med en konstant trussel. Det er forferdelig. Dette skjer med en avis i dagens Norden. Nå må vi hjelpe Jyllands-Posten og journalistene der, det er det viktigste. Sa Selbekk.

– Ja, hvordan da? spurte programleder Sverre Tom Radøy som om det var som å be om solen. – Nå har du utenriksministeren ved din side.

Det interessante var hva Jonas Gahr Støre svarte på den oppfordringen.

– Vi må selvsagt ta avstand fra truslene, og fordømme dem. Men samtidig har debatten vist at vi er blitt klar over det flerkulturelle og behovet for gjensidig hensyn og respekt.

Utlagt: Vi har lært, danskene har det ikke. Hvis et land ikke tar hensyn til muslimene og insisterer på ytringsfrihet, har de seg selv å takke.

Selbekk burde følt seg fremmed. Dette gjaldt også ham. Han og mennesker som ham eksisterer i samfunnet på tålt opphold.

Arne Strand slengte dette i ansiktet på ham: – Ikke fortell meg at ikke du hadde politiske motiver for å trykke tegningene, du som tilhører ytre høyre fløy i Midtøsten-spørsmålet.

Ikke høyre fløy. Ytre høyre, eller var det ytterste? Det var rene ord for pengene.

Lærdommen fra «debatten» på femårsdagen for tegningene var nedslående:

Muslimene er blitt inkorporert i Det nye Norge, på en måte som gjør at man definerer deres følelser som nasjonale interesser. Det er oppsiktsvekkende. Det innebærer uvegerlig at ytringsfriheten blir relativ og begrenset. Man lever under en konstant trussel.

Hvem utgjør trusselen? Er det mennesker som ikke kan forsone seg med ytringsfriheten? Nei, det er de som anvender den. «Noen» kan når som helst publisere noe som utløser en ny vredesbølge. Myndighetenes og pressens fokus er å forhindre at noen publiserer, ikke å forsvare ytringsfriheten. Annerledes kan man ikke tolke Bernt Olufsen som betegnet trykkingen av tegningene i en bok som «en provokasjon».

Det flerkulturelle, som er et muslimsk-norsk prosjekt, frarøver folk dømmekraft og vurderingsevne. Hvis historisk dokumentasjon er en provokasjon, har man forlatt et rasjonalistisk standpunkt. Da kan man ikke diskutere. Da er man tilbake til de tider hvor styresmaktene hadde egne rom med farlig litteratur. Vatikanet har hatt det og Sovjetunionen hadde det: innelåste bøker som bare spesielt utvalgte fikk se.

Hvordan skal man kunne diskutere tegningene uten å ha sett dem?

Da er vi redusert til samme nivå som fanatikerne. De går også amok over noe de aldri har sett eller lest. Det holder at noen forteller dem at det er en fornærmelse.

Det er å si ja til antidemokratiske krefter, for å bruke et pent ord. Det er å gjøre seg selv til gissel. Det er å si ja til det fenomen Flemming Rose har satt som tittel på sin bok: Taushetens tyranni.

I dette spørsmålet finnes det ingen mellomvei. Man må velge. Frihet eller tyranni. Det betyr ikke at alt skal publiseres, at man skal gå inn for å provosere. Men man må innta et prinsipielt standpunkt. Man må kjenne det i ryggraden at her må man ikke gi etter. Hvis man begynner å fire, har det uoverskuelige konsekvenser.

De som betaler prisen for denne ettergivenheten, er nemlig de som forsvarer ytringsfriheten. Den lunkne holdningen mediene har til liberale muslimer, til Jyllands-Posten og danskene, er en direkte konsekvens av dette valget.

Det offisielle Norge med Jonas Gahr Støre i spissen har valgt.

Torsdagens debatt var en bekreftelse på at det ikke handler om å være treg i oppfattelsen. Den norske modellen har inkorporert holdninger og interesser som bryter med de fundamentale verdiene vi tidligere har bygget på.

Man later som om man har oppdatert det gamle, men man har ikke det. Det er et brudd. Det nye Norge er noe helt annet.

Vebjørn Selbekk fikk høre det: «Og du som tilhører ytre høyre».

De som opponerer mot de nye nasjonale interessene, er her på tålt opphold, som en tålt asylsøker. Bevegelsesfriheten og ytringsfriheten man har er relativ. Den er diktert av hensyn man ikke selv har kontroll over, som den politiske situasjonen, hvem som sitter med makten osv.

Da er vi over i en vilkårlighet vi ellers forbinder med helt andre regimer. En slik logikk ligger innebygd i den politikken man har gjort til norm. De som styrer vil si når resultatene melder seg: – Vi mente det ikke.

De har gjort seg selv til gisler for mennesker som står helt fremmed overfor demokratiet, og noen av dem er villige til å benytte trusler og vold for å nå sine mål.

De som er utsatt er enkeltpersoner: journalister som våger å skrive sannheten, kristne som lytter til sin indre stemme mer enn kirkens unnfallenhet, mennesker som har integritet nok til å gjøre en god jobb og dermed kolliderer med de offisielle forklaringene og påbudene.

Konsekvensene av denne politikken er vold, verbal vold og fysisk vold.

Femårsdagen for tegningene var en prøvesten. Statsråder, redaktører, kommentatorer og programdirektører viste at de ikke har forstått hva Flemming Rose og Jyllands-Posten har gått gjennom. Eller rettere: det er likegyldig hva de har forstått eller ikke. Materialet foreligger. De har ikke brydd seg med å se det fra danskenes vinkel. De har valgt side, og dermed har de ført den krigen til Norge som de påstår de er mot. Dvs. krigen er der uansett, nå har de også gjort det til en krig mellom nordmenn, slik det også er mellom muslimer. Mellom dem som er for frihet og dem som er for taushetens tyranni.

Parallellene til tredveårene eksisterer og er skremmende.