Det er 10 år siden verdens mest berømte avisside stod på trykk i den danske avisen Jyllandsposten.  Teksten handlet om faren for selvsensur. Den var skrevet av daværende kulturredaktør Flemming Rose og hadde tittelen «Muhammeds ansigt». Rundt artikkelen var det plassert tolv svært ulike karikaturtegninger.

Ikke uventet har avisene Dagen og Vårt Land en svært forskjellig vinkling på det som fant sted og det som senere skjedde.

Redaktør Helge Simonnes står for holdninger jeg frykter representerer flere enn bare ham selv, og det er noe med begrepsbruken og holdningen til voldelige reaksjoner som gjør at det er grunn til å stoppe opp og vurdere fremtiden, for hva har skjedd når Simonnes mener det er klokt å ikke fornærme drapsmenn?

Simonnes skriver i onsdagens Vårt Land:

I dag er det 10 år siden den danske avisen Jyllands-Posten publiserte karikaturer av profeten Muhammed. Noen måneder etterpå valgte den kristne avisen Magazinet å gjøre det samme i Norge.

For ­redaktør Vebjørn Selbekk ble det starten på trusler og en ­omveltning av hans og familiens liv. Dette ble forsterket av at ledende personer i regjeringen la et utilbørlig press på Selbekk. Forrige uke mottok Selbekk og den danske redaktøren Flemming Rose Fritt ords honnørpris.

Karikaturstriden har vært skjerpende for Vestens tenkning om ytringsfrihet, men debatten har også flere ganger kommet på avveie. Særlig ­etter angrepet på det franske satiremagasinet Charlie Hebdoe i januar i fjor, ble det skapt en stemning om at man nærmest var nødt til å publisere kari­katurer for å bevise at man hadde en patent holdning til prinsippet om ytringsfrihet. Ytringsfrihet ble gjort til ytringstvang, og det var lite rom for nyanserte tilnærminger.

Snart et år etter angrepene i Paris og København har de mest ekstreme ytringsfrihetsfundamentalistene roet seg noe, men fortsatt ser vi tendenser til at ytringsfrihet blir stående som det eneste perspektivet.

Retten til frie ytringer er et umistelig gode, men prinsippet kan ikke bli frikoplet fra alle andre hensyn. Det må fortsatt skilles mellom det som man har rett til å gjøre og det som er klokt. Mister man klokskapen på ytringsfrihetens alter, går man i retning av et samfunn der konflikt og markering av skillelinjer blir opphøyet på en uansvarlig måte.

Klokskap? Ytringsfrihetsfundamentalisme?

ANNONSE

Det var det samme Charlie Chaplin fikk høre da han i 1940 hadde laget filmen Diktatoren. USA var fortsatt ikke i krig med Tyskland, og myndighetene ønsket ikke å tirre Adolf Hitler unødvendig, de ønsket ikke filmen vist på amerikanske kinoer.

Vårt Land er normalt opptatt av at muslimer som reagerer med vold ikke er ekte muslimer, og at en offentliggjøring av tegningene ikke tjener noens hensikt, bortsett fra å tirre voldens disipler, gi dem et påskudd for terror. Men uansett hvem det er som reagerer på karikaturene, er det virkelig klokskap når et samfunn ikke konfronterer de som dreper på grunn av noen stakkars tegninger?

Vårt Lands forståelse av klokskap forutsetter at den kampen for ytringsfrihet som Charlie Hebdo og Vebjørn Selbekk fører ikke er verdt innsatsen, at våre motstanderes verdier er av en slik karakter at vi må tåle dem. En kommentar av Vårt Lands Alf Gjøsund underbygger dette, for da Vebjørn Selbekk sa at han ønsket at karikaturene skulle inn i skolen, skrev Gjøsund:

Den forståelsen Selbekk vil nekte muslimer på skolen, har kristne nytt godt av i årtier. Da Selbekk var barn holdt kristne foreldre elevene hjemme under danseundervisning, seksualundervisning og når klassen gikk på kino.

Nå er retten til fritak fra skolegudstjenester en selvfølge – også for Selbekk. I den norske skolen er det tradisjon for å være varsom i møte med menneskers livssyn. Det er fortsatt viktig for mange mennesker.

Nå vet Alf Gjøsund like godt som alle andre at ingen har tatt livet av noen på grunn av danseundervisning, seksualundervisning eller kino, ingen har heller tatt til vold når disse aktivitetene finner sted på skolen, selv om man ikke tok hensyn til sarte sjeler. Men Alf Gjøsund beredte grunnen for Helge Simonnes; vi skal plutselig være varsom i møte med menneskers livssyn, og viser med det at dagens politisk korrekte finner det akseptabelt med noen offer for å få leve i fred, samtidig som han indirekte erkjenner at reaksjonene på tegningene er en naturlig konsekvens av islam.

Muslimers livssyn er en underlig konstruksjon, for det må være svært skjørt når Vårt Land mener at det ikke tåler en karikaturtegning, eller verre; når Vårt Land oppfatter muslimers reaksjon som legitime.

