Kan det bli for mye kritikk av avisen Vårt Land? Jeg er ikke sikker, men jeg er tror at Vårt Land fungerer som et mål på hvilke holdninger som er akseptert, hvem man kan kritisere og hvordan man kan gjøre det. Og med det som bakgrunn er onsdagens Vårt Land et varsko, for her prøver de å begå et karakterdrap på høylys dag.

Da Vebjørn Selbekk tok et oppgjør med Kjell Magne Bondeviks doble standarder for ytringsfrihet, gikk han over en grense for hva han kan tillate seg: Han kritiserte det fremste ikonet for multikulturalismen, og det gjør man ikke ustraffet.

bondevik-og-selbekk

Vårt Lands kommentator Alf Gjøsund bruker anledningen til å filleriste Vebjørn Selbekk for hans manglende prinsipielle holdning til ytringsfrihet, for Gjøsund har vært i arkivene og kikket på gamle mikrofilmer og oppdaget gamle synder. Gjøsund har funnet ut at Vebjørn Selbekk i sin tid var negativ til enkelte ytringer, ytringer preget av «når hatet får styre pennen»:

ANNONSE

Jeg sitter foran mikrofilmleseren på Nasjonalbiblioteket med fem-seks ruller i en boks. Magefølelsen forteller meg at disse filmene fra 2005 og 2006 kan hjelpe meg å forstå: Hvorfor reagerte så mange negativt på at den kristne avisen Magazinet trykte karikaturtegningene av profeten Muhammed i 2006?

Mye vann har rent i havet siden da. Redaktør Vebjørn Selbekk er blitt en populær mann. I fjor fikk han Fritt Ords honnør for sitt «prinsippfaste forsvar for ytringsfriheten gjennom ti år med karikaturstrid».

Men han har ikke glemt at Jonas Gahr Støre «beklaget uroen» og uttrykte «forståelse for at tegningene ble opplevd som støtende». Han har heller ikke glemt at Kjell Magne Bondevik sa at det var «uklokt å trykke tegningene», og at det «vitner om mangelfull respekt for islam».

Da Selbekk i forrige uke utga boken Fryktens makt, fikk spesielt Bondevik gjennomgå. Han ble beskyldt for å ha sviktet ytringsfriheten. Selv mente Selbekk at det å stille spørsmålene «er det klokt, bør vi avstå?», i seg selv er en selvsensur».

Men hvilke prinsipper hadde Selbekk selv, den gangen for ti år siden?

Tendensiøs journalistikk

Jeg starter med filmen «januar–april 2005». Da skifter Magazinet fra å være en ren ukeavis til å komme ut tre ganger i uken. Et av temaene avisen skriver mest om er islam og muslimer.

Følelsen fra 2006 dukker opp igjen. Jeg var fast leser av Magazinet på den tiden. Nå ser jeg det samme: Denne avisen var ikke fair mot muslimer.

2005-årgangen er sterkt preget av artikler med negativ omtale av islam og muslimer. De handler om muslimsk terrorisme, om forfølgelse av konvertitter og om muslimske menn som mishandler kvinner. De handler om integreringsproblemer, umerket halakjøtt, opptøyer og hijabdebatt.

Jeg finner ingen eksempler på at positive, nyanserende sider ved islam og muslimske miljøer blir dekket. Muslimer selv slipper ikke til med sitt syn, med mindre de kan bekrefte problemet. Unntaket er ett avsnitt, der en muslim blir sitert på at det går an å være gode naboer selv om den ene er muslim.

På fagspråket kalles dette tendensiøs journalistikk.

Tendensiøs? Noen av oss husker den kalde krigen. Ingen krevde av pressen at de for hver negativ artikkel om forholdene bak jernteppet skulle ha en positiv artikkel om kommunistene blant oss, at kommunistene burde få slippe til som kommentatorer eller at vi måtte invitere dem på teselskap. Men det er den gjennomførte relativismen vi er vitne til, det er som å høre Steigan forsvare Pol Pot i lys av USAs bombing. For Gjøsund misliker at Selbekk skriver om «denne religionen som produserer slike voldsmenn»:

Ikke prinsipiell

I lederartikler skriver Selbekk om denne religionen «som produserer slike voldsmenn»: «Hva er det egentlig som forkynnes i moskeene?» spør han. «Er det virkelig korrekt at islam er en fredselskende religion, eller er dette ren ønsketenkning fra godtroende sekulære politikere?»

Dessuten er Selbekk opptatt av ytringsfrihet. Han dekker behørig drapet på filmskaperen Theo van Gogh og truslene mot politikeren Ayaan Hirsi Ali. Han står opp for predikanten Runar Søgaard, som blir truet etter å ha kalt Muhammed «en forvirret pedofil». Han bekymrer seg for «muslimsk press mot ytringsfriheten».

