Kommentar

30. september var det fem år siden Jyllands-Posten offentliggjorde de tolv karikaturtegningene av Muhammed, og i den forbindelse har noen av den norske offentlighetens voktere født rundt 1950 (hva gikk galt med den generasjonen?) benyttet anledningen til å gi sin høyst personlige fortolkning av begivenhetene som fulgte.

Først ut var sjefredaktør i Dagsavisen – en nyhetspublikasjon subsidiert offentlig med fire kroner for hver solgte kopi, Arne Strand. Fra Dagsnytt 18-studio påberopte han seg tankelesende evner idet han fastslo hva som var Magazinets daværende redaktør Vebjørn Selbekks motiver for offentliggjøringen av tegningene. Og de var politiske, altså ikke aktverdige, dvs. motiver av en art man for å ta en slik anklage alvorlig må formode at arbeiderpartimannen og den tidligere statssekretæren Arne Strand aldri har, med mindre man aksepterer premisset om at den enes politiske motiver automatisk er aktverdige og den andres ei.

Det hører med til historien om tegningene at også den venstreorienterte avisen Aftenposten og det ekstreme venstreorganet Dagbladet, samt lokalavisene Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad i tidens løp har offentliggjort dem, men disse avisenes respektive redaktører kan vel etter Strands oppfatning ikke ha hatt ondt i sinne. Man skal tilsynelatende tro at de i egenskap av nøytralt rapporterende public service-organer gjengav tegningene uten å begå noen tankeforbrytelse.

I en kronikk i Aftenposten 1.oktober gjentas påstanden om at Selbekk i sin tid hadde ondt i sinne av teologiprofessor Oddbjørn Leirvik, tidligere også et fremtredende medlem av det nå nedlagte «forskningsprogrammet» Culcom, som kostet offentligheten flere titalls millioner kroner. Selbekks hensikt var ifølge Leirvik nemlig intet mindre enn å gå til angrep på islam, for Magazinet lot tegningene ledsages av denne teksten: «Vi ser at ytringsfriheten i vår del av verden er truet av en religion som ikke er fremmed for å ty til vold».

Rent bortsett fra at det ikke spiller noen rolle for Leirvik at den utålelige setningen er sann, hvilket var opplagt for enhver som fortsatt husket mordet på Theo van Gogh femten måneder etter at det skjedde, er det ganske fiffig hvordan en observasjon av det faktum at man er truet, vris til den fantastiske tolkningen at man selv angriper, enda det i høyden er tale om et forsvar. Leirvik må selv forstå at han farer med tull, så hva er hensikten med kronikken?

Hensikten, som er så viktig at teologiprofessoren bryter det åttende bud (han husker det neppe), er todelt: Historieforfalskning og brennemerking av Selbekk. Det bør han ikke få slippe unna med, så la oss rekapitulere den delen av historien som ikke passer inn i Leirviks fortelling.

Kort tid før Jyllands-Posten publiserte tegningene, ble det offentlig kjent at forfatteren Kåre Bluitgen ikke hadde lyktes i å finne en illustratør til sin bok om Muhammed. Flere takket nei på forespørsel, blant annet under henvisning til Theo van Gogh, andre kunne gå med på å gjøre jobben anonymt. JPs kulturredaktør Flemming Rose tolket denne selvsensuren som et tegn på at ytringsfriheten allerede var innskrenket på grunn av folks frykt for å krenke muslimers følelser, og denne tingenes tilstand fant han så kvelende at han inviterte en rekke danske tegnere til å lage sin billedlige fremstilling av Muhammed.

Sentralt i Roses tankegang står ideen om at vi i Vesten ikke må gjøre visse muslimers helt spesielle tabuer til våre egne. Men Vestens fryktsomme og prinsippløse redaktører viste, og fortsetter å vise, med sine handlinger (hvem bryr seg om deres ord) at de har gjort nettopp det, og Jyllands-Postens offentliggjøring gjorde det pinlig opplagt. JP gjorde den dødssynd å peke på elefanten i stua.

Hva elefanten angår, underslår Leirvik det faktum at Selbekk mottok dødstrusler, forøvrig i likhet med presseforbundets generalsekretær Per Edgar Kokkvold, som forsyne meg også forsøkes brennemerket i den samme kronikken. Ved å gi sin tilslutning til HiO-lektor og tidligere Culcom-kollega Nazneen Khan-Østrems oppkok hvor hun karakteriserer Kokkvold som en slags ytringsfrihetsfundamentalist, har teologiprofessoren gjort islamistenes virkelighetsoppfatning til sin egen.

Etter fem år har allmennheten forstått at det var Selbekk og Kokkvold som gjorde det rette, noe også en rekke sindige kommentatorer i ettertid har innrømmet. Det kan ikke ha vært lett for Leirvik og andre museumsvoktere å være vitne til hvordan denne innsikten har glidd inn i befolkningen, ei heller at Selbekk med tiden fikk en slags heltestatus.

Kanskje skyldtes det delvis den svikefulle utenriksminister Støre, som i kampens hete gjorde et forsøk på å velte ansvaret for volden og ødeleggelsene i karikaturenes kjølvann på Selbekk, et feigt og uverdig utspill som endte med den kvalmende seansen i regjeringsbygget hvor Selbekk bad om unnskyldning, og det fra muslimsk hold ble sagt at han heretter var beskyttet. Det skrekkelige opptrinnet hadde trekk av en offentlig henrettelse, riktignok ikke av den fysiske personen, men den åndelige sådanne. Leirviks forsøk på nok en gang å tildele Selbekk skyld, bringer likevel tankene hen på den tiden da man kunne finne på å grave opp liket av en dødsdømt forbryter for å lemleste det ytterligere dersom det ble oppdaget at vedkommende ikke hadde svart for alle sine forbrytelser før avsigelsen av dødsdommen.

Leirvik legger ellers for dagen en usedvanlig observasjonsevne. I den analysen han implisitt kaller skarp, merker han seg nemlig at FrP søker støtte hos konservative kristne, noe de fleste av oss fikk med seg allerede da Hagen besøkte Livets Ord for et halvt decennium siden, og ellers kan se konsekvensene av under KrFs ferd mot sperregrensen. Leirvik lar det være uuttalt hva slags tvilsom allianse det er tale om når kristen-konservative går sammen med den politiske høyresiden, men det dreier seg helt sikkert om nokså skumle «krefter», som – akk og ve – ønsker å legitimere mer grovkornet kritikk av islam.

Til det er det vel bare å si at de fleste av disse «kreftene» gav fullstendig katten i islam inntil den begynte å gjøre seg gjeldende på ymse negative vis i vår del av verden. Skulle det være noe galt i å kritisere den mer grovkornet enn tidligere, dvs. mer enn ikke i det hele tatt?

Les også

-
-
-
-
-
-