Vi glemmer ofte hva som var utgangspunktet for striden, nemlig vold i islams navn, fra profetens egne dager og fram til i dag. Uten volden ville det ikke vært noen karikaturtegninger, tegningene er ikke annet enn et forsøk på forsvar mot ondskapens mørkehær. Og interessant nok fungerer muslimers reaksjon på de samme karikaturtegningene som en endelig bekreftelse på islams a-moralske ødeland, det er alt eller ingenting, for dødens disipler er det ingen kompromisser. Man dreper på grunn av en tegning, og slikt skal man ifølge Vårt Land respektere?

Hva reaksjonen ville blitt dersom Vebjørn Selbekk hadde publisert karikaturtegninger av Nord Koreas Kim Jong-un og fått trusler fra marxister, er ikke godt å vite, men noe sier meg at Simonnes hadde ropt på statens maktmonopol og bedt dem rydde opp…

Men det er blitt vanlig å komme med dette ordet «men», når muslimer begår voldshandlinger, vi leter alltid etter en årsak utenfor troen selv. Det er som om vi tror at det hele skal gå over, at det bare er et mareritt vi vil våkne opp fra, for hvorfor er det ingen som stiller spørsmålet: hvor vil vi ende hvis vi aldri skal ta opp kampen? Tror pressen og politikere at muslimene vil gi seg dersom vi bare feier denne konflikten under teppet?

Vebjørn Selbekk, en av hovedpersonene i karikaturstriden har som ventet en annen vinkling på offentliggjøringen av karikaturene og konsekvensene av kampen. I Dagen skriver han:

I dag gir Jyllands-Posten ut et helt bilag om karikaturstriden. Men etter planen uten å vise tegningene som er sakens kjerne. Det er for farlig.

Avgjørelsen er forståelig, og jeg vil ikke kritisere den. Men samtidig er den svært symboltung. Karikaturstridens opphavsavis ser seg ikke lenger i stand til å vise sine egne verdensberømte tegninger. På tiårsdagen for trykkingen.

Det er et omen – et ondt varsel. Et bevis på at terroren virker.

Men Roses ti år gamle tekst om selvsensur blir gjenopptrykket i JyllandsPosten idag. Som et slags oppfylt profeti.

Trykking av Muhammed-tegningerser ikke lenger ut til kun å være et redaktøransvar i Danmark. Det har blitt et spørsmål som må diskuteres på mediekonsernenes styrerom. Et utenrikspolitisk problem. En utfordring for dansk næringsliv. Et nasjonalt traume for Danmark.

I 1973 lærte verden seg et nytt ord etter et bankran med et påfølgende gisseldrama i en annen skandinavisk hovedstad. Begrepet Stockholm-syndromet beskriver hvordan en gisselsituasjon kan påvirke ofrene psykisk. Få dem til å endre adferd.

Selbekk ser tydeligere enn andre at denne striden ikke handler om klokskap og varsomhet i møte med andre, men om vår sivilisasjon slik vi kjenner den, og konflikten avslører dermed noe av det som skremmer mest med tanke på framtiden; det totale fraværet av politiske ledere som er villig til å kjempe. Uten blygsel forsvarer de ytringsfriheten, men overlater kampen til en stakkars redaktør i Dagen. Og da er det ikke, som Simonnes skriver, en del av ytringsfriheten å diskutere klokskapen i en redaktørs avgjørelse:

En del av ytringsfriheten er også å kunne diskutere klokskapen i en redaktørs avgjørelse. Men politikere i maktposisjoner må være svært varsomme når de kommenterer konkrete saker. Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre utviste ikke tilstrekkelig ryddighet i januardagene for snart ti år siden. Han og regjeringen gikk langt i å gi Selbekk skylden for at det ble så mye oppstandelse internasjonalt. En redaktørs frie valg ble utsatt for press.

Ytringsfrihet handler om at slikt politisk press ikke skal forekomme. Det er politikeres og andre maktpersoners ansvar. En ansvarlig redaktør skal på sin side tenke over hva som er aktverdig å gjøre i en konkret situasjon. Her er vi fortsatt av den oppfatning at det ikke var klokt av Selbekk å trykke tegningene.

Klokskap eller et omen? Det er vanskelig å forstå at Selbekk og Simonnes befinner seg på samme klode, men redaksjonen i Vårt Land og de fleste andre mediehus har endret atferd, de har tilpasset seg den nye tid, de har overgitt seg til kravet om lydighet. Men er det klokt?

Det var ikke klokt for den norske regjering og konge å forsvare Norge i 1940, dersom det var fare for voldelige aksjoner som skulle vært avgjørende for beslutningen om å kjempe. Men det var en tid da det fantes noe som het vilje til å kjempe og ofre det man hadde kjært, og i striden som fulgte diskuterte man ikke klokskapen i valget om å sloss, den terningen var kastet. De visste hva man kjempet for, alternativet fristet ikke.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629