Det er som om Alf Gjøsund mener Vebjørn Selbekk overdriver, at hans kritikk av islam er basert på rykter og fordommer. Gjøsund glemmer rett og slett at Vebjørn Selbekk hadde rett, at truslene mot ham og hans familie er det beste eksempelet på at islam innebærer et press mot ytringsfriheten. Men Gjøsund irriterer seg over at Selbekk ikke kjemper for muslimene og kritikere av Israel:

Men Selbekks bekymring for ytringsfriheten er ikke prinsipiell. Den handler om ytringsfrihet for en bestemt gruppe: islamkritikerne.

At muslimer ikke får komme til orde i avisen hans er ett av flere signaler om det. At han i lederen Bør hijab forbys? (6. okt 2005) ikke avviser kravet om et hijabforbud (i den grad hijab er en ytring), men tvert imot «har stor forståelse» for det, er et annet.

Refser Graff

Men det tydeligste signalet er Selbekks negative holdning til karikaturer som rammer andre grupper. Under tre måneder før Jyllandsposten publiserer tegningene som setter den muslimske verden i brann, skriver Selbekk lederen Når hatet får styre pennen.

Der gir han en usedvanlig skarp korreks til tegneren Finn Graff, som fremstiller Erna Solberg og Carl I. Hagen som parrende griser. Like sterkt går han ut mot karikaturer som fremstiller israelske politikere, og i ett tilfelle kristne, som nazister.

Selbekks kritikk er krystallklar: «Vi er sterke tilhengere av en fri politisk meningsutveksling, også i karikaturform. Men det finnes en grense der den fullt legale politiske ytringen går over til å bli en forsøpling av den offentlige debatten og i stedet gir et bidrag til å forsterke fordommer og hat.»

Det er som å høre Kjell Magne Bondevik. Forskjellen er at for Bondevik er dette et prinsipielt standpunkt. Selbekk har et unntak: Karikaturer som rammer muslimer er greit.

Det er riktig at Vebjørn Selbekk i sin tid skrev at han er imot «der den legale ytringen går over til å bli en forsøpling av den offentlige debatten og i stedet gir et bidrag til å forsterke fordommer og hat». Men Gjøsund glemmer at Selbekk ikke vil forby slike utsagn, han peker på deres krenkende karakter, at de faktisk kan bomme på mål, og han forbeholder seg retten til å trykke det han mener er redaksjonelt interessant.

Vebjørn Selbekk vil ha en debatt om realiteter, han ser forskjell på overgriper og offer, men for Alf Gjøsund er de alle like. Karikaturtegningene av profeten er et oppgjør med en religion og tilhørende politisk ideologi som daglig motiverer til drap og undertrykkelse. Er det virkelig slik at dersom man sier ja til kritikk av en slik religion, må man også akseptere krenkende karikaturer av jøder som forsvarer seg mot terrorister hvis sympati med nazismens mordere er velkjente? Er det slik at et forsvar av ytringsfriheten forutsetter at en redaktør kobler fra sitt moralske kompass?

Alf Gjøsund klarer ikke å se at det hatet Vebjørn Selbekk advarer mot, er et hat som er reelt og som har konsekvenser. Graffs motbydelige tegning av Solberg og Hagen gjør ikke bare noe med personene han tegner, de rammer også familie og venner. Til slutt rammer de hele demokratiet, da de fleste ikke orker å utsette seg selv og sine nærmeste for slike prøvelser. Hva gjelder Selbekks motstand mot nazi-karikaturer av israelske politikere trenger jeg ikke si mer enn at Holocaust er en realitet, og at Gjøsunds kritikk av Selbekks holdning til denne typen tegninger vitner om en moralsk kollaps hos Alf Gjøsund. Men Gjøsund mener at Selbekk, på grunn av sin prinsippløshet,  må dempe kritikken av Bondevik og Støre, ja ironisk nok gi slipp på sin ytringsfrihet:

Det er antakelig dette som er årsaken til magefølelsen jeg og mange andre sitter med når vi holder Magazinet i hendene 10. januar 2006. På forsiden har Selbekk slått opp: «Magazinet trykker i dag tegningene som har rystet Danmark». Opplysningen står i kontrast til et bilde av Finn Graff, og opplysningen om at tegneren ikke «tør» å tegne Muhammed.

Mikrofilmene av 2005 og 2006-årgangen av Magazinet ligger fortsatt i en liten boks merket mitt navn på Nasjonalbiblioteket. Om Selbekk har tid til å kikke litt på dem, vil han kanskje se at innholdet har en beskjed til ham:

Kanskje det er på tide å dempe kritikken av Støre og Bondevik bitte litt?

Vebjørn Selbekk forstår hva denne kampen innebærer, han har dannelse og ser at mennesket kan trekks ned på et nivå der volden flyter og hatet rår. Det er krefter som leder dit han advarer mot, men det vil ikke Gjøsund innse, for ham er vi alle like, nazister og jøder, muslimer og kristne, det er det prinsipielle til Vårt Land og Kjell Magne Bondevik.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629